Politiske realiteter og diktende trang

En romanforfatter, Kader Abdolah fra Iran, er hjertelig til stede hos Anne Grosvold, der han får fargelegge villedende, men ikke desto mindre poetiske eventyr om islam, Muhammed og Koranen. Han har omskrevet Koranen i en litterær sammenheng – noe er utelatt, ikke rent lite er oppdiktet og deler av ”den hellige bok” er omskrevet. Her får vi vite at jomfru Maria lot seg frivillig voldta av engelen Gabriel – en vakker mann som gjorde henne gravid. Når islameksperten Kari Vogt i P2 omtaler Kader Abdolahs verk i positive vendinger, er nok grunnen at han ikke med en tøddel kritiserer den originale Koranen.

Dagbladet hadde 23. april to siders omtale av denne forfatteren – hvor avisens journalist fungerer som en referent av kryptiske bevingede islamutsagn – det ene mer høystemt enn det andre.

Kader Abdolah forteller at han på den politiske venstresiden kjempet mot Khomeini. Han flyktet til Tyrkia – og derfra gikk ferden til Nederland i 1985.

Forfatterens budskap er at Koranen er vidunderlig som litteratur, men livsfarlig som lovbok. Han tror på Muhammed som et menneske på godt og vondt. De ”lærde” islamister blant annet ved al-Azahr-universitetet i Kairo, vil nok fordømme Kader Abdolah som frafallen. Dermed ville det ha vært naturlig å ønske ham velkommen til den vestlige verdens verdisyn. Mon det?

Vær på vakt når en romanforfatter – kunstnerisk beruset av Koranens rim, rytme og det arabiske språks musikalitet – ikke festner seg ved bokens barbariske krig mot alle som ikke vil underkaste seg islam.

Vær på vakt når Abdolah paralyseres av poesien – all den tid det står skrevet i klartekst at den som ikke underkaster seg Allah og profeten, vil for alltid bli pint av helvetes ild. Enhver vantro skal drepes, selv den siste jøde som gjemmer seg bak en stein skal halshugges.

Det er uforståelig at denne ellers så kritiske iraner, ikke ser at Koranen er en eneste orgie av tortur, drap og forbrytelser mot de ”vantro”. Hårreisende blir det når Abdolah sier til Dagbladets journalist: ”Koranen er vidunderlig som litteratur (...)” Hvordan kan man – uansett sammenheng – snakke om noe ”vidunderlig” i forbindelse med Koranen? Hvordan kan man fremheve noe vidunderlig fra Mein Kampf? I konsentrasjonsleiren Auschwitz plukket fangevokterne ut musikere blant de dødsdømte fangene og arrangerte symfonikonserter. De som fremførte den ”vidunderlige musikken” i leiren var blant de siste som ble myrdet.

Jeg elsker denne drømmeren Muhammed, sier Abdolah. Det samme gjør ca. 1,5 milliarder muslimer som opphøyer denne myteomspunnede religiøse diktator som etisk ufeilbarlig. Dette til tross for at vi vet at han var en pedofil sexovergriper, haremshersker, karavanrøver, morder og krigsforbryter! ”Hvem vil gi meg hevn over den mannen”, spurte Muhammed sine drapsmenn. Straks var det en troende som sa seg villig til å utføre nok et snikmord.

Muhammed var et naturbarn, født og oppvokst i en beduinstamme. Han kunne verken lese eller skrive. Forskere mener at han led av epilepsi og at de mange åpenbaringer skjedde under epileptiske anfall.

Store deler av Koranen nærmest er avskrift av Bibelen – med mange misforståelser. Med andre ord: Koranen kan ikke være et diktat direkte fra Allah, som muslimene hevder, det viser seg nemlig at den gode Muhammed stjal som en ravn fra de bibelske skrifter.

For 1700-tallets opplyste ånder var Muhammed prototypen på en religiøs sjarlatan og humbugmaker.

Anne Grosvold feilinformerte da hun opplyste at han var 20 år eldre enn ”ynglingshustruen” Aisha. Hun var 9 – Muhammed var 53 ved ekteskapsinngåelsen.

Når islamister konfronteres med dette har de svaret klart: Det var Allah som bestemte at profeten skulle gifte seg med Aisha. Allah har fulgt opp islams pedofile mønster ved å innføre en ekteskapsalder på 11 år for jenter. Overfor de mindreårige barna er alle former for seksuelle handlinger, bortsett fra samleie, tillatt. Det er også Allah, må vite, som har bestemt at det er forbudt for muslimske jenter å gifte seg med ikke-muslimske menn. Også i Norge håndhever muslimene denne guddommelige religionsrasismen.

Ganske så vanvittig blir det når Kader Abdolah sier at han tror på Muhammed på samme måte som han tror på Obama.

Det mest skremmende ved uttalelsene til denne dikteren er hans begeistring for islams stilling i Nederland – dette landet hvor politikerne med sin liberale holdning har åpnet for nærmest fri innvandring av muslimer. All opposisjon mot islam knebles. Theo van Gogh ble myrdet, Geert Wilders må leve i en festning fordi han tar konfrontasjonen med islamistene. Ayaan Hirsi Ali ble fordrevet ut av landet fordi hun talte herrefolket midt imot. Om dette sier Kader Abdolah: ”Utfordringer har ført nederlandske innvandrere inn i framtredende posisjoner, vi har hatt ledende politikere som Ayaan Hirsi Ali.”

Når en dikter lar seg henføre av Koranen og lar seg beruse av språkets vellyd som den vakreste musikk – uten å ta høyde for de ideologiske samfunnsmessige realiteter stoffet handler om – kommer poeten galt av sted.

Denne gangen er det Muhammed som romantiseres – neste gang blir det Hitler eller Stalin.

Arne Tumyr
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)
Leder