Breivik-saken som politisk korrekt brekkstang
De mest høylytte ytringene går ut på at det var det islamkritiske miljøet som oppfostret Breivik og gjorde ham til det morderiske monsteret som hele verden kjenner. I realiteten var Breivik aldri deltager i noe slags miljø – ja, utover en pompøs tempelridderorden som eksisterte utelukkende inne i hans eget hode.
Han plasserte seg utenfor randsonen og pleide ingen personlig omgang med politiske meningsfeller. Han satt på gutterommet bak fortrukne gardiner og pønsket ut sine onde planer helt alene. I den grad han deltok i politiske diskusjoner, så var det på internett.
Også da var han lukket som en giftfylt hermetikkboks. Han luftet aldri det dødelige innholdet som befant seg innenfor stålveggene. Han uttrykket seg aldri på noen måte som kunne avstedkomme mistanke hos dem som utvekslet linjer med ham. Han gjorde ikke noe slags inntrykk hos noen – slett ikke som politisk nytenker og ikke som bemerkelsesverdig på annen måte. Han opptrådte som en ganske alminnelig nettdebattant – en slik som det går et snes av på dusinet i den elektroniske samfunnsdebatten.
Dersom Breivik hadde tatt del i det organiserte, islamkritiske miljøet, så ville 22. juli passert som en ganske alminnelig sommerdag. Det ville aldri eksplodert noen bilbombe i Regjeringskvartalet. Ingen uskyldige liv ville så meningsløst blitt revet bort i Oslo og på Utøya.
Kalkulerende kynisk og utspekulert som han var, så valgte han imidlertid å isolere seg i sitt eget mentale og sosiale vakuumkammer. Derfor kunne han spinne sine psykotiske tanketråder og helt uhindret planlegge den største, nasjonale tragedien siden andre verdenskrig. Derfor var det ingen som oppdaget ham før den skjebnesvangre julidagen.
I motsetning til Breivik er det islamkritiske miljøet i Norge preget av fornuft og lovlydighet. I hans forestillingsverden er vi da også en del av problemet, ikke løsningen. Den antipatien er mer enn gjensidig. Blant oss ville en terroristspire som Breivik blitt lagt merke til og luket bort med bestemt hånd – lenge før ugresset hadde sprunget frem i dagslys fra sitt råtne jordlag.
Det er sannheten som de politisk korrekte ikke ønsker å ta til etterretning.
Den organiserte islamkritikken, som fordømmer enhver bruk av vold som politisk ytringsform og virkemiddel, er en samfunnsvaksine mot terrorister som Breivik. De som ser rettssaken som en opportun mulighet til å plassere alle oss på tiltalebenken ved siden av terroristen, gjør opp regning uten vert. Det de forsøker å få banket med selvspikket dommerklubbe inn i offentligheten, er like løgnaktig som det er kontraproduktivt.
Deres formål er ikke fred eller forsoning, men derimot å gjennomføre en infantil hevnaksjon mot politiske motstandere som liksom har vært et irriterende hår i den politisk korrekte søtsuppa i en årrekke før 22. juli.
Vår politiske sak er rett og renslig. Det frie ordet er vårt eneste våpen. Vi står klippefast på samfunnets, demokratiets og rettsstatens side. Vi kommer ikke til å rokke oss en tomme uansett hvor mye disse politiske konfliktentreprenørene forsøker å skubbe oss ut i det ekstremistiske definisjonsområdet. Vi står stødigere enn de gjør. Vi er aktverdige deltakere på den demokratiske scenen.
De fem første dagene av Breivik-saken i Oslo Tingrett har passert – ni uker gjenstår. Deretter blir det ganske sikkert repriser både i lagmannsretten og høyesterett. Denne saken vil berøre også kommende generasjoner. Derfor er det så viktig at rettsoppgjøret blir av en slik kvalitet at det tåler historiens dom. .
Når støyen etter hvert har lagt seg og luften har kjølnet, står vi islamkritikere i SIAN igjen med samme sakstro og samvittighetsrene holdning.
Europas politiske fremtid tilhører oss.