Vår i «Nye Norge»
Den norske våren har fått en ubehagelig bismak. Mens løvetannblomstene søvndrukkent strekker seg frem fra nytinte jordlag og de første trekkfuglene vender tilbake til hjemtraktene, dukker et annet, forstemmende – men like sikkert – vårtegn opp. Det treffer oss i ansiktet som en voldsom springskalle fra avisenes overskrifter: Kvinne overfalt og voldtatt.
I løpet av foregående helg ble det begått ikke mindre enn fire overfallsvoldtekter i hovedstaden – der det i et av tilfellene var to gjerningsmenn involvert – samt ett mulig forsøk på sådan i Trondheim. Der lyktes offeret med å kjempe seg fri fra tre overfallsmenn. Ja, våren har definitivt meldt sin ankomst, og smaken av lys aftenstemning er ikke lenger hva den engang var.
Forbrytelsene har det samme, ubehagelige særtrekket: Gjerningsmennene er av såkalt ikke-vestlig opprinnelse, og ofrene er presumptivt etnisk norske kvinner. Det er med andre ord intet som tyder på at året 2011 vil bli en positiv avveksling fra en allerede dyster statistikk.
VG og Adresseavisen er påfallende oppriktige i sine reportasjer. Karakteristikker som «snakket gebrokkent norsk», «kurdisk utseende» – for ikke å snakke om «mørkhudet» – var for få år siden like tabu i norske mediehus som å drikke smuglersprit fra døpefonten i adventkirken. Det er nesten så man får seg til å undres over om hele tilsløringsprosjektet omkring medieomtalen av slike forbrytelser etter hvert har begynt å rakne i sømmene.
I «Sjekkliste for journalistisk arbeid i det flerkulturelle Norge» utgitt av Norsk journalistlag i 1997 heter det blant annet: «Oppgi ikke en persons religion, kultur, geografiske eller etniske opprinnelse dersom det ikke er klart relevant for saken. Vær spesielt varsom med en slik angivelse i saker som omhandler kriminalitet.» Det levner i utgangspunktet lite rom for redelig, journalistisk håndverk i omtalen av voldsforbrytelser der gjerningsmenn av såkalt ikke-vestlig opprinnelse er notorisk overrepresentert. Likevel synes det altså som om – i hvert fall deler av – landets pressekorps i noe større grad enn før forsøker å improvisere egne toner utover det kulturmarxistiske noteheftet.
Kanskje skyldes det av folk flest slett ikke er så dumme som multikulturalismens oppdragere helst ville sett at de var? Folk flest vet hvem forbryterne er – og har mer enn trolig også et visst inntrykk av hva slags motivasjoner som driver dem, og de har – særlig takket være internett – mulighet til å skaffe seg informasjon utenfor det offentlige meningsmonopolet. Det er rett og slett ikke lenger mulig å selge journalistiske tilsnikelser etter modell fra det sovjetiske kommunistpartiets avis Pravda, som etter et nasjonalt nederlag i forbindelse med et billøp hvor to utøvere, en russer og en amerikaner, deltok slo opp på førstesiden: «Russland nest først. Amerika nest sist.»
En ung kvinne forteller om et grusomt møte med tre representanter for «det nye norske vi» i et anonymt debattforum. Hun var på vei til nattskift på jobb i hovedstaden, og fikk livet sønderknust i løpet av minutter: «Jeg ble overfalt av tre mørke karer med kniv, banket opp (fikk blant annet 16 knivstikk, slått ut fire tenner, samt påført diverse blåmerker og bruddskader), ranet og forsøkt voldtatt. […] Den ene nyren blødde så kraftig de måtte fjerne den for å stoppe blødningene. Den andre var også påført knivskader, og fungerer bare delvis. Derfor dialysebehandling og senere transplantasjon om jeg finner en passende donor. Dessverre har ingen i familien passet.», skriver hun.
En av de djerveste isbryterne var dessuten leder ved Vold- og sedelighetsseksjonen i Oslo politidistrikt, Hanne Kristin Rohde, som for ganske nøyaktig to år siden tok bladet fra munnen og gikk til pressen for å fortelle folket hvor gal situasjonen faktisk var. Samtlige overfallsvoldtekter i Oslo i løpet av de tre foregående årene var blitt begått av såkalt ikke-vestlige innvandrere, kunne hun rapportere, og hun la ikke skjul på at utøvelse av særdeles grov vold i forbindelse med overgrepene, som i visse tilfeller kun ved rene tilfeldigheter ikke medførte døden, var gjerningsmennenes modus operandi. «Vi ser at flere av dem har et kvinnesyn som tilsier at de når som helst kan ta kontroll over andre personer, da helst kvinner.», var hennes nøkterne kommentar.
Ikke uventet utløste dette en kakofoni av fordømmelser fra den såkalt antirasistiske organisasjonssiden så vel som det politisk korrekte sentrum. Rohde selv ble en spyttebakke for de mest utilbørlige anklager. Hun «stirret seg blind på nasjonalitet, etnisitet og kultur», «nøret opp under fremmedfrykt og rasisme» og «bidro til stigmatisering av menneskegrupper». Hennes utspill sjokkerte en hel politisk opinion – ikke fordi faktaene som hun brakte til torgs kom bardust på noen, men fordi hun våget å fortelle dem slik de faktisk var. Det uttrykte en type sjelden oppriktighet som var fullstendig uhørt for en ansvarsperson i hennes stilling. Hanne Kristin Rohde vil formodentlig bli stående igjen på den historiske hedersplassen ved siden av kjerringa mot strømmen: hun som ikke lot seg kue av sedvane, men handlet etter egen overbevisning og tro på ærlige, praktiske løsninger.
For virkelig å henge bjella på den riktige katten må det likevel anføres at «kvinnesynet» som Rohde forsiktig ymtet om, ikke har opphav i en generell, «ikke-vestlig» kulturmentalitet. Noe slikt eksisterer ikke. Fenomenet overfallsvoldtekter kom da vitterlig heller ikke som dagsnyheter sammen med de vietnamesiske flyktningene til Norge fra midten av 1970- til begynnelsen av 1980-tallet, og heller ikke med polsk, filippinsk eller indisk arbeidsinnvandring.
Et blikk på fengselsstatistikkene avslører hvem som soner straff for grove forbrytelser. Muslimer utgjør rundt en tredjedel av landets fengselsinnsatte, og er dermed flere titalls ganger overrepresentert bak stengsler og mur i forhold til befolkningen ellers. Når man kobler dette med at Muhammed, islams profet, selv var en misogynist, voldtektsmann, barneskjender, torturist, morder, terrorist og plyndrer – samt at kvinner er annenrangs borgere i alle islamske land, og at ikke-muslimske kvinner i følge profeten selv er lovlig vilt, som kan voldtas, slavebindes og misbrukes på de verste måter – så faller liksom visse brikker på plass i forklaringsmodellen.
Erkjennelsen er opprivende, men ikke desto mindre noe vi må tvinge oss til å konfrontere. Det er vår i «Nye Norge», og den vil komme igjen og igjen. Like sikkert som løvetannblomstringen og trekkfuglenes hjemkomst, vil den være like eller mer forstemmende enn året før – inntil folket selv bestemmer seg for at en radikal forandring er nødvendig.
- Morten Andersen