Ny lov fremmer trolig nye konflikter mellom folkegrupper i Norge

Stortingets medlemmer og geistligheten er åpenbart av en annen oppfatning. De utbasunerer nå med tilfredshet at fra 1. januar er Kirken skilt fra staten, men samtidig forties at Stortinget har bestemt at det offentlige fortsatt skal betale hva gudsdyrkelsen koster. Skilsmissen mellom stat og kirke er blitt en vinn vinn-situasjon for Kirken som har fått sjølråderett – samtidig som staten skal belastes Kirkens drifts- og investeringskostnader. Dessuten har Kirken 7 milliarder kroner i «Opplysningsfondet» – verdier som Luther-kirken ganske så freidig grabbet til seg fra Den katolske kirke etter reformasjonen i 1536.

Enda det bare er et lite mindretall som tror på de religiøse dogmer og postulater om en allmektig kjærlig gud, arvesynd i fjerde slektsledd, Jesus som syndeoffer og stedfortredende forsoner, fortapelse og evig liv, mener Stortinget at denne lære er så verdifull for samfunnet at det offentlige må betale det religionsutøvelsen koster. Politikerne legger milliarder på bordet for at Kirken skal kunne fortsette med sin irrasjonelle lære.

Hvordan er det mulig at stortingsrepresentantene på få unntak nær lar seg svinebinde til denne ensrettede religiøse politikken som har et bakteppe av anti-vitenskapelige og overnaturlige makter? Svaret er enkelt: Medlemmene av nasjonalforsamlingen er selv blitt indoktrinert med kristendommen som den eneste sanne religion på søndagsskolen, i grunnskolen, på bedehuset og i Kirken. Resultatet er at kristenfolket har et religiøst hegemoni også i det politiske liv. Politikerne frykter at går de imot Kirkens og indremisjonens interesser og doktriner, blir de skviset ut ved neste valg. Det er derfor i pur egeninteresse at politikerne slår ring om religionsutøvelsen. Få har uttrykt dette klarere enn vår nåværende kulturminister, Linda Hofstad Helleland: «Vi våger å være tydeligere om vår kristne tro.»

Landet står nå ved et veiskille idet det er nettopp kulturministeren som skal legge grunnlaget for «en ny helhetlig tros- og livssynspolitikk». Det er grunn til å tro at kulturministeren forsterker ytterligere det religiøse element i politiske organer. Hun skriver i Aftenposten (29.12.16) at hun går for et samfunn «der tro og livssyn har en plass i det offentlige rom.»

Dette er godt nytt for Mohammad Usman Rana, Islamsk Råd Norge og andre propaganderende muslimer, som mener at religion må prege det politiske liv. Dette har stått i motstrid til livssynspolitikken som Einar Gerhardsen, Trygve Bratteli og hele Arbeiderpartiet har frontet etter krigen med mer eller mindre støtte fra de andre partiene. Politikk og religion måtte ikke blandes sammen.

Nå har partiet fått en leder som Jonas Gahr Støre og som er en støttespiller for de guddommelige makter. Til overmål har Arbeiderpartiet fått en genuin muslim som nestleder, Hadia Tajik, som har frontet «islamske verdier» i norsk politikk. Hun ville tillate muslimske kvinner å benytte det islamske uniformsplagget hijab i politiet, hun sa at «de unge må få en koran før radikalismen tar dem» – og hun har ivret for omskjæring av guttebarn i tråd med islams lære – det vil si mishandling på religiøst grunnlag av guttebabyens kjønnsorgan. Med andre ord: Arbeiderpartiet er ikke til å kjenne igjen.

I partiets glasperiode opplevde prester og biskoper det som om de var skviset ut fra det politiske liv. Derfor omfavner de islams inntok i det norske samfunn etter som islams ledere krever plass ved det politiske forhandlingsbordet – der vil Kirkens kvinner og menn også være.

