Shahadah – Nairobi
Jeg er medeier i et kenyansk registrert eiendomsselskap. Kenya er en økonomisk motor i Øst-Afrika, og landet er inne i en sterk utvikling på en rekke områder. Jeg sender denne rapporten fordi Norge må forstå at det ikke holder med «bekymringssamtaler» når norske statsborgere ønsker å reise til Somalia eller Syria for å slutte seg til jihadister.
Juli 2013 spiste vi lunch på en japansk sushirestaurant i toppetasjen på det moderne kjøpesenteret Westgate i Kenyas hovedstad Nairobi. 21. september slo jihadistene til. I timene og dagene etterpå ble senteret forvandlet til en slagmark, et slakteri og en ruin. Bilder og video fra åstedet viser hva som skjedde. Menn kvinner og barn av mange nasjonaliteter ble meiet ned med granater og maskingeværkuler. Minst 70 mennesker ble drept og over 200 såret.
Gravide kvinner ble skutt og etterlatt til å blø i hjel. Barn ble kastet ut til den visse død fra vinduer i de øverste etasjene. Menn fikk hender og fingre kuttet av og ble kastrerte. Ondskapen utført i Allahs navn kjente ingen grenser.
Sjokkert over det jeg så på TV, kontaktet jeg våre venner i Nairobi. Jeg sendte mail og spurte om alt var okay. Fire av våre medarbeidere svarte ja, men de var selvsagt sterkt preget av det som hadde skjedd i deres egen by.
Fra Aleem – arkitekten vi samarbeider med – kom det imidlertid et svar som var oppskakende. Aleem og hans kone Seema ledet kokkekonkuransen for barn, som radiostasjonen han jobber deltid for arrangerte på toppen av Westgate kjøpesenter denne blodige ettermiddagen.
Han fortalte meg at den lille jenta deres, Shahee på åtte måneder, var okay, men at han selv hadde fått splinter i det venstre øyet etter en håndgranat som jihadistene hadde kastet. Seema hadde så vidt unnsluppet døden da en kule sneiet hodet hennes. Den kvinnelige, gravide reporteren i radiostasjonen East FM i Nairobi ble skutt og blødde i hjel.
Takterrassen var full av foreldre og barn som kastet seg ned og forsøkte å unngå kulene fra jihadistenes våpen. I et intervju med den kenyanske TV stasjonen KTN forteller Aleem at han ropte til terroristene at de ikke måtte skyte og at det var mange kvinner og barn tilstede. Angriperne fra den somaliske islamist-gruppen al-Shabaab svarte da: «Dere sparer ikke våre kvinner og barn. Hvorfor skulle vi spare deres?»
Svaret var et forsøk på og rettferdige blodbadet etter at Kenya sammen med Etiopia og med støtte i den somaliske overgangsregjeringen og FN, gikk inn i Somalia 16. oktober 2011 for å bekjempe islamistene i al-Shabaab.
I ettertid er det imidlertid mer sannsynlig at terroristene i al-Shabaab hadde en annen agenda som blant annet handlet om interne styrkeforhold og endring av strategi. Al-Shabaab har ved tilslutningen til al-Qaida, februar 2012 blitt en internasjonal spiller på jihadistenes blodige, globale terrorscene. Målet for den internasjonale grenen av al-Shabaab er ikke lenger bare å innføre sharia i Somalia, men å utføre jihad og terror mot vantro hvor enn de befinner seg.
En somalisk jihadist, som kom til Norge, i 1999 er utpekt som en av hovedmennene bak terrorangrepet. Han var til «bekymringssamtaler» hos PST. Advarte PST kenyanske sikkerhetsmyndigheter om at mannen med norsk pass trolig ville benytte Kenya som en transitt for terrortrening i Somalia?
