Trædal misfornøyd med sine medsammensvorne

«Hvorfor ytre høyre vinner debatten og hvordan vi kan stoppe dem» er den ubeskjedne tittelen på miljøkrigerens nye bok. Det nærmeste Eivind Trædal kom i å besvare gåten under gårsdagens boklansering, var å påpeke at hans meningsfeller unnlater å ta faktabaserte debatter med de slemme høyreekstremistene. Han kritiserer sine meningsfeller for at de bare tar metadebatten. De Gode er unisone på at de må ta debatten med den slemme høyresiden, men ingen av dem gjør det, sier Trædal. Jeg har gjort samme observasjon som Trædal. I det jeg bringer fakta på bordet, flykter den venstreblivne fra debatten.

 «Det er alt for få som har tatt til motmæle mot det hatet, løgnene, konspirasjonsteoriene islamofobien og retorikken mange av personene og organisasjonene på høyresida i Norge står for. Dette sitatet fra Dagbladets bokanmeldelse passer som hånd i hanske med det narrativet vi stadig hører fra de hypermoralske.  Selv skulle jeg gjerne møtt flere faktabaserte forsøk på motmæle fra sånne som Trædal, i stedet for den lite konstruktive ordveksling som følger når De Gode som oftest baserer dialogen på empati og ideologi, fremfor fakta.

Det som er verdt å merke seg er at «hat» er en anklage som eksploderte i omfang idet straffeloven i 2015 byttet ut «rasismeparagrafen» med «hatefulle ytringer». Plutselig var vi over natta blitt hatere. Uten at noen hadde eksaminert hjerte og hjerne. For radden vet best.

Hva som reelt sett er løgn kan umulig radden vite, for de frembyr sjelden faktabaserte argumenter. Det sier jo faktisk Trædal selv.

Konspirasjonsteorier finnes. Raddens tankefeil består i at eksistensen av en vill konspirasjonsteori ikke gir saklig grunn til å konkludere med at konspirasjoner overhodet ikke finnes. Muslimenes konspirasjon om å invadere og okkupere Vesten er ett eksempel på en konspirasjon som er dokumentert hinsides tvil.

Når noen nevner islamofobi, vet man at man står overfor en motdebattant som ikke har faktabaserte argumenter å fremby. Det var derfor ikke overraskende å høre ordet gjentatte ganger fra panelet. Jeg tillater meg å anta at Trædal aldri er blitt introdusert for Runnymede, og om han blir det, vil han tro at det er en vindmølle.

Det er mange mantraer som har krydret de venstreblivnes begrepsunivers opp gjennom tiden. Rasismebegrepet hører vi sjeldnere noe om. Kamzy var innom ordet i en replikk, men hun er nynorsk og vet nok ikke at begrepet er utpisset av ARS og desslike før hun selv ble tørr bak øra. Nettopp den regla dagbladets anmelder lirer av seg er vår samtids redningsplanke for fortvilte virkelighetsfornektere som ikke besitter argumenter til å vinne noen debatt. Da må man nødvendigvis angripe motdebattanten. Eller sitte musestille og bare være god. Sistnevnte fungerer dårligere og dårligere, ettersom den importerte ondskapen eter seg innpå oss.

Trædal slår fast at han parkerer Hege Storhaug med fakta. Det er en begivenhet jeg personlig har gått glipp av. Det har trolig Storhaug også. Trædal slår fast at Storhaug har blitt radikalisert. Jeg også har observert at hun ikke lenger snakker så høyt om de snille moderate muslimene som skal redde oss fra Muhammeds islam. Trædal svikter idet han ikke reflekterer over «hvorfor». Hva kan det komme av at en etnisk nordmann med enorm empati og betydelig islamkunnskap, og som har utstrakt kontakt med islamske miljøer i inn- og utland, i dag synes å ha en mindre optimistisk tilnærming til islamproblemet?  Svaret ligger i den virkeligheten som Trædal av ideologiske grunner nekter å erkjenne eksistensen av.

Trædal har en klar formening av at nordmenn som ikke eksponeres for multikulturens vidunderligheter, er fremmedfiendtlige. De som bor midt i herligheten derimot, er såre begeistret. Her stemte Rune Berglund Steen i, for han også bor midt i berikelsen uten at han har dødd av det ennå. Empirien deres er heller tynn, men hva gjør vel det når man er blant venner.

Ikke det at man har integreringsproblemer i Norge altså, men integreringsproblemene vil helt sikkert forsvinne når alle de halvgamle hvite gubbene på bygda blir så gamle at de dauer, i følge Trædal. At det er «de gamle» som klager mest over tingenes tilstand i Det Nye Norge, skyldes jo at de vet hvordan samfunnet så ut før det ble beriket. Lengselen etter å få byttet ut den problematiske norske del av befolkningen var til å ta og føle på.

Erna er avhengig av islamofober for å regjere, derfor er hun ikke så streng mot islamofobi lenger, sier Trædal. At Erna for ikke lenge siden konstruerte begrepet «religiøs rasisme» krasjer Trædals teori. Fakta er noe dritt.

Trædals boklansering var en manifestering av den sørgelige tilstand som råder blant hans likesinnede, der folk med hjelpesløse stigmatiseringsforsøk og frykt for fakta, kaver etter en utvei, mens kart og terreng viser stadig større avvik. Vi er forbi det punktet der godfjotter kunne lappe på sin kognitive dissonans ved å skrike høye anklager mot de av oss som ikke er like tanketomt gode.