Aftenpostens nedrige krig mot Fjordman

Slettholm begynner sitt korstog mot ytringer han selv ikke liker, med et forsøk på å dra parallell mellom den muslimske terroristen Ali Sonboly og Fjotolf. En vesentlig forskjell som Slettholm unnlater å fortelle, er at Sonboly ropte Allahu Akbar da han skjøt. Det samme gjør jo muslimske mordere fem ganger hver eneste dag, hele året, år etter år. At Sonbolys ofre kan ha vært muslimer, i likhet med mange andre ofre for muslimterror er selvfølgelig irrelevant. Allahs patologiske morderzombier klarer simpelthen ikke å leve i fred, selv med hverandre. De hjemsøkes av Muhammeds spådom at de ville splittes i sekter slik jødene ble, og at bare en av sektene var skikkelige muslimer. Gode muslimer vil alltid drepe muslimer de selv ikke liker, feks fordi de anser offeret å være dårlig muslim, kjetter eller frafallen. På samme måte som Fjotolf selv var fascinert av al Qaida og så for seg et samarbeid med dem, så kan det hende at Sonboly så opp til Fjotolf, ganske enkelt fordi nordmannen viste seg mer effektiv i sitt virke enn hva de fleste muslimer er i stand til å oppvise. Men det må understrekes at Sonbolys tilknytning til Fjotolf faktisk ikke er bevist. Den er og blir bare en påstand. Og er det noe vi har nok av i flommen av muslimske terrorister og vestlige selvhatere, så er det udokumenterte påstander fra hordene som jobber for å tilsløre og fremme islams kamp mot menneskeheten.

Slettholm hevder videre at vi har et behov for å ta oppgjør med Breiviks tankegods. Nei, vi har slett ikke noe behov for det. Det var verken ord eller tanker som drepte 77 mennesker, det var Fjotolfs hånd. Jeg registrerer med interesse at Slettholm slett ikke tar noe oppgjør. Nå har vi hatt seks år på oss. Hvorfor har ingen godfjotter ennå klart å stable på beina en argumentasjonsrekke som faktisk nøytraliserer Fjotolfs tankegods? Kan det være at det finnes sannheter i Fjotolfs tankeunivers som  elitene finner det opportunt å ikke rippe opp i?

Slettholm viser deretter til at Støre,  Berglund-Steen og Vetlesen kjemper for et oppgjør mot den frie tanke. Tidligere har både Araberpartiet og Foreningen til Arabias fremme, som de to førstnevnte representerer, agitert for begrepet «ytringsansvar», som i realiteten innebærer å avskaffe ytringsfriheten, ved at man kobler en fredelig agitator sine utspill til en voldsmanns fysiske handlinger. Etter 2011 ble det raskt stille omkring begrepet, unntatt fra samfunnsfiender tilknyttet Islamsk Råd. Skikkelige mennesker forsto at å angripe ytringsfriheten var for drøyt. Slettholm derimot, er den dag i dag sjarmert av ideen om et totalitært diktatur der verken ord eller tanke lenger er fritt. 

Som naturlig oppfølging av sin unorske posisjon i spørsmålet om grunnleggende frihetsverdier, følger Slettholm opp med å slå fast at Fjordman i det minste er fremmedfiendtlig – den dag i dag – tross alle «gode» krefters innbitte innsats for å piske ham inn i rekkene av hjerneløse sosialistiske lydige maur. Slettholm forstår ikke at «fremmedfientlighet» faktisk er et adelsmerke, når de fremmede faktisk har en dokumentert hensikt om å erobre vår sivilisasjon,og om nødvendig drepe oss i prosessen.

Slettholm slår uten videre fast at Fjordman tilhører «nettets ekkokamre og konspiratoriske nettsteder», der kontrajihadisme som fenomen og hatretorikk var enorm.  Det kan kanskje se slik ut for et individ som Slettholm, med hans preprogrammerte tilnærming til virkeligheten. Men for enhver med genuin vilje til å forstå sivilisasjonskrigen som har pågått i mer enn en generasjon nå, vil man se at kontrajihadisme er en beskjeftigelse som faktisk krever mye mer personlig mot og egenoppofrelse enn feks Milorg og gutta på skauen. Motstandsbevegelsen under WWII hadde en ikke ubetydelig støtte i folket, og de sto overfor en fiende som her oppførte seg bedre enn det de gode muslimene historisk sett har gjort (uten at det er grunn til å hevde at nazistene oppførte seg bra).  Motstandsfolk som arbeider mot vår tids invasjon av en ond islamofascistisk totalitær erobrerideologi derimot, har ikke bare erobrerne som fiender. Som Fjordmans eksempel viser, er det utallige kollaboratører og det som enda verre er, blant etniske nordmenn. Fjordman må derfor kjempe på to fronter, og han ble sågar sviktet av enkelte andre islamkritikere som i 2011 fant det opportunt å ta avstand fra ham.  

