Hijabkvinnene utsettes for press i de muslimske miljøer

Her gjengis forslaget som er sendt Stortinget:

Til
Stortingets politiske partier
v/parlamentariske ledere.

Dersom Stortinget fortsatt vil verne det offentlige rom som en nøytral sone og allmenn arena – der alle borgere i dette land opplever fellesskap og samhørighet uavhengig av politikk, religion eller livssyn –  må den islamske religionsutøvelse  forbeholdes den private sfære. Muslimske kvinner og mindreårige jenter som med eller mot sin vilje bærer det iøyenfallende politisk-religiøse demonstrasjonsplagget hijab –  blir også bærere av islam i det offentlige rom – en ideologi som ikke anerkjenner menneskerettighetene, norsk lov, rettsstatens prinsipper, demokratiet, religions- og ytringsfrihet.

Muslimske kvinner med hijab signaliserer at de avviser integrering og assimilering i det norske samfunn – det islamske parallellsamfunnet fremmes. Unge muslimske kvinner segregeres i skole og fritidssammenheng –  og mange har forbud mot  normal sosial omgang. Det religiøst pålagte  hijab-påbudet viderefører i Norge  islamsk kvinneundertrykking  – som er i strid med universelle menneskerettigheter og  frihetsidealer.   Muslimske kvinner har forbud mot å gifte seg med ikke-muslimer.

Trakassering, diskriminering  og  voldsbruk  rammer mange kvinner som nekter å bruke hijab. Trolig kjenner vi bare til «toppen av isfjellet». En observasjon fra et identifiserbart vitne anskueliggjør situasjonen: «I dag sto jeg og ventet på min sønn og barnebarn utenfor en barnehage på Kampen. Da kom en mann gående sammen med sin hijab-bærende datter. I det hun satte seg inn i bilen tok hun av hijaben. Mannen slo henne med flat hånd  i ansiktet – hun tok på seg hijaben igjen.»

En livsbejaende positiv lov mot å bære hijab i det offentlige rom – vil frigjøre mange kvinner fra det tvangspålagte press de utsettes for i islamske miljøer – loven  vil  være for dem en befrielse og berikelse.

Nordmenn vil oppleve et forbud mot bruk av hijab i det offentlige rom som integreringsfremmende og inkluderende. Det må tas grep for å motvirke det motsetningsforhold og  de  konflikter  hijab-uniformen  fører med seg – og som setter skille og splitter etniske nordmenn og grupper av innvandrerbefolkningen – «dem og oss».

Den historiske dommen i Den Europeiske menneskerettighetsdomstol fra oktober 2011,  åpner for at stater kan regulere bruk av hijab – også når hensikten er å verne om statens sekularitet. På denne bakgrunn oppfordrer SIAN Stortinget til å innføre forbud mot bruk av hijab i det offentlige rom.

Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)

Styret

Oslo den 28. mai 2013

Arne Tumyr

Leder.

Begrunnelse for forslaget 

Hijab godtas fordi det anses av mange som et religiøst hodeplagg, men i virkeligheten er det et politisk demonstrasjonsplagg.

Da norsk-irakeren og muslimen Walid  al-Kubaisi holdt foredrag  i 2005, karakteriserte han hijaben som et kraftfullt demonstrasjonsplagg for islam. Det samme synet fremmet han i en artikkel i Fri Tanke i 2009 der han skrev blant annet følgende:

«Jeg vet at nordmenn forsvarer bruk av hijab med argumenter hentet fra norsk sammenheng - som respekt for tro og religion, det å gi det flerkulturelle rom til å utfolde seg, respekt for individets frihet og toleranse for forskjeller i klesdrakt og tanker. Men om man hadde dukket litt under overflaten og skaffet seg innsikt i erfaringer fra muslimske land, ville vi nok ikke sett et så avslappet forhold til hijaben.

Hijab er en politisk uniform som ble oppfunnet av de islamistiske Muslimbrødrene for drøyt 60 år siden. Beviset er rett og slett alle bilder i oppslagsverk og leksika, som viser at denne drakten ikke fantes før 1950-årene. Muslimske kvinner i de meste fundamentalistiske miljøene har alltid hatt en anstendig klesdrakt som har dekket hår og bryst, men den har vært noe annet i mote og form enn den islamistiske hijaben. Min mor brukte aldri den islamistiske hijaben. Hennes mor brukte den heller ikke. Det samme gjelder mødrene til de fleste kvinner i Norge som i dag bruker hijab.»

