Politiet frykter journalistene!

Hadde politiet stoppet med makt urostifterne under SIANs arrangementer i Oslo i sommer, ville avisene hatt krigsoverskrifter om politivold. Politiinspektør Johan Fredriksen i operasjonsavdelingen hadde fått på pukkelen av Ingelin Killengreen i Politidirektoratet, som hadde følt situasjonen mildt sagt ukomfortabel. På TV hadde justisministeren stått fram og sagt: Politivold skal vi ha oss frabedt her i landet. Nettopp, men vold mot SIAN, en organisasjon som består av ”rasister”, ”nazister” og annet ”brungrums” er ikke noe å bry seg om. Denne holdningen støtter norske journalister.

Vi har her i Norge, så vel som ellers i Europa, to former for ytringsfrihet. Vi har islamistenes, ultrasosialistenes og de voldelige muslimske ungdomsgjengenes ytringsfrihet, som har fritt alburom både i media og på gateplan. Politi og presse bryr seg ikke – selv om muslimene og deres tilhengere opptrer lovstridig.

Den andre form for ytringsfrihet er den som rammer SIAN. Vi har ytringsfrihet, men praktisk talt ikke ytringsmulighet. Grunnen er det falske bildet våre motstandere, ved hjelp av deres nesten ubegrensede ytringsutbredelse, har fått fram i presse, radio og TV. Vi står angivelig for ”fremmedfrykt” og ”fremmedfiendtlighet”. Vi sprer hat og gift mellom folkegrupper. Vi er for ”nazister” og ”rasister” å regne. Politi og presse bryr seg derfor ikke når vi blir angrepet av muslimske ungdomsgjenger.

Helt fra Folkebevegelsen Mot Innvandring (FMI) ble stiftet i 1987 har det vært en ensidig trakassering og forfølgelse av personer som tok til orde mot masseinnvandringen – og som pekte på de langsiktige farene islamiseringen ville få for vårt land. Til å begynne med var det imidlertid en forskjell fra politiets holdning i forhold til dagens situasjon. Da FMI hadde sine offentlige arrangementer, beskyttet de organisasjonens medlemmer mot ungdomsgjengene fa Blitz Kafé som på truende vis stormet fram, men det varte ikke lenge før pressen skrek opp – for hadde ikke disse ungdommene også ytringsfrihet? Politiet hindret demonstrantenes ytringsfrihet, skrev avisene. Denne kritikken resulterte i at politiet la seg flat – og etter hvert kunne muslimer og blitzere uhindret ødelegge FMIs arrangementer. Dermed skrev avisene for 20 år siden det samme som de skrev i forbindelse med SIANs stands på Egertorget i sommer: ”Rasistene ble kjeppjaget av demonstranter.”

Dermed kan vi slå fast at motstanderne av islam har ikke den samme ytringsfrihet og beskyttelse som forkjemperne for islam – dette til tross for at vi har å gjøre med en ideologi som representerer et totalitært, politisk system.

Det er lenge siden vi hadde en politimester i Oslo som var fast i fisken, nemlig Willy Haugli, som uttalte til Aftenposten 18. april 1989: ”Det er for meg helt utenkelig å la være å beskytte et lovlig møte i hovedstaden. Politiets hovedoppgave er å beskytte personer, gods og lovlig virksomhet. Vi vil opprettholde ro og orden med en fast hånd.”

Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) har bedt Oslo-politiet ta opp til vurdering den strategi som de i dag benytter og som i realiteten innebærer at vi har fått en islamsk, venstreekstremistisk gatejustis på dette området der gateterrorister får herje mer eller mindre fritt. Ulovlige demonstranter tramper på SIANs ytringsfrihet – våre meninger tvinges til taushet. Dette skjer mens politiet forholder seg passiv og ser til at pøbel trer inn som lovens voktere. Dermed oppnår de å bringe til taushet meninger de ikke liker.