Nytter det å protestere, eller er det for sent? Har utviklingen kommet for langt? (Foto: SIAN)
Islamister må utelukkes fra det politiske liv
Nazister og islamister (les: muslimer) har intet å gjøre i politiske fora – verken i kommunestyrene eller på Stortinget. Likevel får ”minoritetspolitikere” tillitsverv i de politiske partiene – uten at partimedlemmene bryr seg om hva de står for. Det sjokkerende er at ”gode muslimer” har en grunnholdning og en Allah-overordnet ideologi – som er hinsides den politiske moral man finner i ethvert norsk demokratisk parti.
Partipolitiske ledere bør stille muslimske medlemmer som vil engasjere seg politisk bl. a. følgende spørsmål:
- Er du for ytrings- og religions- frihet, også når ytringene vanhelliger profeten og islam?
- Tar du avstand fra muslimers plikt til å kjempe for Allahs sak? (Koranen 9:20)
- Fordømmer du påbudet i Koranen (24:2) som krever hundre piskeslag for ”en hore og en horebukk”?
- Forkaster du Koranens (9:1-5) påbud om overgrep og drap av ikke-muslimer?
- Vil du motsette deg påbudet om at muslimske jenter ikke kan gifte seg med ”vantro” menn? (2:220)
- Vil du fordømme profeten Muhammed som godkjente omskjæring av kvinner? (Majmoo’al-Fataawa, 22/114).
- Tar du avstand fra Koranen og sharia som ved tyveri legitimerer avhugging av armer og bein? (5:42)
- Forkaster du det islamske påbudet at muslimer ikke skal søke venner blant de ”vantro”? (4:143)
- Er du enig i de islamske staters Kairo-erklæring fra 1990 som krever at Menneskerettighetene må underordnes sharialoven?
- Tar du avstand fra islams lære – at alle muslimer er pålagt en guddommelig plikt til å bekjempe ikke-muslimer inntil menneskeskapte lover er blitt erstattet av Guds lov, sharia, og islam har erobret hele verden?
Svarer muslimpolitikeren på disse spørsmål slik fatwageneralen Yusuf al-Qaradawi og Islamsk Råd Norge krever, uten at de tar en taqiyya, har politikeren ingen fremtid i Norge – ikke før de muslimske velgere er i flertall. Velger vedkommende å ta avstand fra islambarbariet, vil nordmannen trykke ham til sitt bryst, mens muslimske brødre stempler ham som kafir – en forræder. Dermed lever denne politikeren i det frie norske samfunn, med fare for sitt eget liv.
For nazisten var Hitler ”min fører” – den som tok avstand fra – og fordømte føreren – hadde bare halshuggingen å se fram til. Profeten Muhammed er ”min fører” for muslimen. Ingen muslim tar avstand fra ”Guds sendebud” – dette angivelige etisk perfekte menneske. I de islamske stater er det dødsstraff for den muslim som skifter religion.
Det er umulig å være en ”god muslim” og samtidig politiker med norsk verdisyn. Dette smertefulle valget må den muslimske politikeren ta – han kan ikke pryle kona og samtidig stryke henne ømt over håret. Han kan ikke hylle det islamske barbariet samtidig som han varmer seg på FNs menneskerettigheter, Norges lover og vestlig humanisme.
Norske politikere vil ikke, kan ikke, tør ikke henge bjella på muslimene. Før eller siden må de ta debatten – og konfrontasjonen. Kanskje vi da vil få det muslimer trenger: Norsk forening for eks-muslimer.