Påstår at nordmennene utestenger muslimer fra det norske felleskapet
Norsk-irakeren og muslimen Walid al-Kubaisi, som snart fordømmer politisk islam, for så i neste øyeblikk å markere tilhørighet til Muhammeds lære, retter i en kronikk i Aftenposten i går et svingslag mot det norske folk - fordi nordmenn angivelig utestenger muslimer fra fellesskapet. Han påstår at muslimske ungdomsskoleelever opplever ikke å bli hilset på, de anklages av norske medelever for å være medansvarlige for islamsk terrorisme og kvinneundertrykkelse. Kubaisi forteller om unge Sanaa som ble mobbet og ekskludert fra skolemiljøet. Hun ble avvist av de norske elevene. Unge Ritaj ble ifølge Kubaisi mobbet «på grunn av sitt svarte hår og litt mørkere hud. Hun gikk gråtende fra skolen.» Den dryge påstanden at det er nordmenns avvisende holdning som driver unge muslimer inn i mørke islamske religiøse miljøer, fremsettes i kronikken der Kubaisi skriver: «De fleste problemer innvandrere opplever kunne ha funnet en løsning, dersom kontakt med storsamfunnet hadde blitt opprettet, men skolestyre og lærer har ofte stereotypiske tvangstanker som ødelegger for integrering.» Unge muslimer vil så gjerne bli norske og slutte seg lojalt til storsamfunnet, men dørene stenges for dem, skriver Kubaisi, som avslutningsvis detonerer denne bomben mot norske holdninger: «Man kan ikke snakke om integrering når man ikke tillater muslimer å vise lojalitet og tilhørighet til storsamfunnets verdier og symboler.»
Det er altså nordmennene, ikke muslimene, som har hovedansvaret for integreringsproblemene. Sannheten er at nordmenn flest, som var ukjent med islam, tok imot mørkhudete muslimer med åpne armer.
Venstrevridde, naive nordmenn var i fyr og flamme på 1980-tallet - våre nye landsmenn skulle føle at de var velkommen. Med brask og bram på norsk initiativ ble startet organisasjonen «Ja til et fargerikt fellesskap». Over 120 landsomfattende organisasjoner ville være med. Et eget sekretariat ble opprettet administrert av Knut Langfeldt i Kommunenes Sentralforbund. Det ble oppnevnt et styre på 20 representanter.
Nå skulle fremmedfolket og norske borgere finne hverandre i en flerkulturell landsomfattende organisasjon. Her skulle det være integrering, felles kulturarrangementer av typen «hva forener hva skiller».
Initiativtakerne fortalte at i FN var tiltaket møtt med begeistring. Det ville bli opprettet en like bred aktivitet i Sverige. Det var tale om «en bevegelse og en organisasjonstype av helt ukjent karakter» som var «den beste garanti for å skape et samfunn tuftet på respekt, realisme og åpenhet i forholdet mellom mennesker fra forskjellige kulturer og relgioner som har søkt Norge som sitt nye hjemland, ofte på flukt fra årelange lidelser, diskriminering og vold.»
Alt var klart for å bygge opp en bred landsomfattende folkeorganisasjon. Staten skulle ta regningen.
Alt raknet, absolutt hele opplegget falt i fisk fordi muslimer ville ikke ha noe å gjøre med «Ja til det fargerike fellesskap – solid plantet i norsk jord.» Våre «nye landsmenn» ville ikke vite av norsk kultur, ønsket ikke noe fellesskap med nordmenn. De ville kun ha islam.
Ikke ski til barna
Da en gruppe pakistanere med barn kom til Drøbak vinteren i 1983-84, syntes norske foreldre synd i ungene som ikke hadde ski. De måtte jo lære å gå på ski! Innsamling av brukte barneski ble satt i gang og alle ungene fikk ski i gave.
En av initiativtakerne, Einar Olsen, gikk ut da det sent samme dag ble ringt på døren. Utenfor sto en skjegget mann i islamsk uniform som bar på et enormt fang med barneski. Han så på Einar Olsen med et fiendtlig blikk, uten et ord slapp han skiene ned på trappa, snudde seg og gikk sin vei.
Walid al-Kubaisi kunne ha spart seg for å rette en anklagende pekefinger mot nordmenns holdninger til muslimer. I stedet kunne han forsøkt å svare på spørsmålene: Hvorfor vil flertallet av europeerne ha innvandringsstopp fra islamske land? Hvorfor skaper vi muslimer frykt og konflikter over hele verden?
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)
Agder avd.
Arne Tumyr
Leder