Debatt på islamistene premisser

Debatt på islamistene premisser

 
 
Det overrasker meg stadig å se at debatten om islam tas på muslimenes premisser.
De fleste er jo moderate muslimer, sies det. Ja, nesten som statskirkefolk. 
Det er nesten ingen som bruker hijab så det er ikke så farlig. Det er jo ikke så lenge siden jenter og gutter hadde adskilt gym i Norge også – så hva er problemet? Dette hører vi stadig fra nordmenn som burde vite bedre.
Den islamske trussel mot Norge ufarliggjøres.
Et lyspunkt er det at Stortinget sa nei til imamutdanning ved norske universiteter. Men med statsstøtten til islamske trossamfunn får vi jo likevel ”statsimamer”.
Det norske presteskapet møter trusselen fra islam på sin måte: Dialog, dialog. Samtalegrupper. Religionsblanding.
De nekter å innse at det de gjør er å underkaste seg fremmede guder. 
Dialog, dialog.
Våre politikere møter kravet om bygging av moskeer og islamske skoler med den samme mantra. Dialog, dialog. Kravene om egne muslimske bønnerom i offentlige bygg og på store arbeidsplasser.Kapellene på sykehusene er omgjort til religionsrom med bønnetepper retning Mekka. Det kreves spesiallaget religiøs halalmat og muslimske bønnerom i fengslene. 
Dialog, dialog.
De vil ikke se at det de gjør er å underkaste seg islamistene. Ordet dialog er blitt ordet som skal løse alt. I virkeligheten har det blitt taperne sitt ord– de feige sitt ord – de som legger landet åpent og gir opp arven uten kamp.
Det vi trenger nå er at det norske folk sier hva de mener. Vil folket ha et Norge hvor vår måte å leve på raseres av en politisk elite, som lar Norge gå gå til grunne som en anstendig nasjon?
Våre folkevalgte gir opp alt for å være politisk korrekte. De burde heller frykte hva som skjer med deres barnebarn når islamistene har tatt makten – når nordmenn som har nektet å konvertere til islam lever som annen rangs borgere i sitt eget land.
La oss mobilisere og stoppe galskapen før det er for sent!
La oss ha det siste verset i nasjonalsangen i tankene og spørre oss selv: Er vi klar når det av oss blir krevet?
 
Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har hevet
det av nød og seir,
også vi, når det blir krevet,
for dets fred slår leir.
Bjørn