Islamisering pågår også i dølgsmål bak justisministerens stengte dører?
Det er en kjent sak at justisminister Knut Storberget og hans spesialister i justisdepartementet har hatt flere møter bak stengte dører med muslimorganisasjoner der de har melet sine egne kaker. Her har islams talspersoner trolig fremmet mange forslag. Ideer er blitt luftet og krav er fremsatt. Hensikten fra departementets side har vært å få bedre kontakt med innvandrergrupper med henblikk på bedre integrering, men det oppsiktsvekkende er at det som her har foregått skal hemmeligholdes! SIAN har mistanke om at muslimene i disse møtene har vært særdeles kravstore. På denne bakgrunn har Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) bedt – først Justisdepartementet og deretter Sivilombudsmannen – om å utvirke at SIAN får innsyn i dokumentene. Dette spørsmålet vurderes i disse dager.
Etter de opplysninger som er innhentet er det slett ikke opplagt at SIAN får medhold i sitt krav. Sivilombudsmannen kan konkludere med at departementet har dekning i lovverket når det har nektet SIAN innsyn i 12 nærmere angitte dokumenter. Om det skjer vil saken være avsluttet. SIAN kan klage til Kongen i statsråd, men den som tror svaret her blir annerledes tror på julenissen.
Dermed kan man ikke se bort fra at dette hysj-hysj-opplegget fra departementets side blir stående, og at SIAN nektes å gå mistanken om islamiseringsprosessen bak lukkede dører nærmere etter i sømmene. Om så skjer vil det være en fallitterklæring for det åpne, demokratiske samfunn som er tuftet på at borgerne som hovedregel skal ha rett til å se maktutøverne nærmere i kortene i de forslag som vurderes – og de avgjørelser som tas. Vanlige folk skal være sikker på at den utøvende makt opptrer saklig, rettferdig og i overensstemmelse med – ikke bare lover og regler, men også i den ånd som regelverket har sin ideologiske forankring i.
Slik vi vurderer saken vil det være oppsiktsvekkende om Sivilombudsmannen avslutter saken med den konklusjon at her har SIAN intet å kreve hva dokumentinnsyn angår.
En annen utgang er at Sivilombudsmannen finner at her må man gå saken nærmere etter i sømmene og stiller Justisdepartementet noen oppklarende spørsmål. Om det skjer vil Sivilombudsmannen, når svarene foreligger, ta stilling til om departementet skal bli anmodet om å gi SIAN innsyn i papirene.
Det synes helt klart at man i Justisdepartementet har vridd seg som en makk for nettopp å unngå at de aktuelle papirene skal komme til offentlighetens kunnskap.
Høsten 2008 tok SIAN spørsmålet opp med Justisdepartementet – vi ønsket innsyn i de referater, forslag og krav som ble fremmet på møtene mellom innvandrerorganisasjonene og Justisdepartementet. SIAN fikk avslag, men anket vedtaket fordi vi mente det var helt urimelig å hemmeligholde dokumenter av denne karakter. Den 24. november 2008 fastholdt Justisdepartementet sitt vedtak om ikke å tillate innsyn i nærmere angitte 12 dokumenter.
Den 30. januar 2009 klaget SIAN avslaget inn for Sivilombudsmannen, som ba Justis- og politidepartementet å oversende papirene i saken innen 17. februar 2009. Ingen dokumenter ble mottatt. Sivilombudsmannen sendte ny purring, fristen ble satt til 11. mars, men Justisdepartementets folk ga nok en gang blaffen i å oversende alle de etterspurte dokumentene. Enda en gang gikk det ut ny purring. Nå fikk departementet frist til å oversende dokumentene innen 22. april.
Denne gang resulterte purringen i at de etterspurte dokumentene kom til Sivilombudsmannen.
Nå er saken til vurdering.
Hva vil så skje videre? Her er det Sivilombudsmannen som i utgangspunktet har bukten og begge endene.
Det synes helt klart at dersom Sivilombudsmannen velger å legge saken død og avslå begjæringen fra SIAN, blir det et nederlag ikke først og fremst for SIAN, men for hele demokratiet. Mistanken vil da være der – at islamiseringsfremmende tiltak vurderes – foreløpig i de mørke krokene til makthaverne i Justisdepartementet. Da vil SIAN måtte konkludere med at her er det noe som ikke tåler offentlighetens søkelys.
Arne Tumyr
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)
Leder