Bjørn i glasshus

Begrunnelsen var, i følge Sæbø, at blant andre SIAN ikke anerkjente forskjellen mellom islam og «islamisme» – en forskjell som han selv behendig nok ikke gjorde det minste forsøk på å redegjøre for. Det gjorde derimot SIAN i sitt tilsvar – ikke som en forsvarstale, men for å innlede diskusjonen som Sæbø burde ha tatt før han trakk sine bastante konklusjoner.

Artikkelen fikk rikelig respons. Kommentarfeltet flommet over av bidrag, og diskusjonen fortsatte friskt i sosiale medier. Sjefredaktør Sæbø selv, derimot, ble sittende igjen mutt som en fornærmet primadonna og ga verken lyd eller noe annet merkbart fra seg.

Men, to drøye uker senere, da ferskvarestempelet på kronikken for lengst hadde falmet, kom det en slags respons fra redaktørens hånd. Det var imidlertid ikke noe retorisk kordestikk som passet inn i den polemiske duellen han selv hadde kastet hansken for.

Det var ikke debattanten eller meningsbæreren Bjørn G. Sæbø som fulgte opp saken. Nei, det var pengeinnkreveren Bjørn G. Sæbø som så fordringsfullt troppet opp. Han ville ha seg betalt en grådig pengesum for at redaksjonen hadde prydet kronikken med et bilde av hans ellers så tilforlatelige ansikt.

Følgende melding dumpet inn i SIANs e-postboks 16. mai:

Jeg regner med at Postboks 66, 0411 OSLO også er SIANs fakturaadresse? Bildet dere bruker er kopiert fra vår nettside og brukt uten tillatelse av rettighetshaver og Rogalands Avis. […] Vi sender SIAN et honorarkrav på kr. 3 956. […] Det er vanlig i bransjen å fakturere dobbelt ved bildetyverier som dette. Mvh. Bjørn Sæbø

Vel, hva kan vi si? Det kan ikke nektes for at redaksjonen gjorde en litt småfrekk forbikjøring rundt opphavsretten i dette tilfellet. Uprovosert var det imidlertid ikke – for det var faktisk Rogalands Avis som begynte med bildenaskeri fra SIAN.

I artikkelen – Islam er som nazisme av 6. januar 2011 har avisen brukt et fotografi fra SIANs 11. september-markering foran Den amerikanske ambassade i 2010. Liksom påtattprektig har journalisten henvist til SIAN i bildeteksten. Fotografen, som er tilknyttet SIAN, har imidlertid aldri gitt Rogalands Avis tillatelse til å gjengi bildet.

Dette må dreie seg om et overilt utspill, tenkte vi først. Sæbø sitter som sjefredaktør i et mediehus som er overøst med pressestøttekroner – helt opp til skorsteinspipa. Han kan da ikke være så skurkaktig at han sender det reneste mafiaoppkrav til en fattig organisasjon for et skarve bilde – helt samtidig som han selv tillater seg å naske like frekt fra den samme organisasjonen?

Så, vi sendte en e-postmelding tilbake til Sæbø med spørsmål om vi kunne komme frem til en minnelig løsning:

Vi beklager det inntrufne. Likevel vil vi spørre om det ikke er mulig å la nåde gå for rett for denne ene gangs skyld? SIAN er en liten organisasjon, og i motsetning til Rogalands Avis, som vel mottar rundt 13 millioner kroner i statlig pressestøtte hvert år, så er SIAN helfinansiert av medlemskontingenter og frivillige donasjoner. En unødvendig utgift på kr. 3 956 veier faktisk ganske tungt på vårt budsjett. Det kan koste oss et medlemsmøte, en demonstrasjon eller et flygebladopplag. Vi håper på din forståelse!

Men, nei. Her var det ingen raushet – ikke et spor av overbærende storsinn – å oppdrive. Fra redaktørkrakkens høye sete fikk vi bare et retthaversk fnys som svar:

Det er ikke aktuelt å droppe denne fakturaen. Bildetyverier som dette er noe vi opplever ofte, og som pressestøtteavis har vi i ikke råd til å gi vekk arbeidet vårt. Faktura er på vei.

Så står saken altså der. Bjørn G. Sæbø er åpenbart en mann som ikke helt lever som han lærer. Han knabber fra andre, men finner seg ikke i at andre knabber det samme tilbake fra ham. Ikke bare det, men når han klasker sin egen avis i bakhodet på dem som tenker annerledes enn han gjør, så er han ikke innstilt på følge opp ordfeiden med dem han fornærmer. Som en frekk skolegårdsbølle pilter han bort – og spretter først frem igjen når neste feige fremstøt er klekket ut.

Og, forresten: Hvis Rogalands Avis har dårlig råd, så er det penger å spare på papir, porto og trykksverte for å sende en faktura pålydende kr. 3 956 til Postboks 66, Kjelsås. Konvolutten går nemlig rett i papirkurven, og de rundt fire tusen kronene kan redaktøren skyte en hvit penn etter. Dem får han altså ikke.

La oss bare kalle det et bildebytte – liksom på skolegårdsvis.