Massehenrettelser som dette er et velkjent fenomen i «fredens religion» – i disse dager flittig benyttet av ISIL
Popularitetsrytterne setter premissene – igjen
Kidnapping, halshugging, henrettelser og slavetagning av kvinner og barn. Dette er bare noen midlene Den islamske staten (IS, tidligere ISIL) nå tar i bruk i de syriske og irakiske områdene de har tatt kontrollen over. I tillegg blir innbyggerne i disse områdene utsultet av mangel på både mat og vann, gjerne med døden som følge. Her hjemme har nyhetsdekningen gradvis satt mer og mer fokus på IS sine brutale herjinger i sine visjoner om herredømme over en stor islamsk stat.
Relativistene her i Vesten er svært ivrige i å stykke opp islam, i forsøk på å lage kunstige skiller og marginalisere de ekstreme og antidemokratiske grunnverdiene i islam.
Så ser vi det igjen. Etter at IS (tidligere ISIL) har fått herje fritt over lengre tid, kommer konformistene nå rekende på løpende bånd og skal gjøre det helt åpenbare; kritisere og åkke seg over IS sin brutale og barbariske ferd mot sitt forestilte kalifat. Men dette satt tydeligvis langt inne. Det har i lang tid vært kjent at Bashar al-Assads terrorproblemer har vært skapt av ISIL og Jabhat al-Nusra. To ekstreme, islamske grupperinger som ikke kjemper for fred og fordragelighet, men for den globale jihad. Disse har altså blitt heiet frem i Syria av de samme konformistene som nå endelig kritiserer IS. (Forøvrig slåss disse to grupperingene også mot hverandre, men jobber likevel mot samme herredømme.)
Sist gang vi så denne mønstringen hos konformistene, var under den såkalte «Bring Back Our Girls»-kampanjen i kjølvannet av Boko Harams massekidnapping.
Symptomer kontra bakenforliggende problem
Det ironiske er at selv om disse massefordømmelsene selvfølgelig er helt på sin plass, med tanke på hvor brutale disse grupperingene er, vil konformistene altså fremdeles ikke sette fokus på det bakenforliggende problemet. Grupper som al-Qaida, al-Shabaab, Boko Haram, Hizbollah, IS m.fl. kan i realiteten kun betraktes som verktøy eller «symptomer». Dette gjelder selvfølgelig også Hamas, men disse blir faktisk hyllet av en del konformister. Å kun ønske disse symptomene til livs, vil ikke gi noen langvarig seier i kampen mot terror og totalitarisme. Så lenge popularitetsrytterne ikke ønsker å erkjenne selve roten til problemet, vil det bare dukke opp nye «verktøy» (terrorgrupperinger og andre voldsutøvere). Det bakenforliggende problemet som gir liv og inspirasjon til slike barbariske handlinger, er budskapet i islam selv. Og så lenge man ikke skal snakke om dette, vil heller ikke det ideologiske hatet eller terroren forsvinne.
Kunnskap og «gransking» av moskeer er nøkkelen
Det er mange profilerte muslimer i Norge som nå går ut i mediene og sier at moskeene bør utestenge de ekstreme. Forslaget høres kanskje bra ut, men problemet her er at det er i moskeene – med budskapet som forkynnes der – tilhørere blir radikalisert. At man da stenger ute de som allerede er ekstreme fra moskeene, vil ikke ha noen effekt i kampen mot nettopp ekstremisme.
En håpløs naivitet som ser ut til å fortsette å leve i beste velgående, er den om at det «sikkert» predikeres fred og fordragelighet rundt om i moskeer i Vesten. I ca. 100–150 år har man jobbet aktivt for å vingeklippe kristendommen i Norge og Europa. Og personlig er undertegnede sjeleglad for at man har lykkes med det. Men det kom ikke gratis, og det måtte mye kunnskap og «gransking» til for at man skulle vinne den kampen for sekularisering. Hvorfor vil man ikke sette alle kluter til for å forhindre at islam overtar der den statlige kristendommen slapp? Bare fordi islam gjerne forbindes med Midtøsten, Nord-Afrika og deler av Asia, og hovedsaklig forkynnes på arabisk, betyr ikke det at man bør ta for lett på hva som foregår innenfor moskeenes vegger. Vil man alt av antidemokratiske holdninger til livs, må man simpelthen begynne å gå disse moskeene i sømmene. Det er der det er enklest å begynne, men vil man ikke det, kommer vi ingen vei.
Til slutt vil jeg bare si følgende: Man må slutte å kalle kritikk av ideologier som baseres på krig, folkemord, hat, terror og sharia for ekstremisme. Å kritisere slike ting er overhodet ikke ekstremt. Krig, folkemord, hat, terror og sharia er derimot det.