Islamproblemet skaper politisk kaos om integrering

Det er for tiden både røre og samrøre i og mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Begge partier har i ord og gjerning gjennom 50 år lagt til rette for en befolkningsutskifting i Norge, men det er selvmotsigelser fra begge partier med hensyn til hva slags levevilkår nordmenn skal ha, og om vi skal få definere premissene for samlivet mellom vertskap og uintegrerbare inntrengere i den tiden det fremdeles eksisterer nordmenn.

Høyre og Arbeiderpartiet har faktisk (muligens ufrivillig) uttrykt støtte til SIAN verbalt men foreløpig ikke omsatt det i praksis. Begge partier erkjenner i nyere tid tydelig at uintegrerbare selvsegregerende velferdsturister faktisk er å anse som negative innslag i Norge og at de ubudne gjestene derfor må fratas adgang til å forsterke de negative effektene av deres nærvær i vertssamfunnet.

I 2002 mente Høyre at nordmenn må integrere seg inn i dødskulten til de ubudne gjestene som har trengt seg inn i landet vårt fra tilbakestående islamhøl. I kommunalminister Erna Solberg sin handlingsplan mot rasisme 2002 (s4) kan man lese at;

«Integrering er en gjensidig prosess hvor både personer med innvandrerbakgrunn og majoriteten må tilpasse seg hverandre. I den prosessen har alle et ansvar for å bidra konstruktivt. Den generelle politikk og praksis må tilpasses en ny hverdag». 

Erna Solberg mente altså at det er Norge som skal avnorskes for å fremme de ubudne gjesten sin kultur, til tross for at denne etter vestlig standard må defineres som en tilbakestående ukultur. Demontering av Det Norske er per definisjon å anse som konstruktivt, kan vi lese. Mener du noe annet, motarbeider du antirasismen, og da er du rasist. Du skal tilpasse deg den nye hverdagen til tross for at ingen nordmann noensinne har stemt for at Ernas 2002-visjon skal erstatte den trygge og gode hverdag som nordmenn hadde i førislamsk tid.

Denne handlingsplanen var et godt verktøy for å bryte ned og utslette vertsbefolkningens kulturelle identitet. Nordmenn måtte gi slipp på det etiske og verdimessige fundament som har gjort Norge norsk, fordi dette er uforenlig med de moralske og kulturelle preferanser som våre ubudne gjester er religiøst forpliktet til å holde frem som ufravikelige krav til enhver som frivillig eller ufrivillig må sameksistere med deres importerte feilkultur. 

Nylig fremla Høyre sin nye plan for integrering av folk som gjennom 50 år har dokumentert at de er uintegrerbare. Spørsmålet om hvorfor man den dag i dag fremdeles bruker ressurser på å produsere slike meningsløse og virkningsløse handlingsplaner vil neppe noen politiker svare på.

Det som vakte mest oppmerksomhet ved den nye planen er Høyres ønske om å ikke bosette nyankomne der det allerede er mer enn 25 % uintegrerbare. Slik bekrefter Høyre nå at mangfold ikke er en styrke. Høyre bekrefter at Norge har akkumulert erfaring som tilsier at enklaver besatt av uintegrerbare er dårlige steder å bo.

Det er et interessant trekk ved Høyres nylige utspill, at partiet nå unnlater å fremme premisset om at norsk identitet skal utslettes, slik de gjorde i 2002. Om dette innebærer en reell endring i politisk innretning vet vi dog ikke ennå.

Det er foreløpig intet i partiets praktiske politikk som indikerer at Høyre har sluttet å tjene den globalistiske WEF pengemafiaen, som har utsletting av nasjonalstater og nasjonal identitet høyt på dagsorden.

Det umiddelbare spørsmål som melder seg er; Hva mener Erna og Høyre egentlig? Hun har jo aldri tatt noe oppgjør hverken med sin antinorske agitasjon i handlingsplanen fra 2002, eller med sin promotering av shariaråd i 2003 og 2010. Sistnevnte tenderer til landsforræderi.

Vi husker også at Erna Solberg insisterte på at nordmenn ikke har mer rett til Norge enn en hvilken som helse ubuden uintegrerbar gjest fra et alt annet enn sivilisert hjørne av verden.

Etter Høyres forslag om tvangsbosetting av nyankomne i områder utenfor de islamskokkuperte enklavene, var Rina Mariann Hansen fra Arbeiderpartiet umiddelbart frampå. Hun sa på Dagsrevyen 3.1.23 at det er helt urealistisk å gjennomføre forslaget. Byråden for integrering peker på flyktningene fra Ukraina.

