Fredens religion – ISIL og hyklerne

Det hevdes at IS ideologi ikke har noe med islam å gjøre. Men Lars Thorsen er av en annen oppfatning:

De første kalifer stabiliserte det islamske riket som politisk enhet. Da det ottomanske imperiet kollapset etter første verdenskrig tok europeiske stater kontroll over store deler av Midtøsten. Da Atatürk gjorde Tyrkia til en sekulær stat sto muslimene tilbake som et folk uten en stat. Det er denne staten ISIL nå puster liv i.

I takt med ISIL sin suksess i bestrebelsene for å opprette et nytt kalifat titter det frem kjente og ukjente muslimer i hopetall med det oppsiktsvekkende budskapet om at islam er fred. Siden dette budskapet samsvarer med hva norske apologeter gjerne vil høre, og det gir håp til elitenes gamle råtne mantra om at “det går seg nok til etter hvert”, er vi lutter øre. Ukritisk. Vi sluker den ene absurditeten etter den andre. Profeten Muhammed var et vennlig og snilt menneske får vi vite, og ISIL sine handlinger har intet med islam å gjøre. Til tross for at slike påstander er enkle å tilbakevise med henvisning til koran og sunnah, er det ingen journalister som påtar seg å formidle sannheten til det norske folk.

På demonstrasjonsfloppen mot ISIL fikk shiaekstremismen boltre seg uimotsagt fra talerstolen, mot sunniekstremismen. Når “norske” shiamuslimer kritiserer sunniene i ISIL er det dessverre ikke synonymt med at shiaen støtter vår norske levemåte. Når en representant for en av Det Muslimske Brorskaps avleggere kritiserer ISIL, eller en tilhenger av Den Islamske Republikk (Iran) kritiserer ISIL – er det ikke for å beskytte vår sivilisasjon. Det er for å implementere sin egen form for barbari i verden, fremfor ISIL sin form for barbari. For siviliserte mennesker er forskjellen hårfin, og egentlig helt uinteressant. Også andre islamske sekter er frampå og fremsetter påstander om islam som savner reellt fundament i de islamske hellige skrifter. Mang en muslimsk “samfunnsdebattant” leser koranen slik Fanden leser Bibelen, og helt uten korreks fra pressen.

De forskjellige islamske variantene som dominerer talerstolene også i Norge er simpelthen konkurrenter i islamiseringen av verden. Ingen av dem ønsker demokrati og sivilisasjon slik det er normalt å definere begrepene i Norge. Demokrati er som kjent en uislamsk konstruksjon. I islam er det Allah alene som er sjefen, ikke folkevalgte broilere som aldri har hatt en skikkelig jobb. Den islamske trilogi inneholder de facto ingen holdepunkter for å hevde at Allah og hans budbringer er vennlig innstilte overfor noe annet menneske enn den muslimske (rettroende) frie mann.

I Ibn Ishaqs biografi om Muhammed fremgår følgende sitat fra profeten, til representanter for hans egen hedenske stamme som var uvennlig innstilt overfor denne urokråka som forkastet de gamle gudene deres; “Will you listen to me, O’ Quraysh? By him who holds my life in his hand. I bring you slaughter”. Dette løftet holdt Muhammed, ved plyndringsraid og drap mot handelskaravanene til sitt eget folk. Men i hovedsak var det de jødiske stammene i og omkring Medina som fikk mest nærkontakt med profetens slaktekniv.

En god pekepinn på hvor lite islam verdsetter fred og fordragelighet finner vi i den islamske tidsregning. Tidspunktet for starten på Muhammeds krigerske barbari er så betydningsfullt i muslimsk verdensanskuelse at dette er år null i islamsk tidsregning. Kristne starter kalenderen ved Jesu fødsel, muslimer ignorerer tidspunktet da Muhammed ble født i (sannsynligvis) 571. Heller ikke tidspunktet da engelen Gabriel åpenbarte seg for første gang i 610 og ideologien islam ble født, er ansett som sterk nok begivenhet for muslimene. Derimot er tidspunktet for utfarten til Medina - som markerte starten på de plyndringer, herjinger, voldtekter og myrderier som fant sted i Muhammeds regi fra 622 funnet å være så essensiell i islam at kalenderen deres starter da. Dette er vel verdt å reflektere over for enhver som påstår at islam er fred.