Religion en privat sak

SIAN har gitt uttrykk for på prinsipielt grunnlag at religion er en privat sak. Vi vil verne om det offentlige rom som samfunnets sekulære arena, som selvsagt ikke er til hinder for et religiøst mangfold og religionsutøvelse som forholder seg til det som er innenfor «lov og rett».

Islam er ingen religion slik vi i Vesten oppfatter  hva religionsbegrepet omfatter.

Den kjente islamske strateg, Sayyid Qutb, skriver i «Milepæler»: «Sannheten er at forsvaret av islams hus er et forsvar av troen og levesettet, samt det samfunn som følger av dette levesettet. Vi støter på mange konkrete hindringer. Alt dette må islam fjerne med makt.»

Det er naturlig at man i det norske samfunn forbyr et politisk-religiøst demonstrasjonsplagg som flagger et totalitært tyranni – samtidig som en slik lov vil legitimere frihet for muslimske kvinner  – og oppløse destruktive islamske mannsdominerte familiestrukturer.

Diskusjon  over hele Europa

Tyrkia har forbudt studenter ved universitetene å bære hijab. En muslimsk lærer i Sveits som ble nektet å bære hijab på skolen, klaget skolen inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Hun tapte saken.

I Frankrike har nasjonalforsamlingen truffet vedtak om å forby prangende religiøse symboler i skolen og dels på arbeidsgiveres styringsrett over sine ansatte.

Riktig med forbud av hijab

Det vil være riktig å forby hijab i lovs form fordi:

Vårt humanistiske samfunn vil da støtte såkalte sekulære muslimer - blant andre Sara Azmeh Rasmussen – som 8 mars 2009 satte fyr på sin hijab – som hun anser for å være et kvinneundertrykkende plagg.

Vi oppnår frihet for de mange muslimske kvinner som av familie og det muslimske miljø blir tvunget til å gå med hijab.

SIAN vil med sitt forslag bidra til å fjerne islamske gevanter – som signaliserer nei til norske verdier, nei til integrering og nei til sosialt samvær med ikke-muslimer.

Samfunnet må markere avstandtagen fra den holdning som gjør seg gjeldende i ungdomsmiljøer - jenter med hijab er «rene jenter og gode muslimer –  mens de som ikke bærer denne uniformen «er dårlige muslimer og horer».

Et lovbud mot bruk av hijab i det offentlige rom – vil i noen grad fravriste den frihetsberøvende makt menn i islamske miljøer har over muslimske kvinner. En slik nyordning vil menn måtte akseptere, på samme måte som de har måttet avfinne seg med at i Norge er det straffbart å slå barn.

Det vil styrke fellesskapet dersom den politiske islam-uniformen  blir fraværende i det offentlige rom.

Dersom SIANs lovforslag vedtas, vil det befri tusener muslimske kvinner fra en undertrykkende fengselslignende hverdag – hvor de er frarøvet den mest grunnleggende menneskerettighet - nemlig retten til frihet og til å gifte seg med ikke-muslimer.

Et forbud mot hijab i det offentlige rom vil forsinke og kanskje endog i noen grad være et vern mot ytterligere islamisering av Norge.

Mange som aksepterer hijab i det åpne allmenne samfunn, anerkjenner islam i den tro at det dreier seg om en religion – omtrent på linje med kristendommen.  De har ikke vektlagt at islam har ført krig på tre kontinenter i snart 1400 år. Det er uomtvistelig at islams mål er å islamisere  hele verden.

Det er en misforståelse å tro at muslimske kvinner kan selv bestemme  om de vil bruke dette religiøse-politiske hodeplagget – at det dreier seg om «voksne mennesker som kan velge selv». Noen velger nok selv, (noen slaver i USA krevde at de ville fortsette som slaver) men det islamske kvinnesynet knyttet til slør, tildekking av kvinnekroppen med tvang, terror og religionspoliti i enkelte islamske land – har en direkte link til hijab-debatten i vår tid også i Norge.

De lever i et fengsel

Avisen Fædrelandsvennen hadde i fjor sommer en serie artikler der anonyme unge jenter i hijab sto fram og fortalte groteske historier om det fengselet de levde i sine familier. En oppbrakt og fortørnet fylkesmann Ann-Kristin Olsen innkalte til møte med «lokale eksperter» der temaet var: Hva kan vi gjøre for de muslimske unge kvinnene? Selvfølgelig – fylkesmannen kunne intet gjøre – bortsett fra å prate litt sammen med sine medarbeidere – der de avdekket avmakt i forhold til det den islamske familietvangen.

