Amin al-Husseini var en muslimsk religiøs leder. Han var medlem av Jerusalems mest ansette familier, og innehadde to høyt ansette embeter: stormufti av Jerusalem og president for den høyere arabiske komité. Han hadde et nært samarbeid med Adolf Hitler. Planen var at etter utryddelsen av jødene i Europa sto jødene i Midt-Østen for tur. Det er således ikke SIAN som har aner til nazismen, men tvert imot er det islam. Hitlers bok «Mein kampf» er da også en av bestselgerne i Midt-Østen. Foto; Bundesarkiv
Norge tvinges til å ta forsvarskrigen mot islamistenes angrep
Det norske samfunn, i likhet med hele den vestlige sivilisasjon, er under angrep av Muhammeds hær. Vår måte å leve på, fred med frihet, demokrati, rettsstatens prinsipper, religionsfrihet og likestilling, er truet på bred front. Religionen islam, islam som kultur, politikk og samfunnssystem, har som formål å islamisere hele verden. Et ørlite symptom på denne skremmende situasjonen, er de såkalte «IS-krigerne», de islamske terroristene som er utdannet og indoktrinert av islam. Disse forkvaklede menneskehjernene som er et direkte resultat av islams syke ideologi, hauser regjering og storting opptil å være hovedproblemet. Det er iverksatt et hopetall «handlingsplaner» for å få de såkalte radikaliserte muslimene til å besinne seg. Hundrevis av millioner er bevilget for å «forebygge» radikalisering - for derved igjen å forebygge islamske terroraksjoner. Troen på at samfunnets kamp på disse premisser mot «de radikaliserte islamister» skal gi resultater, er urealistisk politisk tankespinn. Politikerne bøyer unna og velger Chamberlains linje, men den dag vil komme da de innser at samfunnets forsvarskrig må settes inn mot islam som reelt sett er den farlige fienden. Norge kommer ikke utenom forsvarskrigen mot islam, etter at vi har fått krigserklæringen fra islamistene.
I en artikkel i Fædrelandsvennen i dag har samfunnsviter Nina Lian, som også angivelig har spisskompetanse i forbygging av ekstremisme, en lengre teoretisk problematisering, men hun konkluderer enkelt og jordnært. Hun refererer til en skoleungdom som ble spurt om de noen gang på skolen hadde drøftet «radikalisering». Svaret lød: «Aldri, det er jo helt umulig å få til en skikkelig dialog for lærerne skal dysse ned alt!» Artikkelens konklusjon lyder: «Det må være rom for en åpen og ærlig samtale - uten sensivitet. Hvis ikke er det håpløst å komme til kjernen av hva problemet er».
Det er jo nettopp denne «ærlige og åpne samtale» SIAN har stått for i alle år, men med hvilket resultat? Drapstrusler, beskyldninger om nazisme, fascisme, vi bedriver hatretorikk, vi er innvandringsfientlige og vi er islamofobe. Vi har på våre stands opplevd muslimers voldelige angrep som svar på våre argumenter. Våre fakta anser muslimene som usannferdige provokasjoner.
Samfunnsviter Nina Lian peker på læreren som «dysser ned alt». Etter læreplanen er læreren forpliktet til å understøtte muslim-eleven til å være trygg i sin tro, på samme måte som læreren skal sørge for at eleven som er opplært i den lutherske tro ikke skal bli «krenket» i undervisningen.
Dette er norsk skolepolitikk - instituert av Stortinget og iverksatt av Utdanningsdirektoratet.
I den skolepolitiske hverdag blir en Faten Mahdi Al-Hussaini i sin flagrende sorte sharia-uniform ønsket velkommen til å holde foredrag for elevene om «Min tro», men skolens folk nekter å slippe SIANs folk til - som ville kunne ha fortalt elevene at Fatens tro er forkastelig sett fra et humanistisk og demokratisk synspunkt.
Islam har fått et fast positivt forankringspunkt i norsk skole i dag - på grunn av den feilslåtte skolepolitikken gjennom mange år der Islams brutale tyranni, ideologi og politikk har fått godkjenningsstempelet.
Resultatet av denne politikken er at dersom skolemyndighetene i ungdomsskolen skulle følge rådet fra Nina Lian - kjør en sannhetssøkende, åpen og ærlig debatt om islam, kristendom og alt som hører til - så ville man ha fått blodige slåsskamper i klasserommet. Refleksjonene gjør seg selv.
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN),
Agder avd.
Arne Tumyr
Leder