Hva ville jihadistene oppnå? Informasjonen fra terrorangrepet er ikke ferdig analysert. Men vi vet mye. I løpet av de fire lange terrordagene drepte islamistene alle ikke-muslimer de kom over. Kristne kenyanere, hinduer og sikher, samt hvite utlendinger, ble massakrert. Terroristene drepte ikke hundre prosent selektivt, men det er ingen tvil om av kristne og andre som ikke var muslimer, var hovedmålet.
I ettertid skriver imidlertid «Nairobi Law Monthly» at islamistenes agenda hverken var å ta gisler eller å drepe så mange som mulig. Ønsket de det siste, kunne de ha sprengt hele Westgate med selvmordsbombere, den første dagen. Målet var i følge tidsskriftet å ydmyke Kenya som nasjon, politiet og sikkerhetstjenesten, samt Kenyas samarbeidspartnere.
Westgate shoppingsenter er også delvis israelskeid, og Israel var et av de første landene som opprettet ambassade i Kenya etter frigjøringen fra britisk kolonialisme i 1963. Er det noe som forener islamister og jihadister over hele verden, er det hatet mot den jødiske staten.
Kenya er en sterk, økonomisk drivkraft i Øst-Afrika. Det siste valget foregikk i fredelige former. Kenya er en formidabel turistdestinasjon. Safari i nasjonalparkene, trekking på Mount Kenya og badeferie på kysten ved det indiske havet lokker tusenvis av turister til landet hvert år. Utenlandske investorer – deriblant – Kina, har vist landet stor interesse de siste årene.
Spørsmålet er reist om hvorfor Kenya Defence Forces og innenriksminister Joseph Ole Lenku ikke maktet å stoppe terroristene tidligere enn de gjorde. Det manglet ikke på etterretningsinformasjon om at noe var forestående. KDF måtte også tilslutt bite i gresset og medgi det CCTV-kameraene åpenbart viste publikum: kenyanske soldater som stjal store mengder varer på dagligvarekjeden Nakumat mens blodbadet pågikk på Westgate.
Den kenyanske regjeringen, media og intellektuelle har lenge visst at illegale innvandrere og våpen, slipper inn i landet som følge av korrupsjon og bestikkelser. En illegal innvandrer – eller «mbuzi», som betyr «geit» på kiswahili – slippes igjennom politisperringer for omlag 1 000 kenyanske shillings, som tilsvarer om lag 70 norske kroner. Mange av «geitene» søker bedre beitemarker, men noen har også onde hensikter. Kenyas evne til å bekjempe korrupsjon og bestikkelser i fremtiden vil bli en viktig faktor for å bekjempe terrorisme.
Hvordan overlevde min venn Aleem og hans familie? Aleem fortalte meg at han på et tidspunkt reiste seg opp og gikk bort til en av terroristene. Han sa at han var muslim og sa shahadah, den islamske trosbekjennelsen. Jihadisten pekte på Seema, og spurte om det var hans kvinne. Noe han bekreftet. «Dekk henne til og forlat området», var svaret, idet han pekte med maskingeværet mot utgangen. Slik reddet Aleem og hans familie livet. Ved å bekrefte deres muslimske identitet ble de spart for jihadistenes kuler.
Tilbake er angsten, traumene og de sterkt motstridende følelser mennesker som har blitt utsatt for slike ekstreme opplevelser kan ha. Enorm lettelse over å ha overlevd, blandet med sorg, skyldfølelse og ofte magisk tenkning om at en høyere makt har holdt en spesiell hånd over nettopp dem. Angst, konsentrasjonsvansker og søvnproblemer er vanlig. Noen utvikler posttraumatiske stressreaksjoner.