Statsminister Jens Stoltenberg, som er pragmatisk løs i fisken i tros- og livssynsspørsmål, følte presset fra religionsbransjen så sterkt, at ved kongelig resolusjon den 25. juni 2010 ble det nedsatt et utvalg som skulle «foreta en gjennomgang av startens tros- og livssynspolitikk og fremme forslag som kan bidra til å skape en mer helhetlig politikk på feltet.» Betegnende nok ble det allerede i utvalgets mandat slått fast at utredningen skulle «legge til grunn at staten fortsatt skal føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk,…»

Utvalget, som hadde teologen Sturla J. Stålsett som leder, produserte en 462 siders utredning med forslag til en «helhetlig tros- og livssynspolitikk». Utredningen var ferdig 7. januar 2013. Etter som hovedtyngden av utvalgets medlemmer representerte religiøse og livssynsmessige interesser som hadde økonomiske fordeler av en rundhåndet statlig og kommunal støtte til tros- og livssynssamfunn, kunne konklusjonen ikke bli noe annet enn nettopp en fortsatt massiv oppslutning om en offentlig finansiering av religionsbransjen.

Stålsett-utvalgets forslag har vært lite framme i den offentlige debatt, men i og med at kulturminister Linda Hofstad Helleland nå skal utarbeide en stortingsmelding og komme med forslag til ny lov, vil Stålsett-utvalgets vurderinger og konklusjoner være aktuelle.

Hvis ikke noe helt uventet skjer, vil stortingsflertallet vedta at religionenes overtroiske bakteppe og læresystemer skal få en enda bredere plass i det politiske liv i forhold til dagens situasjon. Kanskje vil det bli åpnet for at møter i Stortinget og i kommunene kan åpnes med bønneseremonier der prester og imamer er bønneledere.

Både kulturministeren, regjeringen og Stortinget får imidlertid et kinkig problem som de ikke er glade for å måtte ta opp, nemlig om islams lære er av en slik karakter at statsstøtte til muslimske trossamfunn må avskjæres – blant annet fordi man muligens sluttelig kommer til at muhammedanismen «står fjernt fra religionsidealer i norsk kultur».

Utvalget mener det kan være aktuelt å sette vilkår der tros- og livssynssamfunn undergraver viktige samfunnsverdier – for eksempel ved umoralske atferdsordninger, manglende likestilling av menn og kvinner, manglende likestilling av heterofile og homofile, en ideologi som gjør at en trekker seg vekk fra alminnelig samfunnsliv.

Någjeldende lovgivning slår fast at et trossamfunns lære og arbeid – for å få statsstøtte – ikke må være i strid med «rett og moral». Videre er lagt til grunn at «forutsetning for registrering av et trossamfunn er at samfunnet representerer en positiv verdi, som staten kan være tjent med å vise tillit og støtte, både ut fra interesse for folkemoralen og for den del av kulturen som det religiøse liv representerer.»

Stålsett-utvalget foreslår en generell bestemmelse der religiøse tros- og livssynssamfunn ikke får statsstøtte dersom det begås «andre særlige grove brudd på grunnleggende etiske normer.» Dette konkretiserer utvalget slik i sitt lovforslag: Trossamfunnet må ikke: «Oppfordre til eller bifalle illegitime voldshandlinger og straffereaksjoner som bryter med grunnleggende menneskerettigheter.» Heller ikke må utmeldelse hindres.
Utvalgets medlemmer Jan Fridthjof Bernt, Oddbjørn Leirvik og Rolf Reikvam tilrår et nytt punkt: «Oppfordre til diskriminering i strid med norsk lov.«

Det hadde vært naturlig om utvalget ut fra disse kriteriene hadde drøftet om islam er berettiget til statsstøtte, etter som det er åpenbart for den opplyste del av borgerne at islam ikke fortjener benevnelsen trossamfunn – da islam er mer en politisk samfunnsmodell som på verdensbasis fremstår med et barbarisk menneskesyn. Hadde utvalget dissekert islam på samme måte som ble gjort med Åsatro- og Hedningesamfunnet, ville dommen vært klar: Staten støtter ikke islam – fordi islam undergraver viktige samfunnsverdier.

