Livssynsutvalgets forslag om hijab er mot folkets vilje
Det er sjokkerende at livssynsutvalget som leverer sin innstilling til regjeringen i dag, går inn for at hijab, turban og kors skal tillates i politiet og innen domstolene. Dermed åpnes det for konflikt og ufred i det fremtidige samfunn. Det norske folk sa et rungende nei til hijab i politiuniformen – og når dette utvalget med 12 mot 3 stemmer nå går inn for hijab og turban også for dommere, er det intet mindre enn en provokasjon mot folkets vilje. Dersom dette til sjuende og sist blir Stortingets holdning – er det bare enda ett usigelig trist forhold vi må forberede oss på – nemlig et farvel til Norge som kjennetegnes av fred og ro i det offentlige rom. Her dyttes den islamsk/religiøse verdikonflikten inn i det sekulære liv.
Det må antas at regjeringen vil sende forslaget ut på høring – og vi håper at uttalelsene som kommer er tilnærmet entydig i retning av å si nei til et opplegg som innbyr til en fremtidig religionsstrid i Norge. Denne situasjonen er et resultat av at Arbeiderpartiet og den øvrige venstrepolitiske gruppering – med de borgerlige partiene, minus FrP, diltende etter, i årtier ukontrollert har importert islam. Fellesskapets politiske lederskap har sagt ja til ufred i landet.
Det har vært et hevdvunnet prinsipp i Norge at samfunnets sekulære myndighetsutøvere – skal fremstå som religiøse- og livssynsmessige nøytrale personer. Dersom utvalgets forslag blir lov blir det slutt på denne situasjonen.
Det er ingen tvil om at ethvert medlem av f. eks. SIAN med en rasistanklage hengende over seg i en rettssal – med en dommer iført det islamske uniformsplagget hijab – vil bli dømt. I neste omgang blir det også en fellende dom for den som «krenker Profeten».
Et lyspunkt i situasjonen er det at samtlige partier – da diskusjonen forrige gang om hijab i politiet var på det heiteste – signaliserte at de var imot hijab i politiuniformen. Det er å håpe at politikerne holder fast ved dette prinsippet. Denne holdningen vil trolig bli styrket dersom FrP kommer i regjering med tilstrekkelig tyngde – som igjen er avhengig av den tilslutning partiet får av velgerne ved høstens valg.
Det foruroligende er imidlertid at leder i livssynsutvalget, prest Sturla Stålsett, overleverer innstillingen til ingen ringere enn kulturministeren, muslimen Hadia Tajik – den samme som la grunnlaget for justisminister Knut Storbergets forslag om hijab i politiuniformen – et forslag han måtte trekke tilbake etter folkestormen. Det er derfor ingen tvil om hvor kulturministerens hjerte er i denne saken. Metaforisk blir det som i Peer Gynt – hun ønsker å kjøre fram de muslimske kampsymbolene, vil det – men gjøre det?
Her må vi ta høyde for at alle muslimske og andre minoritetsreligiøse politikere vil på tvers av partigrensene applaudere livssynsutvalgets flertallsforslag. Typisk i så henseende er uttalelsen fra AUF-politikeren Prableen Kaur som sier: Mer mangfold - forslaget reflekterer fremtidens samfunn på en mer riktig måte.
Fremskrittspartiets leder, Siv Jensen, ga på en beundringsverdig måte uttrykk for i radioens politiske kvarter i dag – at det ikke kommer på tale for FrP å gå inn for livssynsutvalgets flertallsforslag på dette området. Hun slo fast at i det offentlige rom skal myndighetspersoner ikke fronte hvilken religion man tilhører. Religion er en privatsak som ikke på denne måten skal blandes inn i det sekulære samfunn, sa Siv Jensen.
Et annet forslag fra utvalget signaliserer et helt annet prinsippsyn – som nettopp klargjør det rette skillet mellom de religiøse og livssynsmessige trossamfunn – og det offentlige. Det foreslås nemlig at ekteskapsinngåelse vurderes som et juridisk samfunnsmessig og privatrettslig anliggende – som fristilles fra de religiøse og livssynsmessige grupperinger med vigselsrett – som bl. a. Den norske kirke og Human-Etisk Forbund. Ekteskapsinngåelsen skal kun inngås borgerlig hos sorenskriveren. Det enkelte brudepar kan så deretter velge en religiøs seremoni f. eks. i kirken eller i en annen religiøs menighet.
Problemet blir for ikke-troende ektepar som ønsker en verdig markering og ikke-religiøs seremoni i et vakkert utsmykket vigselslokale – der pårørende og andre gjester kan være til stede – og med mulighet for musikk og taler. Slike muligheter finnes ikke i dag ved sorenskriverkontorene. Dermed står man overfor spørsmålet om det skal innredes nye offentlige vigselsrom der disse fasilitetene tilgodeses – eller om dommeren skal kunne foreta vigslingen f. eks. i et pent selskapslokale.
Etter alt å dømme blir denne endringen med tid og stunder en realitet – og kan stå som et eksempel på et riktig skille mellom det sekulære – og det religiøse og livssynsmessige. Imidlertid står man overfor en anakronisme dersom et kristent - eller et ikke-troende par – opplever at sorenskriveren som vier dem er iført hijab!
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)
Arne Tumyr
Leder
r