Religionene inn i politikken!
Det er åpenbart at uten islams inntreden i det norske samfunn i løpet av de siste 40 år – ville vi her i landet hatt en utvikling på det religiøse og livssynsmessige området – der man fortsatt ville ha gjort gjeldende: Religion er en privatsak – politikk og religion må ikke blandes sammen. Dette var langt på vei omsider også akseptert av Kirken og andre religiøse trossamfunn – som fant sine oppgaver knyttet til de åndelige og etiske verdier i religiøs sammenheng – mens det sekulære politiske liv skulle ta seg av de samfunnsmessige utfordringer. I samtlige islamske stater derimot er religion og politikk fullstendig sammenvevd. Islamske talspersoner her i landet har ivret for at religion skal inn i politikken. Langt på vei har muslimene fått gjennomslag for dette synet i livssynsutvalgets innstilling: Religionen skal ha makt og synliggjøres i det politiske liv: Ingen borger har rett til å avvise religiøse markeringer i det offentlige rom. Med denne nyorienteringen har også kristendommens talspersoner fått et comeback. Dermed kan man vente en økt sammenblanding av religion og politikk – hvis ikke mindretallet i livssynsutvalget får gjennomslag i det norske samfunn.
Det er nemlig to diametrale syn som gjør seg gjeldende når det gjelder på hvilken måte vi skal komme gjennom den livssynspolitiske opprydning. Hovedlinjen er at staten skal føre en aktiv økonomisk støtte-politikk overfor religiøse- og livssynsmessige trossamfunn – der forholdene ellers blir lagt til rette for en aktiv religionsutøvelse – med religionsmarkering også i det offentlige rom.
Mindretallets syn
Mindretallets syn kan sammenfattes slik: Staten skal ikke prioritere eller diskriminere noen religion eller livssyn, men sørge for at ingen diskriminering skjer. Tros- og livssynssamfunn skal selv betale sine kostnader. Staten er nøytral, men er en garantist for at religionsfrihet innenfor lovens ramme, kan nytes som et gode på samme måte som ytringsfrihet.
Aftenposten skriver i en leder 8. januar: «Vi har mest sans for mindretallets syn i dette grunnleggende spørsmålet. Statens fremste oppgave i tros- og livssynspolitikken må være å beskytte og sikre full tros- og livssynsfrihet for alle, slik at denne friheten er forankret både i internasjonale konfesjoner og norsk rett.»
Over 4 milliarder
Religiøse trossamfunn, herunder de islamske og Human-Etisk Forbund, får hvert år bevilget over 4 milliarder kroner, som finansieres over skattseddelen. Så kan man spørre: Er det prinsipielt rett at staten skal understøtte og direkte fremme religiøse anliggener? Bør medlemmene i den enkelte sammenslutning betale dette selv, slik SIAN og en rekke andre organisasjoner må gjøre?
Tidligere biskop i Agder og Telemark, Olav Skjevesland, som satt i kirke/statutvalget fra 1998 til 2002, sier at utvalget konkluderte med at tros- og livssynssamfunn må være selvfinansierte. Derved vil man få en mye større bevisstgjøring av medlemmene, uttaler biskopen til Aftenposten (10.01.13).
Det viste seg imidlertid at det spredte seg nærmest en panikk blant prestene, ved tanke på at lønninger, boligspørsmål og andre økonomiske og sosiale goder skulle gå over fra den trygge staten til det langt mer usikre – hvor mange penger medlemmene av trossamfunnet var villig til å spytte inn i kirkekassa. Etter mye om og menn kom man så fram til det ofte omtalte «kirkeforliket» i 2008.