Sara Azmeh Rasmussen som brant hijaben på kvinnedagen 8. mars 2009 uttalte: «Hijab er et symbol som strider mot alt det jeg anser som humanisme.»

Hege Storhaug i Human Rights Service har gått inn for hijab–forbud på høyskoler, universiteter og på ansatte i det offentlige. I boka «Tilslørt, avslørt – et oppgjør med norsk naivisme»,  går Hege Storhaug hardt ut mot bruken av hijab, som hun ser som et symbol på islamisme,  antidemokratiske tendenser og et totalitært system. Til Dagsavisen  uttalte Storhaug den 7. febr. 2004: «Ha, ha! Skaut er noe mødrene og bestemødrene våre tok på når de var stygge på håret, det. Det du snakker om heter hijab! Og hijab er en politisk uniform som står for en totalitær, antidemokratisk og fascistisk ideologi. Og ifører du deg hijab så sympatiserer du direkte eller indirekte med voldelige islamistene, sier hun og teller på fingrene: - Al Qaida. Moslem Brotherhood. Mullah Krekar.»

Det blir nok fullstendig galt å si at hijab «...er kun et tøystykke...» Det europeiske råd for fatwa og forskning under ledelse av Yusuf al-Qaradawi har avsagt følgende fatwa: «Det er en religiøs plikt for en muslimsk kvinne å gå med hijab.»

Hijab er et symbol på et totalitær bevegelse som splitter Norge – langt mer alvorlig enn den strid som oppstod  i 30-årene da unge samfunnsaktivister iførte seg felles uniformsplagg.

I boken «Hijab i Norge» skriver Henri Pena-Ruiz: «Kan vi akseptere at unge kvinner (...) blir offer for fysisk og psykisk vold fordi de nekter å gå med hijab? Blandingen av religion og identitet er en gift...»

I boken «Islamister naivister) av Karen Jespersen og Ralf  Pittelkow beskrives situasjonen i en forstad til Frankrike - der utviklingen åpenbart er kommet noe lengre enn det Fædrelandsvennen berettet om. Her heter det på side 50: «En ekstrem sosial kontroll utøves overfor mange av jentene for å passe på at de kler seg og oppfører seg etter de islamske forskriftene. Denne kontrollen ivaretas ikke minst av  brødrene deres som er kraftig påvirket av islamske kretser.

 Frihetsberøvelse

Disse skolejentene må gå i tunge klær, som skjuler kroppsformene, og de må være mest mulig atskilt fra guttene. De må holde seg borte fra kjønnsblandede områder som kinoer, svømmehaller, fritidsklubber og idrettsklubber, og de har forbud mot å delta i forskjellige fellesaktiviteter utenfor skolens område: Utflukter, leirskoler, ekskursjoner. Noen jenter må ha på seg pyjamas hele helga så man kan være sike på at de ikke går noen steder. Hvis jentene trosser de strenge reglene og forbudene, blir de straffet av brødrene, fedrene eller andre mannspersoner – ofte korporlig.»

I boken til Sissel Østberg: «Muslim i Norge» heter det på side 122: «Når kvinner bruker hijab blir de «bærere av islam i det offentlige rom». Ja, nettopp – og da bærer de   en politisk uniform som står for en totalitær, antidemokratisk og fascistisk ideologi.

Ut fra sine vedtekter er det åpenbart at SIAN må gå inn for et lovforbud mot denne uniformen. Derved blir muslimske kvinner frigjort fra et åk. Samtidig vinner samfunnet tilbake det offentlige rom – fra å være en arena som i dag preges av politisk-religiøse demonstrasjonsplagg  – som skaper konflikter mellom «dem og oss» - til å være en shariafri sone der det offentlige rom forblir et politisk, religiøst og livssynsmessig  sekulært og nøytralt rom.

Et lovforbud mot hijab vil hindre trakassering, undertrykkelse og frihetsberøvelse – og fremme likestilling, integrering, assimilering og inkludering av grupper – som uten et slikt forbud går motsatt vei. Et lovforbud slik som foreslått vil kunne hindre alvorlige fremtidige konflikter mellom muslimer og etniske nordmenn.

Arne Tumyr