Sannhet kalles hat av de som hater sannhet

SIAN vil ikke la Statsmaktens ivrige bøddel Andreas Kruszewski få en enkel dag på jobben når han mandag tar mål av seg til å kneble vår menneskerettighetsaktivisme.

Pedofeten Muhammed var et monster. Det er også alle mennesker som følger koranens befaling om å oppfører seg nøyaktig slik han gjorde. Dette er det ulovlig å si, i følge politiet. Vil Tingretten være enig?

Politiet setter tingrettsdommerne i en utrolig kinkig situasjon. Dersom dommerne skal være med på politiets ”logikk”, må dommerne sette seg ut over de teologiske sannheter, selve fundamentet i islam. Fagdommeren må skrive i dommen at pedofeten Muhammed ikke har definisjonsmakt på hva «islam» og «muslim» faktisk er.

En slik dom vil sende sjokkbølger inn i de islamske trossamfunnene; «Den norske Staten krenker profeten».

Får vi se muslimvold slik vanlig er når muslimer føler at de skitne vantro har krenket troen deres? Ambassadebrenning? Boikott av lutefisk og gammalost?

Uten å overdrive egen betydning vil jeg hevde at Statsmaktens Prosess mot SIAN er århundrets viktigste prøving av i hvilken grad ytringsrommet rettslig sett er skrumpet like mye inn, som det selvsensur, mediesensur, pk-hysteri, verbalvold og vold allerede har innskrenket det offentlige ordskiftet i Det Nye Norge.

Krenkelseshysteriet rir Statsmakten. Sannheten anses som irrelevant av dem som allerede er 100% dhimmifiserte. Politiet forsøker å drepe demokratiet ved å straffeforfølge faktabasert folkeopplysning om islamproblemet. Politiet har i sakens dokumenter bevist at de ikke besitter kunnskap om islam. I tillegg har de dokumentert at de er fulle av fordommer og intoleranse mot islamkritikere. Politiet har bygget en tiltale på stråmenn og feilaktige faktaoppfatninger. Hatkrimgruppa på Manglerud er en skam for sin stand. Politiet skaper en dyp og farlig kløft mellom rettsskafne borgere og Statsmakten ved sin politiske kommisæradferd.

Statsmakten har berammet rettssak mot SIAN personell den 21. og 22. oktober.  Saken omhandler innholdet i 10 A4-sider skriftlig informasjonsmateriell samt 20 minutters tale. Statsmaktens eksekutører er den ansvarlige hatsjef Monica Lillebakken og politiadvokat Andreas Kruszewski. 

Vi har ikke til hensikt å la disse få herje med våre frihetsverdier. Statsmakten har ingen rett til å definere sannheten ut i fra sine politiske kjepphester – ei heller til å begrense vår formidling av sannheten. Vi vil i retten påpeke sannhetsgehalten, godheten og lovligheten av den informasjon som fremkommer fra SIAN i tekst og tale inntatt i tiltalebeslutningen.

Politisk korrekthet er fascisme forkledd som gode manerer. Hatkrimgruppa er politisk korrekte. Personlig nøyer jeg meg med å være bare korrekt – det vil si jeg baserer meg på de sannhetene som hatkrimgruppa ikke vil at det norske folk skal vite – men som muslimene får høre om i moskéen hver fredag.  

Frykten for sannheten er formidabel i akademia, politikk, politi, og til dels i rettsvesenet. Med kunnskap om sannheten følger en moralsk plikt til å gjøre noe. Alle vet at det vil bli veldig ubehagelig her, den dagen Norge sier stopp til dem som islamiserer landet. Ingen har lyst til å få skylden for å ha satt i gang en borgerkrigslignende tilstand lik det som nå er godt i gang i Sverige. Imidlertid viser nettopp Sverige at feighet og unnfallenhet er den verste måten å møte islamproblemet på. Dette har jo vært svenskenes tilnærming til fenomenet i over 40 år, en beviselig feilslått strategi. Voldskultur bekjempes ikke med pjatt og dialogkaffe.

Folk flest – og politikere i særdeleshet – er feige. De sitter stille og ser på at vi nærmer oss et islamindusert ragnarok. SIAN sitt formål er å løse islamproblemet innenfor rammene av norsk lov og menneskerettighetserklæringen, helst før effektene av opprydningen blir alt for gufne. Løsningen er nemlig såre enkel; Forby sharia og deporter de som vil leve etter sharia.

Straffesaken tar utgangspunkt i at vi har formidlet faktapåstander som forhåner dem som er født som muslim. Det er ikke korrekt. En hver sak har et faktum, og jus til å evaluere straffbarheten av dette. Faktum her er enten vanskelig å forstå for politiet, eller så ønsker de ikke å forholde seg til det fordi faktum skader prosjektet til de makthaverne som politiet plikter å adlyde.  Politiet er og må være lydige lakeier for de folkevalgte, i en rettsstat. Dette fungerer utmerket, inntil de folkevalgte gjør seg til fiender av sitt eget folk, og opptrer i strid med folkets tarv, slik realiteten er i Det Nye Norge.  

