Opp som en løve – ned som en skinnfell

Dette er en historie der biskoper, prester og legfolket – i utgangspunktet snakket seg varm om kristen barmhjertighet og om nestekjærlighet overfor ”mennesker i nød”. Politiet og politikerne var passive – til tross for det åpenbare lovbrudd fra kirkens side. Hadde asylsøkerne bodd i Folkets Hus hadde nok politiet ikke nølt med å aksjonere.

Da det ble for mange ”nødstedte” og det kostet for mye, valgte kirken den hardhjertete og ubønnhørlige linjen. Kirkens kvinner og menn tvang asylsøkerne som hadde fått avslag på sine søknader om opphold her i landet – ut og vekk fra kirken.

Bare 12 i kirkeasyl

Det sitter i dag bare 12 personer i kirkeasyl i Norge. Historien gjentar seg fra 90-tallet. I Florø er nå 9 år gamle Simon og hans far i ventemodus. Store deler av lokalbefolkningen ivrer for at 9-åringen og hans far må få bli i landet. Avslaget på asylopphold er for lengst fattet. De skal hjemsendes. Politiet plikter å ta de nødvendige skritt i den sammenheng. Det å holde personer som er ettersøkt, er straffbart i Norge. Innvendingen er at kirkeasylanter holdes ikke skjult – navnene er kjent for politiet. Kirken har inntatt den holdning at kommer politiet og henter ”leieboerne”, vil ikke menighetsrådene motsette seg det. De håper vel på at politiet kommer, for derved vil kristenfolket kunne vaske sine hender og si at de er uten skyld i det som skjer. Samtidig kan de helgardere seg ved å legge til: Vi må respektere politiets beveggrunner.

En slik løsning ville kirken kunne markere med en glorie: Evangelienes og Jesu budskap om barmhjertighet og solidaritet med de forfulgte som menigheten søkte å opprettholde, ble tilsidesatt av politiet. Dermed ville ikke kirken sitte med svarteper. Den rollen ville imidlertid politiet ha seg frabedt. Lovens håndhevere nektet å utsette seg for den kritikk de ville ha fått dersom de ”fullt bevæpnet” hadde gått inn i ”det hellige rom” og hentet asylanter uten lovlig opphold ut med makt.

Slik også i Florø. Politimesteren i Sogn og Fjordane, Johan Brekke sier: Det er ingen tradisjon for å hente folk ut av kirken. Heller ikke politimester Brekke vil bli fotografert av TV på kirketrappen med gråtende barn som blir tatt av politiet med makt.

Denne holdningen går helt til topps – til justisdepartementet, regjeringen og stortingspolitikerne. Her inntas den samme holdning: Kirkens folk får selv rake kastanjene ut av ilden. Og det har de måttet gjøre til gangs – i dølgsmål – for det de gjorde sto i strid med det de tidligere hadde sagt om å ”åpne når noen banker på kirkens dør”. Nå måtte de tvert imot kaste på dør hundrevis av mennesker som ikke lenger fikk oppholde seg på kirkens grunn. De tiet om å vise barmhjertighet og nestekjærlighet. Ingen siterte lenger skriftens ord om at innflyttere skal behandles på en skikkelig måte. Ingen kirkeleder var lenger på TV som med patos forkynte: ”Når regjeringen ikke følger kirkens råd, ligger det i kirkens vesen at den må bruke også andre og mer dramatiske metoder.” Ingen prest siterte lenger Apostlenes gjerninger (5:29): Den kristne må lyde Gud mer enn mennesker. Det var ikke lenger ”in” å si fra prekestolene: ”Vi må åpne armene, åpne dørene og lukke disse fortvilte menneskene inn.”

Kosovoalbanerne banket på

På 2000-tallet sa Torbjørn Jagland: I Kosovo produseres ikke stort annet enn kriminalitet. Men i 1990-årene var det nettopp kosovoalbanerne som strømmet til Norge. De som ikke fikk opphold søkte seg til kirker og bedehus. Her ble de tatt imot. I 1993 satt 700 – de fleste kosovoalbanere – i kirkeasyl fordelt på 130 kirker og bedehus. De venstrepolitiske miljøer skapte en psykose – forholdene i Kosovo ble fremstilt som en tilnærmet konsentrasjonsleir. Kosovoalbanerne måtte få bli! Hedningsamfunnet støttet kirkeasylet, Human-Etisk Forbund la penger på bordet til arbeidet – det var ingen grenser på venstresiden for engasjementet. Men etter hvert ble nettopp kosovoalbanerne et mareritt for kirkevertskapet. De hadde fått gjester som ikke under noen omstendigheter ville forlate ”gjestehuset”.

Det venstrepolitiske Norge sendte en delegasjon til Kosovo som kom hjem igjen og fortale om ”apartheid i Europa”. Professor Berge Furre, stortingsrepresentant Lisbeth Holand og sykepleier Per Olav Lauvstad avga en rapport 12.12.93 der det heter: ”Repatriering medfører stor risiko for ein direkte livstruande situasjon, særleg for born.”

Det venstrekreftene stakk under stol var at kosovoalbanerne som var islamister benyttet mord, trakassering og fordrivelse av serbere i den hensikt å annektere Kosovo – et område i hjertet av Serbia – og omdanne til en islamsk republikk. I vår tid har det langt på vei lykkes. Det venstrepolitiske Norge var blant de første land som godkjente Kosovo som egen stat. I Norge har kosovoalbanerne i sterk grad bidratt til en økning av kriminaliteten.

Intet tilbake

Med bare 12 kirkeasylanter i forhold til 700 i 1993, er det intet tilbake av de svulstige utsagn: ”… menigheter følte et kristent ansvar for å vise barmhjertighet og nestekjærlighet overfor mennesker på flukt som ba om hjelp. Det ble viktig å gi flyktningene en reell beskyttelse mot å bli sendt tilbake til utrygghet og uvisshet.” (Ingrid Vad Nilsen i Norges Kristne Råd). ”Kirken er et hellig rom. Til dette rommet skal mennesker kunne komme og få beskyttelse.” (Den norske kirkes biskoper).

Stiklestad kirke ble stilt til disposisjon for kosovoalbanere som gjennomførte en omfattende sultestreik. En norsk støttekomité ble dannet ­– Røde Kors kom med ulltepper.

I dag er holdningen: Ingen innvandrere som har fått avslag på sine asylsøknader, får kirkeasyl.

Et gammelt ord sier: Opp som en løve – ned som en skinnfell.

Arne Tumyr
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)
leder