Statsminister Cameron kunngjør at han går av som statsminister etter nederlaget.
Politiske ledere kjørte EU-skuta på grunn, men hvorfor dette resultatet?
Vel er det så at invasjonen av muslimer samt den vestlige verdens konflikt med islam, var ikke noe sentralt tema i debatten forut for folkeavstemningen i England. Her var det i særlig grad tilstrømningen av arbeidsinnvandrere fra tilbakeliggende øst-europeiske land som ble for mye for britene. Den enorme immigrasjonen fra Afrika, Asia og Øst-Europa er i ferd med å ødelegge England, uten at EU har vist evne og vilje til å stoppe utviklingen - som går i gal retning. Videre ble det reagert mot det arrogante politiske lederskap i Brüssel. Folket følte åpenbart avmakt overfor det mektige EU - med sitt dominerende byråkrati ¬- som resulterte i at britene sa nok er nok. Trolig opplevde de det som om de holdt på å bli kvalt av EU-omfavnelsen - de rev seg løs og tar over styringen igjen av eget land. Det ble gjort 23. juni 2016 - som ble en historisk dag for England og Europa.
Englands løsrivelse fra EU er bare begynnelsen. Neste par ut som også trolig er kommet til veis ende med EU, er Frankrike og Nederland. Uansett hva fremtiden vil bringe, er det allerede godtgjort ved avstemningen i England at EU heretter går inn i en ny epoke med svekket tillit og mindre maktbrynde.
Det begynte godt
To ganger i den nære fortid hadde Frankrike og Tyskland endt opp i verdenskriger - 1. verdenskrig 1914 - 1918 og 2. verdenskrig fra 1939 - 1945.
Etter siste krig ble det folkekrav: Frankrike og Tyskland kan ikke enda en gang gå til krig mot hverandre - nå måtte Europas to mektigste stater i stedet samarbeide - og det på en slik forpliktende måte at en fremtidig krig var utenkelig. Det skjedde ved at de to land etter initiativ av Frankrike inngikk en avtale i 1952 - den såkalte Kull- og Stålunionen, undertegnet av Frankrikes Robert Schuman og Tysklands Konrad Adenauer. Da var kull og stål hovedelementer ved opprustning. Ved denne avtalen hadde man gått fra papiravtaler til samarbeid i praksis: Aldri mer krig mellom Frankrike og Tyskland.
Ballet på seg
Samarbeidet utviklet seg videre. Selve grunndokumentet for det europeiske samarbeidet (Roma-traktaten) ble undertegnet i 1957. Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC) ble opprettet i 1958 med seks medlemsland, flere sluttet seg til og i 1993 ble Den europeiske union etablert (EU).
EU har overfor medlemslandene skrittvis innført en lovgivningsprosess med lover, regler og standarder på de fleste saksområder - økonomi, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring, miljøpolitikk, sosiale standarder med mer.
EU ville ha mer makt
Mens det ble knurret i mange medlemsland over at EU detaljstyrte nasjonalstatens politikk, gikk EU videre med stadig flere land i unionen. De siste årene er kommet til:
Estland 2004
Latvia 2004
Litauen 2004
Polen 2004
Tsjekkia 2004
Slovakia 2004
Ungarn 2004
Slovenia 2004
EU har også vært i kontakt med Tyrkia for et mulig medlemskap. Her er det 70 millioner muslimer som gjerne vil ha fri adgang til Europa. Foreløpig er forhandlingene stilt i bero.
Snillisme preger EU
Det er i stor grad den sosialistiske snillismepolitikken som har preget EU i de senere år. EU ble av den europeiske venstresiden beskyldt for å være en «rikmannsklubb», som EU besvarte ved å si ja til medlemskap for en rekke mer eller mindre fattige øst-europeiske land, som da kunne nyte godt av pengeoverføringer fra EU. I praksis er det «rike EU-land» som overfører svære beløp til «det fattige Øst-Europa» . Det er ikke å undres over at EU-«medlemskontingenten» for vest-eropeiske land er skyhøy - England overfører hver uke tilnærmet 350 millioner pund til Brüssel.
Mer makt til EU
Den såkalte Maastricht-avtalen som ble inngått i 1991 mellom medlemslandene , gikk ut på at EU skulle bli en politisk union samt en økonomisk og monetær union. EU skulle stå for en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det var snakk om Europas forente stater der all makt var samlet i Brüssel. Det ble for mye for danskene som i en folkeavstemning i 1992 avviste forslaget. Senere forsøkte EU-kommissærene seg med politiske og forhandlingstekniske krumspring for å få til en mindre omfattende avtale – den siste utgangen er den såkalte Lisboa-traktaten.
Det er dette snillistiske og samtidig politisk og økonomisk ambisiøse opplegget fra EU-ledelsen som har tatt knekken på og mistilliten til det europeiske lederskap. Dessuten har EU mistet kontrollen over invasjonen av mennesker fra Asia og Afrika.
Det er ikke vanskelig å forstå at britene sa nei takk. Nå spørs det hvordan EU klarer å etablere ordninger som også folk flest, ikke bare eliten, kan si ja til.
Arne Tumyr