En oppsplittet grunnskole skaper konflikter og krig
Noen som har fått nok av islam og islamiseringen her i landet, vil trolig hilse med tilfredshet at Kunnskapsdepartementet sier nei til en muslimsk skole, etter at Utdanningsdirektoratet sa ja. Arbeiderpartiet og FrP er tilfreds med avgjørelsen. Jan Tore Sanner (H) som var settestatsråd i saken presiserer imidlertid at det dreier seg ikke om forskjellsbehandling av en muslimsk skole i forhold til f. eks. en kristen privatskole. Avgjørelsen bunner utelukkende i at departementet ikke har tillit til at de som søkte om muslim-skolen har de egenskaper som skal til for å drive en undervisningsinstitusjon. Sanner er altså for at islam – som står i motstrid til norsk lov og menneskerettighetene – skal stilles i samme klasse som kristne privatskoler.
I 1995 behandlet Stortinget også en søknad om opprettelse av en muslimsk skole i Oslo. Den gang var det Gudmund Hernes fra Arbeiderpartiet som vendte tommelen ned – hans begrunnelse var at en slik skole ville hindre integreringen. Den samme Jan Tore Sanner gikk da i Stortinget til et frontalangrep på Arbeiderpartiet og Kirke–, utdannings– og forskningsminister Gudmund Hernes – for at han hadde avslått en søknad om opprettelse av en muslimsk skole. Sanner sa at foreldrene hadde rett til å velge undervisningen for sine barn. Han mente integreringshensyn ikke måtte gå fremfor foreldreretten. Han slo fast: «Jeg tror Arbeiderpartiets enhetsskole går foran foreldrenes rett til å velge ut fra sitt livssyn og oppdrageransvar»
Det er ikke noe som tyder på at Sanner har endret syn fra 1995 og til 2014.
Konfliktfylt på bakrommet
Det er skarpe ideologiske og religiøse synspunkter på bakrommet. Foreningen som skal drive skolen sendte 24. september et brev til departementet der det heter: «Skolen er basert på islam. Det finnes i dag et hundretalls kristne private grunnskoler og videregående skoler i Norge, men ingen tilsvarende skole er godkjent på islamsk grunnlag. Mødre for muslimsk grunnskole vil peke på at departementet i godkjenningsprosesser ikke bør fremme avgjørelser som kan oppfattes som religiøst diskriminerende.»
Sanner svarer at avslaget ikke har noe med religion nå gjøre.
Men det er ikke hele bakgrunnsteppet, for nestleder i Kultur- og utdanningskomiteen, Andreas Halse, sier: Vi trenger ikke flere skoler som skiller barna våre fra hverandre. Halse er glad for at Sanner har samme syn, hvilket han altså ikke har dersom man legger Sanners holdning fra 1995 til grunn.
For FrP er hensynet til god integrering viktigere – og vi er derfor tilfreds med at det ble et nei til skolen, sier partiets utdanningspolitiske talsmann, Sivert Bjørnstad.
Trond Giske fra Arbeiderpartiet, som er leder for Stortingets utdanningskomité, sier: Dersom det åpnes for flere religiøse skoler vil vi gå inn for å endre lovverket.
Siste ord ikke sagt
Siste ord i denne saken er altså på langt nær sagt. Ingen politikere tør å stille spørsmålet: Hva lærer barna i en muslimsk skole? Er det IS-ideologien eller er det fundamentet til Det islamske brorskap som legges til grunn: «Allah er vårt mål. Budbringeren er vår leder. Koranen er vår lov. Jihad er vår vei. Å dø for Allahs sak er vårt største håp.»
Politikerne er i ferd med – i villfarelse og misforstått religionsfrihet – å legge til rette for et fremtidig konfliktfylt Norge. Muslimer med den rette ideologiske bakgrunn vil ikke vite av kristne – i Midtøsten der islam har makten fortrenges ikke-muslimer. I Norge ligger denne situasjonen kanskje hundre år fram i tid.
Arne Tumyr