Terje Emberland oppfordrer til politisk vold mot patrioter

Terje Emberland ved Holocaustsenteret tar til orde for at kommunister og shariafolk må kunne bruke antidemokratiske midler, selvtekt og vold mot politiske motstandere som de selv definerer som «fascister» (alt til høyre for det tidligere konservative partiet Høyre).

Dette må ifølge Emberland raddepakket gjøre når de selv er av den oppfatning at politiet «svikter», det vil si; ikke gjør som pakket vil.

Ett av mange problematiske trekk ved Emberland er at han lar fantasien løpe løpsk i sin årelange maniske konstruksjon av fiendebilder. Han viser for eksempel nå til Mathias Wåg som ble rødsprayet på øret av en ukjent gjerningsmann i Gubbängen. Det foreligger absolutt ingen informasjon om gjerningsmann, likevel fremstiller Emberland det som at nazister sto bak denne ufarlige handlingen. I svensk venstreorientert presse er denne hendelsen omtalt med bredere pensel enn det dødelige muslimske terrorangrepet i Drottninggatan og de daglige skudd- og bombedåder i landet.  

Emberland stempler Meloni sitt parti som fascistisk uten at det er mulig å mobilisere ett eneste faktabasert argument til støtte for hans ville teori. Det samme gjelder hans tøysete omtale av Sverigedemokraterna, Trump med flere.

Emberland stempler også Identitærbevegelsen som fascistisk, fordi den i likhet med alle verdens kinesere, arabere og afrikanere ønsker å bevare egen kultur,  identitet og folk i deres eget hjemland.

Totalt sett synes det åpenbart at Emberland lider av en slags psykose, eventuelt i kombinasjon med en bevisst kollaborasjon med de hitreiste invasjonsstyrker.  

Emberland er selv en identitetspolitisk kriger – og han heier på bortelaget.

Emberlands narrativ er at ett av de minst rasistiske folkeslag i verden – som i vår samtid utsettes for massiv religionsrasisme fra shariafolk som ved hjelp av slike som Emberland trenger seg inn i Europa med hensikt å erstatte vertsbefolkningen og gjøre kontinentet til et møkkhøl – utgjør et samfunnsproblem i sitt eget samfunn, og derfor må nøytraliseres med «god» voldsbruk.

Emberlands illustrerer sin voldsbejaende holdning med episoden i 1933 der politiet beskyttet en lovlig politisk markering mot voldsaper som ble ledet av Einar Gerhardsen. Den kommunistiske *) landsfaderen  uttalte ifølge Emberland at voldsbermen hans skulle sylte medlemmene av det lovlige politiske partiet Nasjonal Samling. Selverklærte «antifascister» har med andre ord en hellig oppgave som setter dem over loven. Emberland fremholder denne kriminelle atferden som et ideal, og et eksempel til etterfølgelse.  

Det er interessant at NS etter Emberland sitt syn provoserte da de hadde politisk møte i en bydel der det bodde folk som ikke nødvendigvis delte partiets synspunkter. Emberland går langt i å antyde at opplevd provokasjon hjemler lovstridig voldsbruk.

Slik setter Emberland norske patrioter i livsfare. Hans retorikk vil utvilsomt oppleves av lettkrenkelige voldsvillige shariafolk og Antifa pakk, som en bekreftelse fra det norske storsamfunnet på at deres vold mot SIAN og lignende patriotiske aktører er akseptabel ikke bare i henhold til sharia, men også i henhold til venstreblivne nordmenns rettsfølelse.

Nettopp denne retorikken benyttes hyppig mot SIAN når vi har politiske markeringer i islamskokkuperte enklaver av Oslo (som konstant eser ut i en grad som vil avskjære oss fra enhver politisk virksomhet dersom denne logikken skal være gyldig).

Emberlands retorikk viser forakt for demokratiets spilleregler og er en klokkeklar hvitvasking av politisk voldsbruk når voldsmannen føler seg provosert av motpartens nærvær i «deres» bydel og av politiets håndheving av grunnlovsfestet ytrings- og forsamlingsfrihet.

Føleri trumfet åpenbart lov og rett allerede i 1933, og enda mer i dag hvor statsmaktens institusjoner er tungt infiltrert av venstreblivne og islamistiske aktivister som setter føleri over jusen. Sistnevnte er trolig grunnen til at Emberland nå mener det er legitimt å tilsidesette lovverket når De Rettferdige anser det påkrevet.

Jeg har tillit til at landssvikkommisjonen har merket seg Emberlands politiske virke.

*) Det norske Arbeiderparti, mit parti, er et marxistisk og revolutionært klasseparti. Johan Nygaardsvold, 1937  (s96) . Ytterligere dokumentasjon på Gerhardsens ideologi, se Stalins Svøpe, Alf R Jacobsen.