Hvem er ekstremistene?

Hvem er ekstremistene?

SIANs stortingsstand 22. oktober ble ingen positiv avveksling fra aggressiv, venstreekstrem tilstedeværelse. Til tross for at organisasjonen måtte bøye seg for politiets forbud mot å holde stand på Egertorget, som var den ønskede plasseringen, fikk standdeltagerne på Eidsvolls plass heller ikke fred fra gatepøbelen fra SOS Rasisme, Café Blitz og Revolusjonær kommunistisk ungdom. Hele 52 av motdemonstrantene ble pågrepet.

Gjennom to år har disse elementene ufortrødent dukket opp på SIANs tilstelninger. Ved skrik og skrål så vel som fysiske angrep har de forsøkt å hindre demokratisk organisasjonsvirksomhet. Dette og deres ideologiske forankring i totalitært, politisk tankegods fra historiens verste massemordere, definerer dem som motstandere av demokratiet i teori så vel som i anvendt praksis.

Politiets sikkerhetstjeneste definerer ekstremisme som «aksept for bruk av vold for å oppnå politiske mål». SIAN har alltid opptrådt lovlydig og erklært sin klippefaste posisjon på rettstatens og demokratiets side – og på ingen måte leflet med vold som instrument for sine politiske målsetninger. Det samme kan umulig sies om organisasjonens motstandere. Hvem som er ekstremistene, kan den enkelte dermed gjøre seg opp en likefrem mening om.

De venstreekstreme gruppene markedsfører seg med åpent udemokratiske ambisjoner. Kommunistgruppen Tjen Folket, som siden begynnelsen av 1990-tallet har vært styringsorgan for det raust statsstøttede SOS Rasisme, er ikke mindre fordekte enn at de på sine nettsider har klistret opp diktatorene Vladimir Lenin, Josef Stalin og Mao Zedong på hedersplass. Vi kan jo bare prise oss lykkelige over deres tilhengere i Norge ikke er oppsatt med den voldsmakten som de higer etter. Vi har heldigvis den situasjonen at et overveldende flertall av et av verdens høyest utdannede befolkninger ikke vil la seg styre av et knippe radikale ranglefanter som har forlest seg på «Maos lille røde».

Når de totalitære ikke har tilstrekkelig makt til å rokke ved det etablerte styresettet, så retter de sin «revolusjonære» innsats ikke mot demokratiets grunnvoller, men mot dets svakere skanser. SIAN passer som hånd i hanske inn i deres verdensanskuelse, hvor forsteinede paradigmer lar seg resirkulere med islam som katalysator. De har ingen respekt for ytringsfriheten som demokratisk grunnvilkår, men søker å bekjempe den med vold som politisk virkemiddel. De representerer således en demokratisk trussel på det nivået de er i stand til å virke.

For samfunnet som helhet bevirker det ikke nødvendigvis den store forskjellen, men for en organisasjon som SIAN – som også er en av demokratiets deltagere – representerer det et til dels betydelig hinder for utøvelsen av demokratiske rettigheter.

I dette prinsipielle spørsmålet bør alle sanne demokrater stå samlet – helt uavhengig av hva man måtte mene om SIANs formål: Et angrep mot en lovlig organisasjon som opptrer på demokratiets premisser, er et angrep mot demokratiet som sådan.

Nettredaksjonen