Det ble ingen forandring!
Det var eldreomsorg, pasienter i sykehuskø, skoler og nye veier – i det hele tatt de mer prosaiske politiske oppgavene som preget valgkampen – islamtrusselen var fraværende i debatten. Politikerne stakk under stol den fare islamiseringen av vårt samfunn representerer. Dermed fikk vi et valgresultat som indikerer at det norske folk ikke anser islam for å være en alvorlig trussel for rikets sikkerhet. I 1936 fikk vi et valgresultat der politikerne hadde overbevist seg selv og folket om at faren for at Norge skulle komme i krig var lik null. Fire år senere fikk de noe annet å vite.
Imidlertid må det sies at FrP nok pekte på noen av faresignalene, men bare under ¼ av velgerne tok innover seg de mottiltak partiet ville iverksette. Det kan derfor ikke være tvil om at det er folket selv som ikke i tilstrekkelig grad vektlegger farene knyttet til islam som politisk bevegelse. Trolig vil islamistene i enda større grad krever særordninger basert på islam som religion – muligens vil folket da si at nok er nok. Dette kan bety at omkampen i 2013 får et helt annet utfall.
Var valget da helsvart sett fra SIANs side? Både ja og nei. Verken Demokratene eller Norgespatriotene gjør seg nevneverdig gjeldende i valgresultatet – som bl. a. kommer av at de får ikke være med i TV- og radiodebatter.
Det var en formidabel skuffelse at det ikke lyktes FrP å komme i regjeringsposisjon. Når samarbeidet her ble spolert er det Lars Sponheim fra Venstre som må ta ansvaret for det. Så kan man naturligvis spørre om en regjering bestående av FrP, Høyre, KrF og Venstre hadde frontet en innvandrings-, asyl- og integreringspolitikk som hadde vært vesentlig strengere enn den Arbeiderpartiet nå vil legge opp til. Det er nemlig krefter i partiet som står for det motsatte av den linjen Jonas Gahr Støre har pekt ut. Martin Kolberg, Rune Gerhardsen og nå også Jan Bøhler vil stramme inn på samme grunnlag som FrP. Det er derfor grunn til å håpe på at noe vil skje i tiden som kommer.
Selvfølgelig hadde vi helst sett at folket hadde gitt FrP den nødvendige oppslutning, slik at dette partiet kunne ha iverksatt de nødvendige innstramninger. Det skjedde ikke. I denne situasjonen må SIAN ufortrødent fortsette opplysningsarbeidet – både overfor politikerne – og ikke minst overfor folket. Vi må ha tro på at den gode sak seirer til slutt. Den gode sak er å verne om demokratiet og bekjempe den totalitære islamske bevegelse som vil overta Norge.