Inkludering nei takk

Edin Kozaric har dypdykket i muslimers følelsesliv knyttet til sivilisasjonskollisjonen mellom dem og deres norske vertskap. I kjent stil får vi lære at muslimene har det ille her til lands, og de vantro har skylden.

Kozaric har levert en fin utgreiing som kanskje utilsiktet åpenbarer hvorfor shariastammen ved sitt nærvær utgjør en trussel mot Norge, norske verdier og innfødte nordmenn. Det er mer enn man kunne forvente fra en forsker ved marxistreiret C-Rex.

Som seg hør og bør føyer Kozaric seg inn i rekken av islamofile som kartlegger muslimers «opplevelse» av dette og hint. Fakta er et uviktig og forstyrrende element.

En evergreen i så måte er Antirasistisk Senter som i en rapport om muslimenes «opplevelser» slo fast at innfødte butikkmedarbeidere er rasistiske når de ikke «ser» muslimske kunder, men også rasistiske når de ser muslimske kunder.

Hvorfor er det alltid muslimene sine opplevelser som skal kartlegges og hensyntas? Hvor mange undersøkelser er gjort av hinduer og sjøsamer sine opplevelser av holdningene i sine omgivelser? Hvilke særkrav fremsetter disse minoritetsgruppene overfor majoritetssamfunnet?

Det åpenbare problemet med å fokusere på subjektive opplevelser hos folk med inkompatibelt verdisett og kultur er at deres kognitive evner er sterkt preget av islamsk intoleranse samt det islamske offernarrativ, der enhver tendens til uislamske holdninger og kulturuttrykk hos motparten oppleves som en krenkelse av muslimen personlig.

Shahram Shaygani har psykoanalysert dette særegne muslimske fenomenet i Klassekampen 24.10.20. Han peker på fraværet av evne til å se seg selv som et individ adskilt fra troen. Slike mennesker er åpenbart uegnede til å oppholde seg i ikkemuslimske land, da de enten vil føle sterkt psykisk ubehag selv, eller påføre sine omgivelser betydelig ubehag eller det som verre er.

I søket etter hva muslimer opplever som ekskluderende og inkluderende fremkommer det at de som anser seg som muslimer har personlige verdier som nordmenn ikke aksepterer.

En muslim har islamske verdier. Har han ikke det, er han ikke muslim. Islams teologi sier at muslimer skal underkaste seg og adlyde koranen, herunder imitere Muhammeds atferd. Allerede her har vi de objektive fakta som forklarer hvorfor muslimers verdensanskuelse og menneskesyn anses som uakseptabelt,  forkastelig og motbydelig av bedre mennesker, herunder nordmenn.

Når man har en etikk som er definert av Allahs vilje (koranen og Muhammeds sunna), har man bevist at man er uegnet til opphold i ikkemuslimske land. Dette skyldes blant annet at islam er et komplett system for samfunnsstyring som baserer seg på parasittering på ikkemuslimers liv og eiendom. Koranen sier at alle muslimer i Norge er her som migrasjonsjihadister med det hellige mål å okkupere landet og ta fra oss alt vi eier, inklusiv livet dersom vi opponerer mot islamsk maktovertagelse.

Fordi muslimer har effektuert disse teologiske befalinger i 1400 år og derfor har invadert og okkupert over 50 land og tatt livet av flere hundre millioner ikkemuslimer, er det all grunn til å ta islams uttalte erobrerambisjon på alvor. Islams track record er suverent mye mer bestialsk enn hva noen høyre- eller venstreekstrem imperiebygger noen sinne har klart å oppnå.

Premisset om at nordmenn skulle føle oss forpliktet til å inkludere uintegrerbare ubudne gjester fra shariastammen er i overkant optimistisk.

For det første nærer de koranen definerer som muslimer dyp forakt, intoleranse og hat mot nordmenn, fordi vi er ikkemuslimske undermennesker. For det andre forutsetter inkludering at den fremmede faktisk selv ønsker å bli en del av vertssamfunnet. Som vi vet slår koranen fast at muslimer ikke har lov til å ha nordmenn som venn eller hjelper, og den muslim som har lyst, han blir som oss; et skittent vesen verre enn de verste dyr ifølge koranen.

De koranen definerer som muslimer har ifølge islams teologi en etikk som er den rake motsetning av den etikk som definerer normer og samfunnsorden i Vesten. Lovverket er basert på den rådende etikk. Islamsk Råd, koranen og sharia slår fast at islamsk lov står over norsk lov.