Selv om Aleem og hans familie ble spart, var det mange muslimer som ble meiet ned. Gjennomtenkt strategi fra al-Qaida, som har forstått at det er dårlig PR for dem å skyte muslimer, blandet seg uten problemer med blodrusen, der alle som befant seg på Westgate Shopping Mall ble mål for islamistenes kuler – enten de var kristne, buddhister, hinduer, sikher eller muslimer. Svarte eller hvite. Kenya er et multietnisk og et multireligiøst samfunn. Flere kenyanske muslimer deltok med fare for eget liv i redningsarbeidet. Virkeligheten er ikke svart-hvit, men islamister og jihadister bidrar sterkt til en polarisering.
Er islam fred? Aleem hevder dette i et intervju med KTN. Han sier: «Ikke la dem [jihadistene] vinne. De representerer ikke oss.» Muslimer i Kenya er redde for at skylden for Westgate-massakren skal bli plassert på dem som gruppe. Det er forståelig, men det krever også et demokratisk og aktivistisk engasjement fra muslimenes side for å bekjempe islamsk jihad. Aleem kjenner ikke igjen sin forståelse av islam i det terroristene gjorde. For ham representerer islam familietradisjoner og høytider. Ikke jihad.
Om lag 80 prosent av Kenyas befolkning er kristne. Islam har ikke fått en høyere stjerne hos dem etter Westgate-massakren for å si det forsiktig. Den kenyanske regjeringen har imidlertid nedlagt et betydelig arbeid i å styrke den kenyanske enheten etter katastrofen. De vet at alle kenyanere til syvende og sist er i samme båt og blir skadelidende på mange områder – ikke minst økonomisk – ved terror og uro. Det er imidlertid elementer av polarisering mellom kristne og muslimer man ikke skal feie under teppet.
Allerede under debatten rundt forslaget til den nye konstitusjonen i 2010 advarte den Anglikanske Kirken mot å tillate sharia i utkastet til en ny konstitusjon. Advarselen ble ikke fulgt. Muslimer har i dag sharia som et element i familierettslige anliggender gjennom de såkalte kadih courts. De kristne vil også hevde at selv om islamsk terror også rammer muslimer, så er den islamske terroren rotfestet i de islamske tekstene – i de historiske realitetene bak islams utbredelse på den arabiske halvøya og på det afrikanske kontinentet.
I kommentarfeltene i kenyanske aviser som Daily Nation vises det ofte til situasjonen i det vestafrikanske landet Nigeria, der den islamistiske bevegelsen Boko Haram fører en folkemordsstrategi for å utrydde kristne nigerianere fra den nordlige delen av landet, der det bor flest muslimer.
At en forsvinnende liten del av verdens muslimske befolkning begår terror, betyr ikke nødvendigvis at terroristenes praksis ikke er forankret i tekster og tradisjoner. Kristne kenyanere som har lest islamske tekster med et kritisk blikk, har funnet belegg for at det er en mørk kjerne av krig og erobring i den religionen som de sier pretenderer å være «fredens religion». Kristne i Kenya vil hevde at historien viser oss at når islam har erobret et område så undertrykkes alle ikke-muslimer. Hvorfor tar ikke vi i vesten de svarte kristne (og animistene) i Afrika på alvor?
Debatten rundt islam i Europa er vanskelig. Dette henger blant annet sammen med innvandringsproblematikken, vår religionsfrihet og vår frykt. Vi vil nødig såre mennesker som kommer fra en fattigere del av verden, og krisen rundt Muhammed-karikaturene viste med all tydelighet hvor redde mange vestlige ledere var for å utfordre rasende muslimer rundt om på kloden på grunn av en karikaturtegning.
Hvis det er frykt som hindrer oss i å analysere islam og islamismen, har vi ikke da gitt etter for de totalitære og mørke kreftene som ved nærmere granskning har slående likhetstrekk med andre totalitære ideologier fra Europas egen nære fortid?
For Aleem og demokratiske og sekulære muslimer i Kenya og Norge er fraværet av oppgjør med militant islam en bjørnetjeneste. Jihadistene og terroristene må isoleres og deres ideologiske fundament analyseres og kritiseres, slik at vi stopper rekruttering til udåd, enten det er i vårt eget land eller i radikale moskeer rundt om i verden. Også i den vestlige. I mange norske moskeer formidles budskap og ideologi på språk de færreste nordmenn forstår.
