Riksdagsbrann i Oslo?
I etterkant av terroren 22/7 erklærte statsminister Stoltenberg at han ønsket å besvare terroren med mer demokrati. I etterkant av tragedien har det imidlertid fremkommet røster som anvender terroren som argument for å innskrenke en av de aller viktigste bærebjelkene i demokratiet; ytringsfriheten. I en kronikk i Aftenposten en måned etter angrepene under tittelen «Uakseptable ytringer» tar Arne Johan Vetlesen, Bushra Ishaq, Sindre Bangstad og Thomas Hylland Eriksen til orde for at ytringsfriheten nå bør innskrenkes.
Som så ofte i slike debatter trekker man frem Nazi-Tysklands fryktelige historie. I kronikken tas det til orde for å innsnevre ytringsfriheten under mottoer som «Aldri mer 9. april» og «Aldri mer 22. juli». Jeg vil helhjertet slutte meg til de to nevnte mottoene, men også føye til enda et historisk basert motto; «Aldri mer 28. februar».
28. februar 1933 ble en skjebnesvanger dato i Europas historie. På samme måte som Oslo nylig opplevde et anslag mot en av statens bastioner, flere regjeringsbygninger, opplevde Berlin 27. februar 1933 at Riksdagen ble satt i brann. Regimets svar på terroren var på ingen måte «mer demokrati», men tvert i mot den såkalte «Riksdagsbrannsforordningen» av den 28. februar 1933 som satte ut av kraft sentrale borgerrettigheter som var nedfelt i Weimarrepublikkens forfatning.
Et viktig element i forordningen var samsvarende med kravet fra artikkelforfatterne; innskrenking av ytringsfriheten. Derved ble det umulig for befolkningen å korrigere samfunnsutviklingen ved hjelp av demokratiske virkemidler. Som alle vet ble konsekvensene av avdemokratiseringen av Tyskland den gang katastrofale. Det er mitt håp at bomben mot den norske regjeringsbygningene 22. juli 2011 ikke skal bli misbrukt slik brannen i Riksdagen 27. februar 1933 ble.
Christen Krogvig
Leder av SIAN Oslo