Feil på feil, om kristne verdier, Matlary!

Det er i den katolske historie at Olav Haraldsson senere ble til St. Olav, i norsk historie er han ”Olav den hellige”. Det burde professor Janne Haaland Matlary markert da hun i Vårt Land skrev om ”kristne verdier”. Men dette er for en bagatell å regne i forhold til de andre faktiske feil professoren begår.

Det skaper et feilaktig inntrykk når Matlary refererer fra Olav Haraldssons drøm omkring 1010 at han skulle vende tilbake til Norge og ”introdusere kristendommen”. Historikerne sier noe ganske annet – de forteller at mannen som talte til Olav Haraldsson i drømme sa følgende: ”Dra tilbake til odelen din, for du skal bli konge over Norge til evige tider”.

Det er ikke noe nytt at overivrige forkynnere i den kristne leir vrir sekulære menneskelige forhold inn i en religiøs sammenheng. Tenk bare på Anders Vassbotn som skrev: ”Å leva, det er, som havet, å spegla ein himmel av”, som i salmeboken ble manipulert til å lyde: ”Å leva, det er, som havet, å spegla Guds himmel av.”

Sant nok, det var kristendommen Olav Haraldsson hadde med seg til Norge som sitt spesielle anliggende. Men var det slik at han ”introduserte”, dvs. presenterte kristendommen som ”kjærlighetens budskap”? Når det var noen som ikke ville gå med på kongens bud om å holde kristenskikk, lovte han dem hard straff. Matlary stikker da også under stol at tvangskristningen av nordboene er historien om råskap og brutal vold. Snorre skriver: ”Hver mann som ikke ville gi se inn under kristen lov, truet han (Olav Haraldsson) med tap av liv og lemmer og all eiendom.”

Som eksempel på hvor mye mer human den kristne etikken var enn den norrøne, trekkes ofte fram det Matlary kaller ”spedbarnsdrap” – en skikk som kristenretten angivelig fikk slutt på. Her forties at skikken var den tids barnebegrensning. Et spedbarn med så store misdannelser at det ikke kunne klare seg selv, kunne bety liv eller død for slekten, som store deler av året til tider måtte kjempe mot hungersnøden. Men i sagatiden gjorde den mening seg gjeldende at å sette ut barn var ingen god skikk. At også kristenrettens forkjempere aksepterte ”hedningenes løsning”, viser at Kirkens menn ga dispensasjon for utbæring, men først etter en rituelt opplegg. Alt dette kan man lese om i historiebøkene – også hvordan Kirken sviktet de svakeste av de svake – ved at den godkjente utbæring av de aller mest vanskapte spedbarna.

Matlary skriver at ”spedbarnsdrap satte dypt og det samme gjorde mennenes priviligerte seksuelle frihet. Den kristne lære om trofasthet virket absurd, det samme gjorde det at ekteskap ikke burde brytes”.

Her fremstilles den kristne seksualmoral som etisk høyverdig. Historikerne kan imidlertid fortelle oss en annen virkelighet.

I den norrøne kultur ble erotikk og seksualitet ansett som gudenes gave til menneskene. Både menns og kvinners seksualitet ble høyt verdsatt. Kristen kultur, derimot, knyttet seksualitet til syndefallet, med skam og fordømmelse av kvinnekjønnet. Kvinnen var et nødvendig onde for å videreføre slekten. Kirkefaderen Tertullian sa det ganske klart: ”Guds dom hviler over dette kjønn i denne verden...”

Den utbredte kvinnediskrimineringen i kristendommen var ukjent i den norrønne kultur. Matlary har derfor ikke noe grunnlag for å hevde at kristendommen representerte ”kvinnefrigjøring”. Enten man leser apostlene, den katolske eller lutherske lære, er dommen over Evas etterkommere entydig – det var kvinnen som førte synden inn i verden. Både Jesus og Peter var i tvil om kvinner ville få adgang til paradiset.

Kristendommens seksualfiendtlige holdning gjenspeiles i ”kristenretten”. Barn i frilleforhold var avlet i hor og ble nektet gravplass på kirkegården. Kirken la ned forbud mot samleie mellom ektefeller netter før helligdager, under høytider og i fasten, tre uker før Jonsmesse, Mikkelsmesse og jul og i langfasten ni uker før påske, de 13 juledagene samt påskeuken. Ca. 90 dager av året var det forbudt med enhver elskovsakt. Likevel synes Matlary å prise den kristne seksualmoral som ble introdusert.

Professoren har ikke dekning for å hevde at vikingsamfunnet var ”et voldelig og militaristisk samfunn”. Det heter i Håvamål i stikkords form: Sørg vel for fattigfolk, gi mat og klær til den som kommer til ditt hus, glad for det onde skal du aldri være, men gled deg ved det som er godt. Janne Haaland Matlary får seg også til å skrive at ”gresk antikk er den basis kristendommen bygger på”. Alle som er interessert i historie vet at kristendommen fra 300-tallet og oppover knuste den antikke kultur. Kristendommen ble den eneste tillatte religion. Greske templer ble jevnet med jorden eller omgjort til kirker. Antikkens skolevesen ble forbudt. Litteraturen ble destruert. Naturvitenskap ble ansett å være ugudelig.

De spesifikke kristne verdier Matlary ønsker å vektlegge, er ikke så lite frynsete i kantene.