Et sunt demokrati fordrer en velfungerende ærlig statsmakt med folkets beste for øyet. Norge er følgelig ikke et sunt demokrati. Politiets oppførsel i vår sak er ikke overraskende. Det er styrt fra toppen. Vi vet at regjeringen instruerer politidirektoratet, som sender disponeringsskriv til politimesterne. Det handler om hatkriminalitet og fjas om sårbare grupper. Herrefolkadferd dysses ned. De Uintegrerbare sin islamske adferd er det ikke tillatt å problematisere.

Tiltalen er en naturlig forlengelse av den subversive innsats vi har observert fra politiet siden strategisk stab, og deretter hatkrimgruppa - ble infisert av kulturmarxister. Den gang Hanne Kristine Rohde fortalte at samtlige overfallsvoldtekter i Oslo siste tre år var foretatt av feilkulturelle seksualpredatorer, da måtte kulturmarxistene reagere. I stedet for å fjerne (islam)problemet, la de lokk på sannheten. Dette lokket hopper på trykkokeren i dag. For å unngå eksplosjon må faktaformidling om årsakene knebles.

Derfor er SIAN personell tiltalt for sin folkeopplysning.

Som en følge av Statsmakten sin krig mot sannheten instruerte politiet journalistene i 2011 om å slutte å skrive om feilkulturelle seksualpredatorer.  Jeg mener at politiet burde sette ressurser inn på å jakte feilkulturelle seksualpredatorer, informere allmennheten om farene ved feilkulturelle seksualpredatorer, fremfor å straffeforfølge meg som forteller sannheten om feilkulturelle seksualpredatorer.

Det er et faktum at det internt i politietaten finnes gode nordmenn som er forferdet over at kulturmarxister som Monica Lillebakken og hennes gruppe på hatkrimenheten, brukes i et nedrig politisk spill. Men det er dessverre fremdeles slik at det er en karrierekiller for anstendige politifolk å ta vårt parti - mot ondskapen.  

Islamfansen i Statsmakten  har i mangel av egne gode argumenter til støtte for eksistensberettigelsen av Muhammeds islam i Norge, intet annet valg enn å angripe islamkritikere personlig. Norske påtalemyndigheter og rettsaktører helt opp til Høyesterett er like inkompetente om islam som den øvrige befolkning, kondisjonert av kulturmarxistiske løgnaktige lærere og lærebøker til og med universitetsnivå. Men dersom domstolen tillater oss å framføre de beviselige teologiske fakta, kan ikke Statsmaktens angrep lykkes.

Omdefinering av islamkritikk til muslimkritikk – slik hatkrimgruppa forsøker her - er ett av Statsmaktens nedrige virkemidler for å kneble brysomme stemmer slik at De Uintegrerbare ikke skal få vondt i krenken sin.  

At det er uoverkommelige forskjeller i holdninger til rammene for offentlige ytringer mellom islam og sivilisasjonen, har man erfart siden Muhammed levde. Den gang var ytreren garantert en brå og brutal død, om man irriterte sjefsmuslim Muhammed.

Islams kamp mot vestlige frihetsverdier er ikke av ny dato. Ei heller De Uintegrerbare sin lettkrenkelighet. Da Salman Rushdie og hans forleggere i 1989 fikk sympati i europeisk samfunnsliv, ble dette opplevd av muslimer som en manifestasjon av de skitne vantro sin motvilje mot muslimene. Vestlige frihetsverdier er ganske enkelt ubegripelige og uakseptable, for dem som i følge koranens forfatter er gode muslimer. Det viste seg at det dessverre er mange gode muslimer i Norge. Det haglet sinte leserbrev fra muslimer. Ingen muslimer arrangerte fakkeltog til støtte for ytringsfrihet.  

Den islamske intoleranse for vestlige frihetsverdier – frie ytringer – kommer til uttrykk i Kari Vogt sin bok «Kommet for å bli, Islam i Vest-Europa», s 62, der en god muslim sier;

«I Vest-Europa ble Rushdie-saken en vekker. Hele det britiske establishment demonstrerte sitt dype fiendeskap overfor islam og muslimer i denne saken (...) Vi ville bli behandlet rettferdig, trodde vi. Slike antagelser ble pulverisert gjennom Rushdie-saken.»

Her er vi inne på kjernen i konflikten mellom islam og sivilisasjon.

Vesten og islam har motsatte verdikompass. Rett og galt, godt og ondt - har ikke samme meningsinnhold på norsk og islamsk. Dette vet alle som har lest sharia. Rettferdighet på islamsk betyr ikke det samme som begrepet gjør i en vestlig kulturkrets. Islamsk rettferdighet innebærer at alt som sies og gjøres er i tråd med koranens befalinger og sharia. Islamsk rettferdighet er pur ondskap sett med vestlige briller.

Norsk politi forsøker å innføre sharia – islamsk rettferdighet –  når de ønsker å straffe menneskerettighetsaktivister fra SIAN for vår faktabaserte folkeopplysning.

Sannhet kalles hat av de som hater sannhet. Snart vet vi om sannheten er straffbar. Vi lever i spennende tider.