Bør vi basere oss på fakta eller følelser i islamdebatt?

Faktafrykt lammer hjernen til godfjotter og hypermoralister

Bør vi basere oss på fakta eller følelser i islamdebatt?

Islam er et fagfelt som skaper engasjement. Hos noen skaper det i stedet frykt for engasjement, enten fordi man har følelsesbaserte holdninger som ikke står seg i møte med fakta, eller fordi man er tilhenger av islamiseringen og gjerne ser at den pågående shariatilpasningen av samfunnet fortsetter.

Hvor Helge G Galtrud befinner seg i dette spekteret skal jeg ikke spekulere på, men hans forsøk 6. juli på å stemple SIAN som «svært fremmedfiendtlig» feiler stygt på tre måter:

1) Islamkritikk har ikke noe med fremmedfrykt å gjøre. Islam er ikke fremmed for SIAN. Vi har god kunnskap om teologi og empiri. Fakta gir god grunn til å frykte islams ødeleggelsespotensiale.

2) Norske meningsmålinger om «innvandring» er irrelevante i denne sammenheng fordi de ikke skiller vestlig innvandring fra MENA innvandring. Realiteten er at nordmenns holdninger til innvandring fra islamske land er stabilt negativ.

I Aktuelt Perspektiv 9.5.1998 fremgår det at 59 % var negative til oppmyking av innvandringsstoppen.

52 % av nordmenn mener at verdiene i islam ikke er forenelige med grunnleggende verdier i det norske samfunnet. Fordelingen har vært stabilt de siste 15 årene.

Ifølge The Royal Institute of International Affairs ønsker 56 % av europeere full stans av muslimsk innvandring.

70 % av Østerrikere mener at islam ikke passer i Vesten.

95 % av svensker mener at islam er i strid med menneskerettighetene. Det mener for øvrig også den europeiske menneskerettsdomstol, og islam selv (som avviser UHRD og EMK).

Slik kunne jeg fortsatt. Europeeres holdninger til islam er beviselig helt annerledes enn slik Galtrud fremstiller det.

3) Hva folk mener er ikke relevant dersom meningen ikke er basert på fakta. Man må derfor heller fokusere på hva SIAN eventuelt sier som er feil. At Galtrud ikke fokuser på fakta, skyldes at SIAN sin faktafremstilling er riktig.

Når debatten føres over på hva folk angivelig tror i stedet for å drøfte fakta på en ærlig måte er demokratiet i fare. Sannhetssøken fordrer mot til å diskutere fakta.

Det betyr lite hva så og så mange prosent mener. Det vesentlige er hvem som har rett. Ytringsfrihetskommisjonen pekte på Sokrates, Jesus og Galilei som alenestående agitatorer som «hadde rett» og bidro stort til allmennhetens sannhetssøken og meningsdannelse.

Realiteten er dessverre at folk flest er sauer som enkelt lar seg hjernevaske. De er konsumenter av informasjon som ensidig fores fra statsstøttede medier. De tar ikke til vettet før de selv eller deres nærmeste rammes.

Så lenge det er lovlig å formidle teologiske og empiriske fakta vil Galtrud heldigvis ikke lykkes med å lede flertallet av sårbare uskyldige nordmenn ut i uløkka, ved å selge dem falske narrativer om islamproblemet.

 

Innlegget er også publisert i Gudbrandsdølen Dagningen.