Dessverre – utvalget feiget unna – ikke et vondt ord om den islamske lære. Koranen og sharia med sine lover og regler som strider mot vårt samfunns-og menneskesyn, ble ikke nevnt med ett ord. Det er imidlertid også slik at hadde utvalget tatt en grunnleggende debatt og trukket anti-islamske konklusjoner, ville utvalget trolig gått i oppløsning.
Tidligere leder i Islamsk Råd Norge, Shoaib Sultan, hadde aldri funnet seg i forslag fra utvalget som går mot islam. Bente Sandvig fra Human-Etisk Forbund stemte for at hijab måtte bli tillatt for muslimske politikvinner. Sandvig er tidligere fremtredende SV-politiker og åpenbart islam-vennlig.
SIAN var helt på linje med utvalgets mindretall, som besto av Tove Strand og Andreas Hompland. De mente at stat og kommuner ikke skal finansiere noen religiøs virksomhet.
Saken ble behandlet på SIANs årsmøte i 2013 og Kulturdepartementet fikk dette brevet:

Uttalelse vedrørende innstilling fra Livssynsutvalget (NOU (Norges offentlige utredninger) 2013

SIAN har på sitt årsmøte 15. mars 2013 drøftet utvalgets innstilling. Vi tillater oss herved å fremlegge følgende syn overfor departementet:
Dersom Stortinget og regjeringen legger til grunn flertallsinnstillingen fra utvalget, vil det medføre at islam etter hvert vil få en fremtredende stilling i det offentlige rom i det norske samfunn. Det legges her opp til en sammenblanding av religion og politikk på en måte som er fremmed for norsk samfunnsliv.
Religiøse og livssynsmessige aktiviteter må anses å være et personlig anliggende; en privat sak. Det enkelte religions- og livssynssamfunn må selv bære kostnadene ved trosutøvelsen. Staten skal ikke verken diskriminere eller favorisere noen religion eller livssyn, men sikre religionsfriheten innenfor lov og rett.
På denne bakgrunn slutter vi oss til mindretallets innstilling.
Det er uakseptabelt at Staten med sin tilskuddsordning til religions- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke, finansierer islamske trossamfunn; hvis lære er i strid med menneskerettighetene, norsk lov, etiske normer og regler.
Det vises her til mail-brev til Kulturdepartementet datert 13. september 2010 hvor SIAN har redegjort nærmere for disse forhold.
Staten kommer i strid med seg selv når det offentlige finansierer ulovlig religiøs virksomhet som etter sin art handler om politikk. Det fremgår av «Lov om trudomssamfunn og ymist anna» – at Staten skal ikke gi støtte til trossamfunn dersom disse «kjem i strid med rett og moral».
SIAN ber om at det nedsettes en offentlig bredt sammensatt kommisjon som får i oppdrag å vurdere om islam «med si lære og sitt arbeid kjem i strid med rett og moral». SIAN bør være representert i en slik kommisjon.
Oslo, 15. mars 2013

Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)

På denne bakgrunn er det merkverdig at statsminister Erna Solberg mener at islam er en berikelse for samfunnet.

Dessverre må vi konstatere at hele Stortinget står bak en politikk der de folkevalgte verner om islam og videreutvikler muhammedanismen i Norge – enda islam er i strid med grunnleggende norske og vestlige verdier. Sørgelig men sant: Vår myndigheter har slått fast at islam er i samsvar med «rett og moral».

I desember 2010 sendte SIAN klagebrev til Kulturdepartementet og påviste at muslimske trossamfunn fikk statsstøtte – til tross for at de ikke oppfylte lovens krav – da islam ikke er i samsvar med lovens krav til «rett og moral».
Departementet svarte: «Etter Kulturdepartementets vurdering er det ikke grunnlag for å hevde at islam og dermed samtlige islamske trossamfunn er i strid med rett og moral, jf. Lov om trudomssamfunn og ymist anna § 13.»