Men både Arbeiderpartiet og Høyre vet godt at det er ikke «flyktninger» som sådan som skaper integreringsproblemer. Norge har primært et islamproblem, ikke et flyktningproblem. Islamproblemet løses ikke med handlingsplaner, ganske enkelt fordi medlemmer av den tilbakestående stammekulturen islam ikke kan og ikke vil bli som oss, hvilket de nødvendigvis i stor grad må dersom de skal bli integrert.

Byråd Hansen kalte Høyres forslag for «umusikalsk». Hva skal man da si om byrådet sitt eget identiske vedtak to år tidligere der de vedtok at bydelene Bjerke, Grorud, Stovner, Alna og Søndre Nordstrand ikke skal ta imot og bosette flyktninger?

Det sosialistiske byrådet i Oslo erkjente selv i 2020 at for store doser uintegrerbare lager så mye trøbbel at nyankomne må plasseres der det er færre Uintegrerbare. Hvorfor Høyres tvangsbosettingsforslag i 2023 er mer umusikalsk enn Arbeiderpartiets eget tvangsbosettingsvedtak i 2020 er vanskelig å se.

Integreringsbyråden i Oslo er ikke den eneste AP-politiker som har levert i beste fall tankeløst tøys om islamproblemet. Jonas Gahr Støre skapte seg et lite ærerikt ettermæle da han i 2006 meddelte Arbeiderpartiets syn på nordmenns hevd på retten til å sette dagsorden i vårt eget land. Han sa at;

«Å videreutvikle et nytt vi er vår store oppgave, særlig når det kommer mennesker med annen bakgrunn til Norge. Vårt svar kan ikke være at alle disse må bli mer lik oss. Vi må snarere utvide og skape et nytt bilde av hva som er oss – hvem vi er».

Det spørsmål som melder seg i anledning den relativt nyvunne innsikt Arbeiderpartiet og Høyre signaliserer ved sin uttalte motstand mot feilkulturelle enklaver er; Hva er neste skritt? Hva gjør Oslo kommune eller regjeringen når hele byen og hele landet har 20-30 % muslimer?

Begge partier har erkjent at De Uintegrerbare har en kulturell og verdimessig bagasje som gjør at de ikke passer i vårt land. Er det bare et tidsspørsmål før begge partiene erkjenner offentlig at den eneste ikkevoldelige og definitivt mest humane løsning på islamproblemet er å relokalisere De Uintegrerbare til opprinnelsesland?

I islamhølet Malmø, som går seks milliarder i underskudd årlig på grunn av berikelse fra en parasittisk erobrerkultur, erkjenner man nå at det ikke er nok svensker til å integrere De Uintegrerbare. Det som har vært teoretisk umulig i over 50 år er dermed nå også praktisk umulig.  

Summa summarum kan man fastslå at både Høyre og Arbeiderpartiet per i dag har behov for å klargjøre egen holdning til i hvilken grad uintegrerbare skal tillates å oppholde seg i Norge og hvilke premisser gjestene skal tilbys. Inntil det skjer må begge partier anses som ikke troverdige i noe tema som involverer islamproblemet. Sett hen til at disse to partiene har byttet på å administrere befolkningsutskiftingen i Norge de siste 50 år, bør de vurderes på grunnlag av handling, ikke ord.

Forskjellige kulturer har forskjellige adferdsmønstre, forskjellige verdier, forskjellig etikk og forskjellig syn på de som tilhører konkurrerende kulturer. Et land formes av de som bor der. Dette er den enkle forklaring på at Norge blir et stadig dårligere sted å være, i takt med økningen av befolkningsandel som insisterer på å fortsette med å dyrke en uintegrerbar umenneskelig ukultur.

Som professor Ruud Koopmans har påpekt, er det intet vestlig land som noensinne har klart å integrere muslimer. Tilhengerne av den menneskefiendtlige barbariske kulten islam har vært i India i 1000 år, uten å integrere seg. Deres verdibidrag på det indiske subkontinent har vært og er til dels fremdeles hemningsløs morderzombie- og seksualpredatoratferd kombinert med plyndring i industriell skala. Tilfeldigvis i samsvar islams egen teologi og med islamsk atferd i Europa siden muslimene trengte seg inn her i 711. På tide å ta lærdom av historien?