HEF omfavner islam – hetser analfabeter

Brun-Pedersen fortsetter i påfølgende setning: «Det kreves ikke mye (sic) intellektuell kraft for å skjønne at blant muslimer finnes gode og dårlige mennesker.» I det har han selvsagt rett, men det kan ikke sies å representere noe særlig godt argument – snarere en platt selvfølgelighet, som man neppe behøver Human-Etisk Forbund til å la seg opplyse om.

Gode mennesker – onde ideologier

Det er klart: Blant verdens halvannen milliard muslimer finnes utallige gode mennesker – fredelige, rettskafne og aktverdige individer som kun ønsker å leve i fred og la leve. Mange av dem bor også her i Norge. Et bedre poeng, som Brun-Pedersen og hans forbund tilsynelatende ikke våger å pirke borti, er spørsmålet om de kanskje er gode mennesker på tross – ikke som følge – av sin religion.

Vi har ennå første gang til gode å høre Brun-Pedersen redegjøre for nøyaktig hva i islams lære som gjenspeiler det humanistiske tankegodset som han selv opptrer som forvalter av – sågar under sjefstittel.

Er det for eksempel ikke slik at hele 57 medlemsstater i Den islamske konferanse har signert en erklæring som stadfester at Menneskerettighetserklæringen – selve den vestlige humanismens Magna Carta – skal være underordnet islamsk sharialov?

Nei, det kreves ikke stor intellektuell kraft for å forstå at mennesker kan være gode eller onde uavhengig av religion, livssyn eller politisk orientering, men man må jo spørre seg om hvor stor intellektuell kraft det egentlig kreves for å forstå at å påpeke ondskapen ved en ideologi ikke innebærer at man utpeker alle tilhengerne som onde – at mennesker kan være gode på tross av onde tankesystemer. SIAN klarer det utmerket godt. Brun-Pedersen gjør det åpenbart ikke.

Nazismen var og er en ond ideologi, men den jevne borger i 1930-tallets Tyskland var ingen hatefull og krigslysten sadist – ikke et ondt menneske. Det samme kan sies om totalitære folkebedrag av alle andre avskygninger – islam inkludert og ikke aller minst.

Hetser analfabeter

Slike refleksjoner har imidlertid ingen plass i den selektive moralen som Human-Etisk Forbund og andre islamapologeter legger for dagen – ikke når kritikken retter seg mot en ideologi som nyter vernestatus innefor etablissementets politisk korrekte rammer, slik nazismen også i stor grad hadde før Blücher seilte inn i Drøbaksundet en vårdag i 1940. Det er analfabeter verdig, mener Brun-Pedersen, og han følger opp ved å knytte betegnelsen til manglende intellektualitet.

Det mest utilbørlige ved utspillet fremtrer liksom i relieff når man oppdager at Brun-Pedersen sort på hvitt begår en tilsvarende uhyrlighet som han så urimelig anklager sine meningsmotstandere for å være skyldig i:

Han stempler en hel og mangeartet menneskegruppe som mentalt underlegne individer.

Dysleksiforbundet uttrykker indignasjon over at ordet «analfabet» anvendes som nedsettende personangrep i den politiske debatten. «Å antyde at en motpart uten leseferdigheter er intellektuelt underlegen er fra vårt ståsted forkastelig», uttaler informasjonskonsulent ved Dysleksi Norge, Caroline Solem. Hun understreker at dysleksi, som kan være en av flere årsaker til analfabetisme, er helt uavhengig av intelligens, og at det for dyslektikeres del ofte er et betydelig avvik mellom leseferdigheter og intellektuelle ferdigheter.

I følge statistikk fra UNESCO er om lag sytten prosent av verdens voksne befolkning analfabeter. Det er med andre ord en ikke-ubetydelig minoritet Brun-Pedersen skjærer over én kam. Videre er det verdt å anføre at analfabetismeprevalensen er særlig høy i arabiske og nordafrikanske land. Det anslås at på verdensbasis er rundt 800 millioner muslimer – i særlig grad kvinner – analfabeter. Det tilsvarer noe under 60 prosent av den muslimske verdensbefolkningen.

Mener Human-Etisk Forbund at muslimer flest er intellektuelle undermålere? At det skulle skyldes deres analfabetisme snarere enn deres religion er for så vidt mindre viktig. Det avgjørende er at man i så fall tilskriver en hel menneskegruppe en negativ, felles kvalitet med opphav i en uvitenskapelig og etisk forkastelig forestilling. Det er i hvert fall stier som SIAN ikke ønsker å vandre – aller minst der Brun-Pedersen går foran og viser vei.

Redaksjonen