Vedtaket ble påklaget til kontroll og justiskomiteen der Anders Anundsen var komiteleder. I svarbrevet skriver Anundsen: «Komiteen er enig i Kulturdepartementets fortolkning av § 13 i lov om trudomssamfunn og ymist anna og kan ikke se at ordningen slik den praktiseres, er i strid med Stortingets vedtak og forutsetninger. Komiteen ser derfor ingen grunn til å foreta nærmere undersøkelser.»

Våren 2014 datert 14. mars sendte SIAN brev til stortingsrepresentantene der vi ba om tilslutning til følgende anmodning: «Vi ber regjeringen medsette et utvalg for å vurdere om islam i teori og praksis er en religion, slik vi oppfatter religionsbegrepet i den vestlige verden, eller om vi har å gjøre med en totalitær og monolittisk ideologi som står i motstrid til menneskerettighetene og norsk lov – og som i fremtiden vil skape et konfliktfylt Norge.»
Vi fikk ingen reaksjon på henvendelsen.

Det er ingen grunn til å tro at Stortinget mener noe annet i dag. Dessverre må vi konstatere at også på dette området fører Stortinget en politikk som er i strid med folkeviljen.
Islam fosser fram mens situasjonen for Den norske kirke blir å gå fra krise til krise. Kirkens organer får arbeidsgiveransvaret, men hvilket ansvar blir det når staten kommer med pengene som før skillsmissen? Ca. 40.000 meldte seg ut av Den norske kirke i 2016 – blir det like mange i 2017?

Det vi vet er at til tross for at politikerne stiller opp med milliarder til religionsutøvelsen her i landet utarmes det religiøse fundament fordi det fornuftsmessige i stadig større grad tar over for det irrasjonelle – det vil si den religiøse overtro med tilhørende rituelle seremonier og andre gudsdyrkende aktiviteter.

Vi må trolig få en ny generasjon politikere før det sies det som bør sies: Religionsutøvelsen må henvises til de private gemakker og medlemmene av de religiøse grupperingene må selv ta regningene. Men dette vil ikke en gang Human-Etisk Forbund støtte, for mister forbundet statsstøtten må aktiviteten bygges ned og tre fjerdedeler av de ansatte sies opp!

Situasjonen på det politiske plan er imidlertid ikke helsvart når det gjelder politikernes fortielse om det lovstridige ved islam. I sommer drøftet Stortinget den store integreringsmeldingen, og i den sammenhaug fremmet Audun Lysbakken (SV) et forslag som Islamsk Råd Norge oppfattet som et skudd for baugen. Forslaget har denne ordlyd: «Stortinget ber regjeringen utrede hvordan man kan trekke tilbake økonomisk støtte fra trossamfunn som oppfordrer til lovbrudd, tar imot finansiering fra stater som bryter menneskerettighetene eller på grunn av andre alvorlige forhold.»

SV-forslaget, som vakte betydelig oppsikt, oppnådde flertall i Stortinget med støtte fra Arbeiderpartiet, FrP og Senterpartiet. Forslaget blir nå vurdert i forbindelse med stortingsmeldingen og et lovforslag om en enhetlig tros- og livssynspolitikk.

For SIAN og mange andre vil det ikke være vanskelig å legge fram fakta-argumentasjon som viser at islam er på kollisjonskurs med grunnleggende norske og vestlige samfunnsverdier, islam står i motstrid til menneskerettighetene og norsk lov. Bevisene er håndfaste og ugjendrivelige, men det vil være lovgiverne på Stortinget som subjektivt vurderer slike bevis – og det gjøres først og fremst på politisk grunnlag. Det er grunn til å frykte det verste.
Alt tyder nemlig på at Stortinget med en ny lov fremmer religionenes interesser generelt – og islams formål og utvikling spesielt – med splittelse og krig i samfunnet som resultat.
Arne Tumyr
SIAN, Agder avd.
Leder