Det er ingen kristne som angriper SIAN-demonstrasjoner.
«De moderate muslimer» er islamske fantasifigurer
De siste 1400 årene er 270 millioner mennesker på tre kontinenter blitt drept av islam. Bare siden 9/11-terroren i USA i 2001der 3000 døde, har det vært 25000 islamske terrorangrep. Vi minnes Charlie Hebdo med 12 døde - de som var i redaksjonen ble meiet ned. Noen muslimer likte ikke kritikken mot Muhammed bladet hadde kommet med. Den 3. nov. 2004 ble nederlenderen Theo von Gogh stukket ned med kniv. Han hadde laget en film om kvinneundertrykkingen i muslimske samfunn. Den 16. okt. 2020 ble hodet skåret av den 47 år gamle historielæreren, Samuel Paty, etter at han hadde vist Muhammed-karikaturene . Den norske redaktøren, Vebjørn Selbekk, fikk 50 drapstrusler etter å ha offentliggjort Muhammed-tegningene i 2006. Tre selvmordbombere i London drepte 52 mennesker. Et terrorangrep i Madrid resulterte i tap av 192 menneskeliv.
Slik kunne man fortsette - nesten i det uendelige. Kan vi tro at dette ikke har noe med islam å gjøre? Kan vi tro at bakteppet er «ekstrem» islam og «radikaliserte muslimer», eller er det simpelt hen islam i seg selv og bevegelsens tilhengere som er ekstreme?
Fordømmelse av alle som fornærmer profeten.
Muhammed var nådeløs mot alle som tok avstand fra islam.
Frem til i dag har muslimene med den arabiske halvøy som utgangspunkt, klart å underlegge seg 57 stater der sharia-lovgivningen og Koranen mer eller mindre er styringsgrunnlaget. Her er det forbud mot litteratur, teater, film, musikk og all ikke-religiøs kultur.
Religionspolitiet håndhever de menneskefiendtlige lovene. Sett med vestlige øyne er det tilbakestående, dysfunksjonelle samfunn der islam har makten.
I disse områdene er det så vanskelig å leve at millioner av muslimer står i kø for å komme til Europa. De har for lengst gitt opp å erobre Europa med militær makt. Nå tar de denne verdensdelen gjennom lovlig innvandring. Foreløpig er 60 millioner muslimer kommet – ca. 300.000 til Norge. De etablerer enklaver der islamske minisamfunn og «no-go-soner» opprettes. I disse områdene er det forbudt for innbyggerne i eget land å oppholde seg.
I 2006 gjorde utenriksminister Jonas Gahr Støre knefall for muslimene og dyttet redaktør Vebjørn Selbekk ut i mørket, etter at han hadde offentliggjort Muhammed-tegningene. På statens regning sendte Støre, med domprost Olav Dag Hauge i spissen, en delegasjon til Midt-Østen. Der skulle de legge seg flate for mektige islam-ayatollah Yusuf al-Qaradawi og be om unnskyldning. Det ble gjort og alt var, sett med norske øyne, vellykket. Ikke desto mindre: Den samme Qaradawi ble nektet innreise i USA på grunn av hans tilknytning til terroristorganisasjoner og og hans støtte til at terrorister kunne angripe også sivile mål.
Vold, makt og en visjon om å erobre Europa preger Qaradawi.
Domprost Hauge ble ved hjemkomsten til Norge spurt om hans inntrykk av denne mannen. Hauge svarte: «al-Qaradawi» fremsto som en varm person som ga uttrykk for at han ønsker fred.»
Hege Storhaug skriver i nettavisen til Human Rights Service: «Jonas Gahr Støre (Ap) strakk ut en velmenende hånd til såkalte moderate muslimske ledere etter terroren 25. juni i Oslo. Disse lederne kappet hånden til Støre tvert av. At statsministeren kastes under bussen, vil dette få konsekvenser for politisk ledelses forhold til Norges toneangivende moskeer? Kan vi forvente et oppgjør med islams tekster som ligger til grunn for terror, enten det er mot homofile eller oss "vantro"? Eller skal alt fortsette som før i "dialogens" og tåkeskyens navn?»
Her pekes det på et
kjernespørsmål.
Arne Tumyr