Pedofeten hvitvaskes av onde kulturmarxister

Muhammeds barbari gir grunnlag for mang en kontrovers i det islaminfiserte Vesten. Kritikk av islamsk pedofili er skadelig for gjennomføringen av  islamiseringsprosjektet. Lettkrenkelige uintegrerbare muhammedfans må blidgjøres, i hensikt å få dem til å avstå fra å oppføre seg islamsk som respons på tenkelige og utenkelige krenkelser. Vesten har lært på den vonde måten, hva gode muslimer er i stand til å stelle i stand av jævelskap, når deres sarte følelser krenkes. Dette er bakteppet for den ynkelige adferden til dommerne i saken som ble behandlet i EMD, der retten velsignet at Elisabeth Sabaditsch-Wolff  ble bøtelagt for å ha fortalt sannheten om Muhammed.
Dommen vektla muslimens rett til å få beskyttet sine religiøse følelser, til tross for at noen slik rett ikke eksisterer i EMK.  Østerrisk blasfemiparagraf er ikke relevant for andre land. EMD avgjørelsen likeså, siden den relaterer seg til denne konkrete dommen og rettsanvendelsen der. Østerrike er heller ikke det eneste europeiske landet som straffer folk for å uttale en dokumenterbar sannhet.
Retten går langt i å bedrive historieforfalsking, ønsketenking og relativisering, når de underbygger sin domsslutning med å hevde at pedofili var vanlig på Muhammeds tid. Det kan ikke retten vite. En domstol skal bygge på fakta. Ikke politikk, føleri og antagelser. Spørsmålet er dessuten irrelevant for hvor vidt det objektivt sett er grunn til å kritisere Muhammeds adferd, gitt hans sentrale posisjon i islam. Det er kulturmarxisme på sitt verste, når dommerne konstruerer terrenget etter kartet, og nekter å se hen til det sentrale poeng i foredraget til den dømte.
At profeten likte å ha sex med barn, underbygges av det faktum at Aisha var hans favorittkone, og at han fullbyrdet voldtekten da hun var 9 år. Han bedrev forøvrig “thighing” fra hun var 6 til 9 år, hvilket også er å anse som voldtekt.
Problemet med profetens handlinger er ikke relatert til hvor vidt andre eventuelt gjorde det samme i hans samtid. Problemstillingen er heller ikke hvor vidt han utelukkende hadde seg med små barn. Da hans første kone døde, tok han småjenta Aisha og en godt voksen enke til koner, han trengte enken som husholder, og Aisha til hygge. Aisha var førpubertal; Hadithene forteller at hun lekte med dukker, noe som var forbudt med mindre man var definert som barn. Det er dessuten et faktum at jentene i Midt Østen ble kjønnsmodne ved 12-13 års alder på den tiden. At muslimsk voldtekt av (og ekteskap med) førpubertale jentebarn forekom, dokumenteres forøvrig i koranen 65:4. I den grad vi ikke skal få lov å kritisere Muhammed for hans seksuelle preferanser, er det i det minste grunn til å reflektere over den onde antiguden som anser pedofili som helt kurant adferd. Bør man tilbe en slik gudeskikkelse? Problemet med at Muhammed likte småbarn, og at han forgrep seg seksuelt på barn, er at han anses som et forbilde for alle muslimer, til all tid. For å definere god islamsk adferd, må du se på Muhammeds livsførsel, i følge koranen. Voldtekt av små barn er derfor en “god” islamsk handling. Muhammed giftet forøvrig også bort sin datter innad i familien, hvilket gjør at innavl også er “god” islam, til tross for at det er ødeleggende for barnet. På samme måte er kjønnslemlestelse et fenomen det er umulig å avskaffe i islam, siden Muhammed velsignet det. Muhammed hadde stort sett bare svært dårlige vaner og ideer, og alle disse er fundamentert som god islamsk adferd til evig tid. Dette er den viktige årsaken til å drøfte Muhammeds bedervede adferd i vid forstand, samt å skape aksept for det faktum at Muhammed ikke var en profet, men et særdeles dårlig menneske hvis adferd ingen bør tilstrebe å kopiere.
I følge FN blir over 7 millioner muslimske småjenter giftet bort hvert år, på grunn av Muhammeds dårlige eksempel. Det er et problem som fortjener en ærligere drøfting enn det den østerriske retten ønsket å begi seg ut på. Basert på hvordan sunnaen gjengir Muhammeds seksuelle misbruk av Aisha er det udiskutabelt at han var en pedofil, slik dette diagnostiseres i dag. Det er et alvorlig sykdomstegn når vestlige rettsstater bedriver verbalakrobatikk, relativisering  og historieforfalsking for å unngå å tråkke Muhammedtilbedere på tærne. Muhammed var en møkkamann, og det må det være lov å si.
Mennesker som velger å være i Team Islam må lære å forholde seg til det utstrakte barbariet i den avskyelige religionen sin.  Dette betinger at de forkaster det de måtte ha av medmenneskelighet, i følge det en ny-dansk IS-kriger sa da han ble spurt hvordan han kunne tilsidesette all moral og etikk; «Det blir du nødt til, hvis du skal være en del av islam» svarte den gode muslim.  

Alternativt kan man velge å være et godt medmenneske, og bli ex-muslim.