Aftenpostens islam-dilemma en tragedie

 Nå kommer kulturredaktør Flemming Rose i Jyllandsposten med en bok om det som skjedde. Debatt og kulturredaktør Knut Olav Almås i Aftenposten skriver om boken og konkluderer slik: ”Det er ikke utenkelig at denne ukes bokutgivelse og republisering av karikaturene kan bringe enda et voldelig tilbakeslag. Det blir uansett bare forbigående.”

Her tar Almås feil. Bokens budskap, som er å verne om ytringsfriheten med bl. a. rett til islamkritikk, vil islam vurdere som en permanent krigserklæring. Når profetens minne krenkes vil ”gode muslimer” overfor Allah være forpliktet til å gi sitt liv i kampen. Det har muslimene full rett til – for deres tro er blitt angrepet av de vantro.     

Aftenposten har gjennom flere år, og nå som landets største avis, slått dørene opp for islam-intervensjonen. Men nå har i hvert fall avisens debatt- og kulturredaktør, Knut Olav Almås, fått klamme føtter – idet han har oppdaget at selv FN vil gjøre islam-kritikk til en forbrytelse.

Dessverre er avisens positive holdning til islam gjennom de siste 30 år en medvirkende årsak til at islamiseringen her i landet bare fosser fram. Folkets godfølelse for Hitler og nazismen vokste også kraftig fram her i landet i 1930-årene – etter Aftenpostens vedvarende positive omtaler av nasjonalsosialismen.

Avisen har gjennom flere år trykket de mest islam-indoktrinerte artikler fra koranskole-islamister. Den onde politisk-religiøse ideologien er blitt brettet ut side opp og side ned, under dekke av at islam er en religion – omtrent på linje med kristendommen. Denne favoriseringen av islam, uten noen kritisk analyse og med fullstendig fravær av undersøkende journalistikk, ble tydeliggjort i særlig grad da avisen kåret den islamisten Osman Rana som vinner av avisens kronikk-konkurranse. Rana, som ble lansert som legestudent og som nå er ferdig utdannet lege i Norge, er en  ”god” muslim som hater Vesten og de vestlige verdier. Han fordømmer enhver reell islam-kritikk. Når motstandsfolket har kommet med sine tilsvar til glansbildet som fremkommer i Aftenposten, har de nesten alltid fått melding om at ”dessverre, vi har ikke funnet plass til innlegget denne gangen”.

En hyllest til den militante islamlederen, Yusuf al-Qaradawi,  over flere sider i A-magasinet, fant redaktøren derimot plass til. Redaksjonen var til og med imponert over seg selv, for Aftenposten hadde som verdens første avis fått adgang til å overvære en fatwa-seanse i Europa i Qaradawis indre gemakker. Tenk det, Hedda!

Hvem er så denne Qaradawi som Aftenposten finner grunn til å profilere på en måte som gjør at han fremstår for leserne som en særdeles sympatisk og vennlig troende muslim?

Yusuf al-Qaradawi er en egyptisk islamsk ”lærd” mann som er knyttet til Det muslimske brorskapet som kjemper for det verdensomspennende ”umma” – hvis mål er at det islamske kalifatet skal  herske over hele verden. Han støtter terrorisme og undertrykking av kvinner. Hans militante og politiske fatwaer er rettesnor for millioner muslimer verden over.  

Qaradawi uttalte i 1995: Våre brødre i Hamas er det islamske jihad som bringer oss tilbake til vår tro.

-          Det som nå gjenstår er å erobre Roma. Dette betyr at islam vil komme tilbake til Europa for tredje gang etter at vi ble utvist to ganger. Vi skal erobre Europa – vi skal erobre USA – ikke gjennom sverdet men ved samarbeid med myndighetene.

-          Du skal fortsette og kjempe mot jødene og drepe dem.

-          1998:

-          Det burde ikke være noen dialog med israelerne unntatt med sverdet.

 I 2001 kommenterte han selvmordaksjoner. Qaradawi sa: De er ikke selvmordaksjoner disse heroiske martyr-operasjonene.

Senere da han ble spurt svarte han at den største av alle jihadhandlinger er kvinnelige selvmordsbombere.

Han sendte ut en fatwa der det heter at de som dreper amerikanske soldater i Irak er martyrer.