Ideologier må evalueres på grunnlag av ideologien selv, dens hellige skrifter og sentrale doktriner. Enkeltindividers adferd er i utgangspunktet ikke så relevant, selv om individet selv bekjenner seg til en konkret ideologi og anfører at deres handling er i ideologiens ånd. Enkeltindividets handlinger må ikke uten videre tillates å farge oppfatningen av ideologien, selv om individet er flasket opp i et konkret livssyn. Demokrati bygget på judeo-kristen humanistisk tradisjon oppfordrer ikke til drap for å fremme egen sak. Når ABB drepte, var det til tross for, ikke på grunn av hans barnelærdom. Det er metodevalget hans som var ondt. At Hitler likte dyr gjør ikke nazismen som ideologi mer spiselig. Karl Marx aksepterte vold som en del av revolusjonsprosessen. Derfor er kommunismen en motbydelig ideologi. Når vi ser hva de fleste enkeltindivider tilknyttet ISIL foretar seg i Syria og Irak, kan det være nyttig å se på om disse er villfarne eller rettroende representanter for islam. Allah befaler drap på vantro inntil de alle er drept, konvertert eller underkastet som «Untermensch». Det er en av årsakene til at islam er en motbydelig ideologi. Dersom ISIL ikke er islamsk så var heller ikke korstogene kristne. Elementær årsak-virkning analyse forteller oss at ISIL er islam i sin reneste form. Enhver som har lest Koranen og sunnaen vet at ISIL har rett når de hevder at det er de som praktiserer religionen slik Allah har foreskrevet. ISIL er blant de få som IKKE tolker islams hellige skrifter. Dette faktum står i kontrast til hva mediene og hjemlige muslimer prøver å få oss til å tro. ISIL lever ut islam på originalmåten, slik Muhammed selv levde og foreskrev at muslimer skulle oppføre seg. At det i dag finnes mange som kaller seg muslimer, som skulle ønske at faktum var annerledes er en helt annen sak. Disse hyklerne har ingen rett til å kapre religionen til ISIL, selv om de muslimske hyklerne på kort sikt utvilsomt er hyggeligere å ha som nabo enn hardcoremuslimene i Profetens Ummah. Profeten Muhammed selv likte ikke moderate (hyklere). Han sørget for å få drept muslimske hyklere som ytret misnøye med Muhammeds myrderier.

Å skille ISIL fra islam sender det verst mulige signal til alle muslimer. Det innebærer å unnskylde, og å frita alle “moderate” muslimer fra ansvar for ikke å ha implementert de reformer som helt åpenbart er nødvendige i islam. ISIL er en tydelig arvtager til de tidlige sunnimuslimske imperialister som fra Muhammeds tid hærtok et område større enn Europa. At bare fem av 49 nasjoner med muslimsk flertall deltok i kampanjen mot ISIL, og da bare med symbolsk styrke, sier oss at alle muslimer i hovedsak er nettopp det – muslimer – brødre – når ideologisk konflikt tilspisser seg. Når ISIL kriger for å fremme det ytterste barbari, slik dette er foreskrevet i koranen, da står ikke de “moderate” muslimene opp mot dem i den grad det er naturlig å gjøre dersom man verdsetter de frihetsverdier som vestlig sivilisasjon er bygget på. At mange muslimer ikke verdsetter disse vestlige normene er helt greit, men da får de pelle seg vekk fra sivilisert territorie, og dyrke sin voldelige profet i ørkensanden. At enkelte islamske sekter kjemper med våpen i hånd mot ISIL betyr slett ikke at disse sektene kjemper for å fremme de verdier som er gangbare i vår siviliserte verden.

International Institute of Strategic Studies konstaterer at muslimer er 1/5 av verdens befolkning, men er involvert i 2/3 av verdens 32 væpnede konflikter i år 2000. (Ayaan Hirsi Ali “Krev din rett” side 45). Utviklingen siden den gang har ikke gått i muslimenes favør. Muslimer er følgelig dokumentert å være mer enn tre ganger så aggressive som vanlige folk. Dette skyldes deres fascistisce ideologi som lærer dem fra barnsben at de er bedre enn andre mennesker, og at alt det gale som skjer her i verden er alle andre sin skyld.

Realiteten er at ingen muslimske land kan tilby sine vanlige borgere en levestandard som er i nærheten av det frie humanistiske vestlige demokratier kan tilby. En kan således konkludere at problemet til de islamske nasjoner heter islam.