Nazisme og islamisme i norsk kulturdebatt

Norske aviser unnlater å informere sine lesere om at islam står for en massiv undertrykking, religiøs ensretting, diskriminering og forfølgelse av annerledes troende, barbarisk straffejustis og groteske henrettelsesmetoder, snikmord, folkemord og borgerkriger.

På samme måte som islam i dag forsvares og får sympati i aviser og innen kulturlivet, fikk nazismen og Hitler sympati og positiv mottagelse i de samme kretser i 1930-årene. Aftenposten gikk inn for at Hitler måtte få fredsprisen. Avisen gledet seg over Münchenforliket. Forholdene i de tyske konsentrasjonsleirene ble i 1933 beskrevet i positive vendinger. Den 10. april 1940 ga avisen uttrykk for beundring knyttet til den tyske militærmakt.

Kristenfolkets Ole Hallesby sa på det såkalte Geilomøtet: ”Hitlerismen er å prise som en folkebevegelse, der ikke bare er nasjonal og politisk, men sosial, moralsk og religiøs.”

De kan alle et stykke på vei unnskyldes – på det daværende tidspunkt var det ingen – absolutt ingen som kunne forestille seg hva som var nazismens og Hitlers sanne ansikt.

I vår tid derimot er det tusenvis av ugjendrivelige bevis som anskueliggjør islams sanne og onde ansikt – et ansikt som det ikke fortelles noe om i media – derfor kan vår tids journalister ikke unnskyldes når de mer eller mindre bevisst fortier sannheten.

A-magasinet nr. 23, 2007 har en reportasje over flere sider der Yusuf al-Qaradawi, av redaktør Kjersti Løken Stavrum, i en introduksjonsartikkel fremstilles på en særdeles positiv måte. Vi får vite at han er ”sprenglærd”. Det fortelles om årets ”viktigste fatwa” – muslimer må ikke leve for seg selv men la seg integrere i samfunnet. Redaktøren forteller ikke at islam bevisst bruker denne metoden for å undergrave vestlige verdier. Her var ikke et ord om at al-Qaradawi går inn for dødsstraff for homofili og for frafall fra islam. Den samme al-Qaradawi uttalte nylig at holocaust var en guddommelig straff mot jødene.

Heller ikke en fremragende journalist som samfunnsredaktør Frank M. Rossavik i Morgenbladet – har forstått og tatt innover seg islams blodige historie (jfr. utryddelse av 1,5 mill. armenere). Islams iboende politiske og religiøse totalitære maktutfoldelse er en trussel for Vesten og dermed for Norge.

Det er et faktum at islam knebler ytringsfriheten, frykten for terror medfører selvsensur, islam er undertrykkende, kvinner nektes å gifte seg med ikke-muslimer, islam fratar individet tenkeevnen i eksistensielle spørsmål, Koranens lover går foran andre – religionsfrihet avises – menneskerettighetene skal underlegges sharia.

På samme måte som alle andre steder der islam har gjort sine erobringer, vil også den norske kultur gradvis bli fortrengt til fordel for islam.

Det er en overveldende dokumentasjon som viser at islam representerer en skremmende antihumanistisk avgrunn med menneskelig fornedrelse, lidelse, smerte og død.

I det muslimske arrangementet i Litteraturhuset 15.februar fremkommer ytringer som avdekker den islamske fanatisme. Dette til tross – redaktør Rossavik får seg til å skrive at det er ikke ”noe hat mot islam”.

Nei, nettopp – det var også mange i 1930-årene som ikke hatet nazismen til tross for drapet på ytringsfrihetens helt, Carl von Ossietzky. Det er heller ikke mange som hater islamismen – selv etter drapet på ytringsfrihetens helt, Theo van Gogh.

Ideologiene som ligger til grunn for disse drapene er ikke bare krysstallklare – de er også sammenlignbare. Men kulturfolket, så vel som politikere flest og kristenfolk, ruller sammen fanen som markerer humanisme, demokrati og frihet.

Det ser mørkt ut – kulturjournalist Trude Ringheim skriver i Dagbladet 22. februar at det er muslimer med eller uten hijab ”som er det moderne Norge”.

Vi i SIAN finner trøst i sangen til søstrene Eikaas: ”Du skal aldri slutte å drømme på den veien som du går, selv om det ser mørkt ut – og du mye motgang får.”

Arne Tumyr
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)
Leder