Er dette greit når vi tenker på at en ung, somalisk mann som det norske samfunnet hadde tatt til seg i 1999 trolig endte opp med å bli en av hovedmennene bak Westgate-massakren?
Jihadistene som er oppvokst i vesten og vestlige konvertitter som «den hvite enken», Samantha Lewthwaite, er særlig farlige fordi de kjenner den vestlige kultur og tenkemåte. Lewthwaite bodde i tiden før terrorangrepet i Nairobis fasjonable strøk, Lavington, der hun vandret fritt omkring – også på Westgate – trolig iført niqab. Etter London-bombingen i 2005 «fordømte» hun ektemannen og selvmordsbomberen Abdullah Shaheed Jamals deltakelse i terrorhandlingen, men hun er nå den mest ettersøkte kvinnen i verden og medlem av al-Shabaab og al-Qaida.
Å komme seg inn og ut av Kenya er ikke vanskelig når vi vet at falske visa kan kjøpes for om lag 100 000 kenyanske shilling, rundt regnet 7000 norske kroner. Likedan med ID-papirer.
Fra et CCTV-opptak fra Westgates supermarked kan vi se jihadister som kneler ned og ber Asr, ettermiddagsbønnen om lag kl. 16.15. Jihadistene drepte og massakrerte mennesker for så å be til Allah. Jihadistene opplevde åpenbart ingen kognitiv og emosjonell dissonans mellom å be til en gud og samtidig å drepe kvinner og barn.
For kritiske intellektuelle og alle andre tenkende og reflekterte mennesker må dette være mer enn et tankekors for å si det forsiktig. Hvor hentet nazistene sin inspirasjon for å drepe millioner av jøder, og hvor hentet De røde brigader inspirasjon da de terroriserte Europa på 1970-tallet? Har vi berøringsangst når det gjelder totalitære og terroristiske sider ved islam? Er det denne holdningen som er den egentlige «islamofobien»? Angsten for å analysere islams tekster og praksis i lys av europeisk, kritisk teori og tradisjon? Det kan se slik ut.
En av faktorene som vil påvirke utviklingen fremover, er i hvilken grad det opprettes systematiske informasjonskanaler mellom ulike lands etterretningstjenester. Når vi i dag vet at radikaliserte muslimer i Norge kan reise til Somalia eller Syria for å få terrortrening, er lokale bekymringssamtaler i Norge ikke nok. Brukte den somaliske jihadisten, som hadde norsk pass, Kenya som transittland da han forlot Norge for om lag 3 år siden? Og i så fall, tok PST umiddelbart kontakt med sine kollegaer i Kenya, eller la de saken på hyllen etter «bekymringssamtalene»? Av alle ting Westgate-massakren og andre jihadistangrep har lært oss, er at det vil komme flere, og at «dialog» og «bekymringssamtaler» ikke holder.
Terroren på Westgate viste oss at al-Qaida nå i større grad selekterer ofrene de vil massakrere. Det betyr imidlertid ikke at muslimer vil bli spart. For alle frihetselskende mennesker er det viktig å sette seg inn i hvilke deler av islams historie, tradisjoner og tekster, jihadistene begrunner sine blodige terroraksjoner med. Ikke minst sekulære og demokratiske muslimer er tjent med dette. De er ofte jihads første ofre.
For Norges del er det avgjørende at mennesker som reiser utenlands for å delta i den islamske krigen, jihad, blir stoppet. Alternativt bør de miste det norske statsborgerskapet og nektes innreisetillatelse til landet. Det er mildt sagt forstemmende å tenke på at en av hjernene bak det bestialske terrorangrepet på Kenya var en somalier med norsk statsborgerskap.