Det Slettholm definerer som konspiratorisk, er eurabiafenomenet. Eurabia er tesen om at muslimene er her for å okkupere det europeiske kontinentet. Dessverre for Slettholm, så er muslimenes Eurabia ambisjoner beviselige. De er et faktum. I det muslimske Brorskapets interne hundreårsplan for okkupasjon av Vesten så betegner muslimene selv sin migrasjon til Norge som en sivilisasjonsjihad. Muslimene innrømmer det selv!!!  Dette avslørende dokumentet ble fremlagt av påtalemyndighetene i «The Holy Land Foundation Trial», og forsvaret benektet dengang ikke dokumentets ekthet. Det foreligger også et tilsvarende plandokument utarbeidet av muslimer, for den muslimske overtagelsen av UK, som Hallgrim Berg selv leste da han satt i Europarådets Parlamentarikerforsamling.  I tillegg så inneholder jo koranen evig gyldige befalinger om at muslimene skal invadere og okkupere oss. Alt dette er altså fakta, som Slettholm av ukjente årsaker unnlater å formidle, hans profesjon til tross.

Slettholm har tungt for å akseptere at Fjordman kjemper for noe Slettholm selv tilsynelatende ikke finner bevaringsverdig - den norske sivilisasjon. Men å lukke øynene for muslimske konspirasjoner om erobring og overtagelse av Vesten - når disse konspirasjonene faktisk er ugjendrivelig dokumenterte – det er ikke bare idioti, Slettholm. Når du vet eller burde vite at Eurabiaplanene til de onde muslimene faktisk er en realitet, så er det din fordømte plikt å fortelle det til folket. Du tilhører ikke den fjerde statsmakt for å spre pjatt og løgn. Du har en samfunnsoppgave, som du gang på gang viser at du spytter på. Din oppførsel er riktignok ikke fremmedfiendtlig, som synes å være det frykteligste fy-ord i ditt vokabular. Men det er fiendtlig mot din egen sivilisasjon, som du med din forkastelige adferd er medskyldig i å avvikle.

De dokumenterbare realitetene er, slik Fjordman har poengtert i mange år;

A) Fiendebildet er enkelt; Det er islam mot røkla, for det har Allah bestemt. Muslimene har levd etter dette mantraet i 1400 år, og absolutt ingenting tyder på at muslimene vil slutte med det.

B) Det vil mest sannsynlig bli borgerkrigslignende tilstander. Det kan bli enda verre, men det vil neppe bli bedre før det har blitt verre. Rett og slett fordi den «eliten» som Slettholm selv er en del av, aktivt motarbeider enhver form for informasjonsvirksomhet som på et tidlig nok tidspunkt i prosessen, vil kunne sette folket i stand til å velge politikere med vilje til å iverksetter de nødvendige tiltak for å stoppe de gode muslimene sitt pågående erobringsprosjekt.

Islam har erobret mange nasjoner siden Muhammeds tid. De fleste med massiv utøvelse av muslimvold, men også noen ved ren demografisk krigføring. (Sistnevnte med påfølgende muslimvold mot minoritetene som daglige foreteelser). Dersom vi lar islamiseringen pågå som i dag, har vi allerede tapt, idet fremtidige generasjoner nordmenn vil være underkastet de gode muslimene. Vi må iverksettee en snuoperasjon.

Dersom vi ikke lar islamiseringen pågå som i dag, har vi en mulighet til å stoppe islams ondskap: Vi må stenge moskeene. Deportere eller livstidsinternere alle islamister. Ja, det vil bli plasskrevende, det er trolig rundt 100 000 islamister med en tilknytning til Norge som avskjærer muligheten for å deportere dem. Og ja, dette tiltaket vil selvfølgelig medføre borgerkrig (i den grad du kan kalle gode muslimer for borgere). For ingen islamist har noensinne frivillig gitt slipp på en hånd etter at han har fått lillefingeren. Alle de gode muslimene vil selvfølgelig sloss for å oppfylle Allahs erobrerbefalinger her - som de har gjort i all tid.

I denne sammenhengen er det verdt å merke seg at 2. og 3. generasjon muslimer i Norge er mer religiøse enn foreldrene, og at muslimer blir mer voldelig jo mer religiøse de blir. Jo lenger vi venter med å løse islamproblemet, jo mer voldelig vil oppgjøret altså bli.

Slettholm bebreider Fjordman for å slå fast at borgerne selv vil ta de nødvendige skritt for å besørge vår sikkerhet og nasjonale overlevelse. Fjordmans standpunkt er på ingen måte kontroversielt. Borgerne og de folkevalgte inngår en kontrakt om forvaltningens organisering og formål. Når borgerne observerer at velferdsstaten avvikles, voldsmonopolet ikke lenger håndheves, og politikerne forøvrig fatter beslutninger som er egnet til å utrydde landets ekte befolkning, er det ikke klandreverdig dersom borgerne tyr til de tiltak som er nødvendige for å bevare Norge som en nasjon som også i fremtiden skal styres etter de frihetsverdier som har vært rådende siden innføring av den nåværende Grunnloven.

I krigen mellom islam og Vesten er det ikke spesielt hjelpsomt, at Slettholm opptrer som ammunisjonsbærer for de gode muslimene.