Kirken den store vinner
Kirken ble den store vinner – den fikk sjølråderett bl. a. ved at regjeringen skulle ikke lenger utnevne biskoper – det skulle kirken selv gjøre. Samtidig fikk Kirken det glimrende skilsmissevedtaket at det offentlige fortsatt skulle betale presteskapet og biskopenes lønninger m. v. En del prester som er i fremtredende stillinger har krav på at det offentlige, det vil i praksis si kommunene, skaffer husvære til bl. a. sokneprester. Men det er et skjønnsspørsmål hva som er en høvelig bolig for en sokneprest. I Kristiansand så soknepresten på en bolig han kunne tenke seg – den kostet 7 millioner, noe Kristiansand kommune mente var i drøyeste laget.
Islamiseringen kommer
Livssynsutvalgets mandat slo fast at kirkeforliket skulle man ikke endre – det vil si at foreløpig sitter kirkens kvinner og menn trygt med gode lønninger og sosiale goder som stat og kommune betaler. I tillegg har utvalgets flertall i eskalerende grad foreslått en sterkere offentlig økonomisk og praktisk støtte til utøvelsen av religion og livssyn i det offentlige rom – som utvilsom er i tråd med islams interesser – mens Kirken og Human-Etisk forbund mer eller mindre dilter etter. Utvalget går inn for at religionene skal få en langt bredere plass i det sekulære samfunn. Dette er en monolittisk holdning og står i motstrid til «religion er en privatsak». Det dreier seg om bl. a. å tillate religiøse/politiske islamske demonstrasjonsplagg i det offentlige rom som hijab, også i rettssalene og i politiet. Intet forbud mot niqab og burka. Bønnerom på skolene er ok, omskjæring av guttebarn likeså. Med respekt for religionene tillates da også kjønnsdelt svømme- og gymnastikkundervisning, halal- og kosherslakting. «Det nye Norge» innebærer at muslimer kan kaste seg ned på sitt bønneteppe i ethvert offentlig rom, at de kan foreta sine avbrudd i arbeidslivet når bønnetid er inne – og selvfølgelig: På sykehus og aldersinstitusjoner blir det skapt ordninger som innebærer at muslimske kvinnelige sykepleiere ikke kan pålegges å pleie menn.
Religion inn i politikken
Neste skritt vil da være at ordningen med et religionskompetent råd som daværende som Jonas Gahr Støre innførte i utenriksdepartementet – opprettes i alle departementer. Det er uomtvistelig at livssynsutvalgets innstilling legger forholdene til rette – ideologisk, politisk, kulturelt, økonomisk og praktisk – for en veritabel islamisering av det norske samfunn.
I denne situasjon må SIAN være på vakt, holde tungen rett i munnen og si tydelig fra om hva som er i ferd med å skje. For 73 år siden kom Trygve Bratteli med en programerklæring der det bl. a. heter: «Presset mot åndsfriheten er en av de sterkeste hemningene for folkets åndelige og kulturelle vekst. En del religiøse kirkeledere går til mange tiltak som tar sikte på å styrke deres verdslige og politiske makt.»
SIAN's situasjon
SIAN har vedtektsfestet at organisasjonen er uavhengig i forhold til religion og politikk. Medlemmene står fritt til å engasjere seg der de føler at de hører hjemme. Organisasjonen involverer seg ikke i metafysiske problemstillinger – men forholder seg til verdslige sider av menneskelivet – og bygger på norsk lov, demokratiet og menneskerettighetene.
SIANs hovedformål er å bekjempe islam og de krefter som bidrar til islamiseringen av vårt land. Spørsmålet som da må stilles er: Bidrar livssynsutvalgets forslag til å fremme islamiseringen i Norge? Bør SIAN avgi en uttalelse som tar avstand fra utvalgets konklusjoner der man eventuelt mener det kommer frem? Skal SIAN holde fast ved at religion er en privatsak og at politikk og religion ikke skal blandes? Bør SIAN fronte en sekulær stat med Frankrike som rollemodell og henvise den religiøse og livssynsmessige utøvelse til de private gemakker?
Her har SIAN virkelig en utfordring.
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)
Arne Tumyr
Leder