Muslimenes imponerende prestasjoner på kriminalstatistikken gir grunn til å tro at de har forstått dette teologiske faktum. Vil vi ikke inkludere, skal vi tvinges; Vipps-ran inkluderer adidasridderen i offerets familieøkonomi. Plyndring, mishandling, voldtekt og drap er etisk og legalt helt ok, så lenge offeret ikke er muslim. Hva norsk lov sier om saken er irrelevant. Denne rettsoppfatningen støttes dessverre av marxistmøkka som har infisert norske politikamre og domstoler.

«Mange av opplevelsene norske muslimer har med ekskludering og inkludering har med religiøs identitet å gjøre».

Her må presiseres at er du muslim, kan du umulig være norsk. Islam sier at du har verdier som er motsatte av de norske. Dertil kommer at de aller fleste muslimer som oppholder seg i Norge har etnisk opphav i islamske land, og er henholdsvis pakistanere, somaliere, albanere etc. Hverken etnisitet, kultur eller etikk påvirkes av fargen på passet.

Å påpeke at muslimers identitet er en partykiller for samrøre med det skitne vantro innfødte vertskapet er å slå inn åpne dører. Når islam er hele din identitet og du kun blir et tomt skall dersom man fjerner shariauniformen og bønneteppet, er det åpenbart at inkludering ikke er det dere egentlig ber om.

Det muslimene ber om er at vi skal feste uten bruk av rusmidler. Fordi islam.

Vi skal rulle ut bønnetepper til teppesnusende kollegaer. Fordi islam.

Vi skal snu gymtimene på hodet for elever som nekter å spise på dagtid. Fordi islam.

Dette er ikke inkludering. Det er underkastelse for shariastammens tyranni.

Islams kravliste er uendelig. Islam er kompromissløs. Det blir aldri nok islam. Gir du lillefingeren er du raskt en arm i minus.

At muslimer opplever det ubehagelig å bli avkrevd støtte til avvikende seksualitetsuttrykk er forståelig. Hjemme pleier de jo å kaste den slags folk fra hustakene, og steine dem når de har landet. Hvor er vår kulturelle sensitivitet når vi ikke aksepterer og inkluderer muslimenes holdninger?

Når muslimer opplyser å føle seg utenfor og annerledes så er det nettopp fordi de ved å helt frivillig velge å være muslim, aktivt velger å være utenfor og annerledes. De pisser på vertsamfunnets kultur og tradisjoner. Og de klarer ikke å forstå hvorfor vi ikke bare legger oss ned og lar dem rævkjøre oss med islamen sin.

Inntrengere fra shariastammen står fritt til å velge hvordan de skal leve livet sitt – så lenge de gjør det i opprinnelseslandet. I Norge er det nordmenn som definerer spillereglene. Det som er uttafor her er innafor der og vice versa. Dette er veldig enkelt.

For hvert klagemål hukes det av en ny rubrikk i bingobongen der premien er enveisbillett hjem til Shitholeistan.

Ingen C-Rex avhandling er fullkommen uten å svinge innom koranbrenning. Norsk ytringsfrihet truer visstnok muslimers opplevelse av tilhørighet. Selv vil jeg hevde at det er de koranen definerer som muslimer sitt gjennomført unorske verdisett og deres totale intoleranse for vestlige frihetsverdier med dertil hørende ekstrem voldsvilje, som gjør det umulig for dem å føle tilhørighet til vårt uislamske samfunn.

Allah, Muhammed, SIAN og den europeiske menneskerettsdomstol sier at islam er uforenlig med demokrati og menneskerettigheter. En muslim som til tross for dette føler tilhørighet til Norge har misforstått enten islam eller vertsamfunnets normer og regler.

Dersom muslimer har fått inntrykk av at de ikke er velkomne i lokalsamfunnet etter å ha hørt på vår informasjonsvirksomhet om islamproblemet er ikke dette nødvendigvis vår skyld. Realiteten er jo at en majoritet av nordmenn betrakter islam som en negativ faktor i det norske samfunnet, og ønsker en reversering til den normaltilstand som rådet i førislamsk tid for drøyt 50 år siden. SIAN sier høyt det nordmenn flest tenker.

Begrepet inkludering har vært benyttet i innvandringsdebatt i mange år av dem som mener at krav om integrering er for strengt. Inkludering betyr at nordmenn skal shariatilpasse vårt samfunn og dermed avskaffe vår kultur og identitet for å mate og tilfredsstille den stadig mer kravstore islamkrokodillen, som uansett spiser oss alle til slutt dersom man skal legge empirien til grunn. Og det bør man jo.

Etter at islam har beriket Europa stadig mer siden oljejihaden i 1973, er det nå åpenbart for alle innfødte - herunder statsledere - at inkludering, integrering og assimilering er trylleord fullstendig uten kraft. Man erkjenner at løsningen er deportering.