Får vi se Lars Gule som formann i 17. mai-komiteen?
Er det mulig å forestille seg Lars Gule som formann i 17-mai-komiteen – marsjere i toget under et vaiende norsk flagg? Det er mer nærliggende å se ham for seg i prosesjonen med halvmåneflagget, men om 20 år ser kanskje Gule verdien av å verne om fedrelandet. Det som kjennetegner Gule er nemlig hans stadige skiftende politiske holdninger – og hans tvetydighet.
I ungdommens dager og langt opp i voksen alder var Lars marxist og tilhenger av ”væpna revolusjon”. Han hatet USA og landets kapitalistiske imperialisme. Det nyttet ikke med preik overfor Israel – det var våpenmakt og terrorhandlinger som kunne skape rettferdighet for palestinerne. Gule aksjonerte med sprengstoff i bagasjen. Han ble avslørt og dømt til fengselsstraff – etter sitt mislykkede terroristraid mot Israel i 1977. Takket være iherdig innsats fra pappa Jostein Gule og UD, slapp han ut etter bare et halvt år i fengselet. Det normale for en straffbar handling av denne alvorlighetsgrad, var og er ti år bak murene.
I dag slipper ikke Gule inn verken i USA eller i Israel – de frykter fortsatt denne tidligere, internasjonale terroristen.
Vel hjemkommet ble han påpasset ekstra godt av PST, samtidig som han ble etterforsket, men han skar klar med en påtaleunnlatelse.
Når Gule får spørsmål om han angrer, er svaret avhengig av hvilken forsamling han er i. Han gir inntrykk av at han angrer dersom han er i en skeptisk innstilt miljø, men er han blant venstrevridde studenter er han kjekk nok – da heter det gjerne: ”Jeg har ikke så mye å angre”.
I en alder av 33 år ble Lars Gule magister i filosofi på en avhandling om islamsk politisk teori. Den gamle kriger ble døråpner og talsmann for islam i Norge. Han kunne snakke seg varm om ”religionsfriheten”. Muslimene måtte ha rett til å praktisere Koranen, selv om utøvelsen gikk på tvers av menneskerettighetene, for religionsfriheten hadde forrang fremfor andre regler og lover. I en artikkel i 1988 forsikret magisteren at borgernes rettigheter i den islamske stat omfattet også ytringsfrihet. Han ga inntrykk av at islam var nærmest den tredje verdens frigjøringsbevegelse i forhold til det forhatte USA og de europeiske kolonimakter.
I de senere år har Gule snudd om – men også denne gang ganske så tvetydig. Han tillater nå så vidt kritikk av islam – men den må fremkomme på den rette måten! Hva det innebærer er det bare Gule som forstår seg på. De som ikke følger hans linje mangler kunnskaper om islam.
Gules siste utspill må i Muslimsk Råd Norge fremtre som det rene forræderi, for islameksperten, som nå har en doktoravhandling bak seg, har gått i bresjen for ikke å lovfeste straff for den som kritiserer islam! Dermed har Gule alliert seg med likt og ulikt i den kultur-politiske leir. Til og med VG og Aftenposten er på linje med Lars Gule i appellen til justisminister Knut Storberget. De krever at departementet trekker lovforslaget om ”et sterkere lovvern av religiøse følelser i lovgivningen”.
Lars Gule har inntatt en ny posisjon når han nå gjør seg til talsperson for total ytringsfrihet i forhold til religionskritikk. For ikke lenge siden gikk Gule til frontalangrep mot blant annet Holmgangprogrammet i TV2, fordi man der ga rom for ”ytterliggående meninger” om islam. I velkjent stil het det: ”De som debatterer islam har ikke kunnskaper”. Gule skrev: ”Vi står overfor konfrontasjon som fort nærmer seg krigsproporsjoner”. Her var Gule og Abid Q. Raja samstemmige. Det gjaldt å stoppe Oddvar Stenstrøms sannhetssøkende reportasjer om islam. Han hadde jo avdekket at 98 pst. av seerne mente at islam representerte en fare for de vestlige verdier!
Gules tvetydighet er igjen fremtredende – formelt er han nå for full ytringsfrihet også overfor religioner, men når det gjelder islam, må kritikken fremmes ”av folk med kunnskaper”. Tydeligvis mener han at det er ikke mange utenom ham selv som fyller de krav som her må stilles. Islameksperten og ytringsfrihetsforkjemperen, Lars Gule, tåler ikke ”ytterliggående meninger” fra tomsinger som lider av islamofobi.
Ikke desto mindre er det noen av oss som i dagens situasjon som mener at våre ”ytterliggående meninger” – og en diskusjon med verbale ”krigsproporsjoner” – er bedre enn å vente til fysiske borgerkonfrontasjoner er et faktum.
Arne Tumyr
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)
Leder