«Jeg nekter å godta at respekt for andre er samme som feighet»

Stanghelle tar avstand fra påstanden om at avisredaktører viser feighet og frykt knyttet til stoff som muslimer er imot. Han skriver: «Det er heller ikke slik at norske redaktører sitter muse stille av redsel etter Charlie Hebdo-terroren.»
Da var det lett for redaktørene - de surfet på en stemningsbølge som beskyttet dem – verre var det da Vebjørn Selbekk i 2006 offentliggjorde Muhammedtegningene. Det var da slaget om ytringsfriheten raste her i landet. Selbekk sto hele alene, alt mens de andre redaktørene gjorde hopp og sprett og fremsatte de mest fantasifulle argumenter som skulle rettferdiggjøre ikke-offentliggjøring av tegningene. Selv Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund var oppgitt - han uttalte til Vårt Land: «Det var ingen norske aviser som viste Muhammedtegningene i solidaritet med Vebjørn Selbekk og Magazinet i 2006.»
Hvor var Harald Stanghelle i denne situasjonen? Gro Holm i Redaktørforeningen foreslo at redaktørene skulle gå ut samtidig og offentliggjøre Muhammedtegningene. Stanghelle satt, i likhet med de andre redaktørene «musestille» - det var konsensus i foreningen om at hver enkelt redaktør måtte ta stilling til problemet. Hva skjedde i Aftenpostens redaksjon der han var politisk redaktør? Mens debattredaktøren, Knut Olav Åmås ville offentliggjøre Muhammedtegningene sa Stanghelle - ja, hva sa han? For leserne så det ut som om han satt «musestille».
På denne bakgrunn kunne han ha spart seg følgende klinklang: «Det er slett ikke sant at de fleste politikere, akademikere og mediefolk fortier deler av virkeligheten av pur redsel eller av hensyn til vår muslimske minoritet.»
Både Vebjørn Selbekk og Hege Storhaug har opplevd virkeligheten. Og ikke minst medlemmer i SIAN. Stanghelle har aldri - aldri tatt et gjennomgripende oppgjør med voldsideologien islam.
Stanghelle går løs på Hege Storhaug i tråd med hans flertydige skrivemåte. Mens folk flest beundrer Storhaug for det hun står for, for den kunnskap hun tilfører folk flest om islams sanne ansikt - skriver Stanghelle: «Jeg beundrer Hege Storhaugs utholdenhet, misunner hennes ensidighet og frykter hennes blindsone.» Kan det skrives mer nedlatende?
Stanghelle hevder at av religionene er det ikke bare islam som representerer negative elementer både for enkeltindividet og for samfunnet. Han peker i denne sammenheng på sitt eget kristne fundamentalistiske oppvekstmiljø, videre katolisismens klamme hånd over Polen , den evangeliske hysteribølgen i USA og den kristne homoforfølgelsen i Uganda.
Poenget er at disse religionsaktørene har ingen planer om å innføre det samme totalitære regimet som i de islamske stater. I Saudi-Arabia er Koranen grunnlov.
Mens Storhaug mener vis à vis islam at dialogenes tid er forbi, hevder Stanghelle: «Jeg aksepterer ikke at dialog er et skjellsord. Jeg skammer meg ikke over at jeg tror det fortsatt er mulig å bygge det norske samfunn på noen grunnleggende fellesverdier.»
I 1930-årene ivret Aftenposten for dialog med Hitler. Det var ikke demokratiene som tok konfrontasjonen med Hitler – det var Hitler og nazismen som ville utradere båe demokratiene og de verdier som preger den humanistiske samfunnsordning.
Stanghelle har skrevet: «Det finnes øyeblikk i historien da konfrontasjonen er en nødvendig forutsetning for en ærlig dialog.» Dialog forutsetter innrømmelser. Hvilke innrømmelser er det Stanghelle vil tilby islam? Vil han gå inn for at islamiseringen skal få fortsette med fornyet kraft? Dessverre ser han ikke at tiden er overmoden for konfrontasjon. Stanghelle er opptatt av å vise «respekt for andre» - vil han vise respekt for muslimer som steiner kvinner, eller respekt for Hitler?
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)
Agder avd.
Arne Tumyr
leder