Islams prestasjonsgap

Mens den hellige måneden Ramadan har kommet i gang, har president Obama intensivert sitt langvarige oppdrag med å «minne oss» på fremdriften og den menneskelig fremgangen som vi alle nyter takket være islam og dens utøvere. Obamas ramadanbudskap og tale ved iftarmiddagen i Det hvite hus ble således et ekko fra hans nå berømte foredrag om uunnværligheten av islamske bidrag, først fremsatt i presidentens juni 2009-tale til den «muslimske verden» i Kairo, Egypt.

Alt dette er virkelig en for stor godtgjørelse. Et ærlig blikk på historiske bidrag som muslimer angivelig har gitt verden står ganske tydelig i motsetning til presidentens diplomatiske tilnærmelser. Videre står hans offisielle smisking for å skjule den trykkende atmosfæren i hovedsakelig islamske land, hvis teokratiske institusjoner godt kan tjene til å knuse selve muligheten for menneskelig fremgang.

Muslimer utgjør 25 prosent av verdens befolkning – mer enn 1 milliard ifølge About Encyclopedia.com; noen sier mer.  Nå, hvor mange muslimer har vært nobelprisvinnere i vitenskap? Bare to: Ahmed Zewail i 1999 for kjemi og Abdus Salam i 1979 for fysikk. For de som holder tellingen, som åpenbart ikke inkluderer det åpenbare, så utgjør det to prisvinnere blant mer enn én milliard muslimer.

Det er opplysende å sammenligne det med bidrag fra jøder. Selv ved å representere kun 0,2 prosent av verdens befolkning har jøder vunnet en fjerdedel av alle nobelpriser tildelt i vitenskapene. Den jødiske staten, i motsetning til sine islamske motparter, er intet unntak fra arven etter overordentlig stor prestasjon. Relativt til sin beskjedne størrelse har Israels akademia vært verdens ledende nobelprismakt i det siste tiåret. Israelere og jøder over hele verden betrakter disse tildelingene som en kilde til betydelig stolthet. Noen muslimer og arabere dømmer tildelingene som en kilde til skam, og betrakter vestlige, kulturelle resultater som tegn på vantro entiteter i forfall.

Men selv etter islamske målestokker virker den muslimske verdens prestasjoner i beste fall tvilsomme. Islamic Development Bank (IDB), som ble stiftet for å fremme økonomisk utvikling i sine 57 medlemsland, utga en stor studie i 2008, som viste hvor langt bak islamske land faktisk ligger etter den utviklede verden. Studien slo fast at mens «Utdanning danner grunnlaget for utvikling av innovasjon, forskning og teknologi […] står i følge FN bare seks islamske land høyt på Human Development Index (HDI), 22 i middelområdet og så mange som 23 i den lave HDI-kategorien». Det lavest rangerte, islamske landet står på 173. plass på en liste over 178 land.

Studien bemerket videre:

Hele den muslimske verden, som utgjør en femtedel av menneskeheten, bidrar med knapt 1 000 vitenskapelige artikler blant 100 000 vitenskapsbøker og to millioner forskningsartikler publisert årlig. Mens Vesten har et gjennomsnitt på 3 000 vitenskapelige doktorgrader per million av sine innbyggere, er antallet for IDBs medlemsland så bedrøvelig få at ikke engang statistikkene ikke foreligger […] De 57 hovedsakelig muslimske landene har omlag 23 prosent av verdens befolkning, men mindre enn 1 prosent av dens forskere, som genererer mindre enn 5 prosent av dens vitenskap, og gjør knapt én prosent av verdens originale forskningfunn hvert år.

Selv om den er bemerkelsesverdig for sitt edruelige syn på den muslimske verdens mangel på nyere prestasjoner gjentar IDB-studien kravet om at islam en gang ledet verden i vitenskapelig streben. «Mangelen på muslimsk vitenskap og teknologi er spesielt interessant, gitt at muslimene var verdens ledende innen vitenskap og teknologi for et millennium siden», heter det klagende i studien. Obama-administrasjonen ser ut til å operere ut fra en tilsvarende forutsetning. For ikke lenge siden laget NASA-administrator Charles Bolden overskrifter ved å antyde at presidenten ønsket «å engasjere seg mer i muslimskdominerte land for å hjelpe dem til å føle seg bra om deres historiske bidrag til vitenskapen […] og matematikk og ingeniørfag». Men er det bidraget virkelig så historisk betydningsfullt?

Bevisene tyder på noe annet. Noen forskere konkluderer med at islamske land i det store og hele mislyktes i å utvikle moderne vitenskap. «Mennesker i Midtøsten som primært brukte det arabiske språket omfattet arabere, iranere, kristne, jøder og andre som var i frontlinjen av vitenskapelige fremskritt […] ikke nødvendigvis arabiske muslimer», ifølge en artikkel publisert av Global Politician.

Likeledes har Toby E. Huff, professor i politiske studier ved University of Massachusetts, Dartmouth, og forfatter av studier i forskningsfronten, skrevet at «islamsk vitenskap var nesten helt avhengig av oversettelser av førislamske kulturers prestasjoner, ofte laget av ikke-muslimer, grekere, egyptere, indere, etc. Videre var en slående rekke muslimske tenkere persere, som skyldte mer til sin førislamske arv enn de gjorde til islam».

Professor Stanley L. Jaki, benediktinerprest og forfatter av flere bøker om vitenskap, har observert at forbedringene som muslimske forskere tilførte den greske vitenskapskorpus var «aldri betydelige».

David Storobik, redaktør av Global Politician, tidsskriftet om internasjonal politikk, sa at det er «et historisk faktum at den vitenskapelige revolusjon skjedde i Europa, ikke India, Kina, eller Midtøsten. Det var heller ingenting helt som middelalderuniversitetet i Romerriket. Hva enn som fantes av virkelig vitenskap i romertiden var nesten utelukkende av gresk opprinnelse. Middelalderuniversitetet representerte derimot reell innovasjon».

Det er sikkert: Noen muslimske land tar skritt mot fremgang. Høsten 2009 åpnet Saudi-Arabia et nytt universitet for vitenskap, King Abdullah University of Science and Technology. Men før president Obama og de vanlige entusiastene hevder at dette trekket representerer islams tilbakekomst til en presterende tradisjon, er det verdt å bemerke at skolens legat på 10 mrd. dollar – det sjette største i verden – kom fra USA.

Av Tait Trussell, FrontPage Magazine 25.08.10. Oversettelse til norsk ved SIANs nettredaksjon.