I april 2002 skisserte han en verden samlet under styret til islam: ”Den muslimske staten vil bli utvidet til å dekke hele jorden og styrken av dette blir tydelig for alle. Dette betegner også håpet om gjenoppliving av muslimers enhet og gjenfødelse av det muslimske kalifatet.”!

I 2002 sa Qaradawi at en frafallen muslim er en forræder mot sin tro og sitt folk og fortjener å bli drept.

Qaradawi profilerer også islams kvinnesyn. Han har uttalt: En mann har rett til å kreve lydighet av sin kone. Det er ikke tillatt for henne å gjøre opprør mot hans autoritet. Det å slå sin kone er siste utvei. Noen blir ydmyket, men noen nyter å bli slått.

I A-magasinet nr. 23 2007 er en flere siders reportasje der avisen underdanig og respektfullt refererer ”som  den første avis” fra et møte i det europeiske fatwarådet. Omtalen er så islam-positiv at det ville ha vært naturlig og rimelig om Qaradawi hadde sendt et takkebrev til redaktør Kjersti Løken Stavrum. Avisen karakteriserer Qaradawi som ”sprenglærd”. A-magasinet opplyser at han ikke vil  svare på spørsmål om homoseksualitet, uten at avisen finner grunn til å opplyse at det å ha en homofil legning og praktisere den innen islam, medfører dødsstraff.

Det heter i referatet: ”Årets trolig viktigste fatwa – sett fra Vesten – er rådet om at muslimer bør gjøre mer for å bli integrert i de samfunn de lever i. Muslimer bør ikke leve for seg selv.”

På denne måten tilslørte Aftenposten det islamske diktaturet og tyranniet som al-Qaradawi er eksponent for. Avisen stikker også under stol at vi har å gjøre med et diktatur som er på fremmarsj i Europa. Heller ikke i andre sammenhenger tar Aftenposten et oppgjør med Jyllandspostens islamske motstandere. Ikke ett ord i Aftenposten – ikke en eneste lederartikkel der avisen i kraftige ordelag tar avstand fra islam og ideologiens tilhengere – som har koranen, hadith og sharia som ”lovgrunnlag”. Det er dette ”lovgrunnlaget” som oppfordrer til vold, terror og utryddelse av alle som ikke underkaster seg islam.  

Aftenposten har i prinsippet i alle år tatt til orde for ”nyansert islamkritikk”, alt mens daglig tortur, undertrykkelse og diktatur preger hele den muslimske verden.

Islamistene her i landet,  med Osman Rana i spissen, har kunnet glede seg over at islam i realiteten har Aftenpostens beskyttelse. Avisens redaktører har et selvpåført dilemma – på den ene siden vil avisen fronte det samfunnsmessige demokratiske bildet med religions- og ytringsfrihet – et samfunn med fred og frihet. Avisen har åpenbart ment at nettopp ved å være tolerant og åpen også overfor ”religionen islam”, lever avisen opp til dette idealet.

Men artikkelen som debattredaktør Almås skrev i går kan tyde på at avisen er kommet på andre tanker. For i sin, riktig nok forbeholdne hyllest til Jyllandsposten og til avisens kulturredaktør  Flemming Rose, skriver Almås: ”Noe av det skumleste som skjer i dag: Dyptgripende prosesser er i gang i FN, anført av nær 60 islamske stater, for å gjøre religionskritikk til en forbrytelse …”

Men samtidig bedriver  Aftenpostens kulturredaktør en tildekkingsmanøver ved omtale av islam. Det heter bl. a. i hans artikkel: Det er lett og opportunt å hevde seg ”krenket” jeg tror ”mange rett og slett trenger tykkere hud”. Hvem er det i vårt samfunn som føler seg ”krenket”  andre enn muslimene? Hvorfor må Almås utydeliggjøre sin islam-kritikk? Hvem er det som trenger ”tykkere hud”? I klartekst: Muslimene må tåle hva det vil si å leve i et demokratisk samfunn med ytringsfrihet. De må lære seg til å innse at profeten står ikke over ytringsfriheten – men skriver Aftenpostens debattredaktør det?

Det gjelder ikke å provosere for mye – for da får Almås og Aftenposten fred for de krefter som vil ødelegge og bryte ned demokratiet. Jo, de får fred – i hvert fall inntil videre. ”Fred i vår tid”, sa Chamberlain.

Aftenpostens  islam-dilemma er en nasjonal tragedie.

Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)

Arne Tumyr

Leder.

-