Egentlig er det paradoksalt

På Huk hadde bertene fra Punjab ligget toppløse, og livet hadde vært herlig med en pils og ei svinesteik på Grønland.

Vi skulle digget det fargerike fellsskapet, og automatisk trukket mot en mørkhudet ungdomsgjeng på gata, for de er jo som oss og enda snillere og kulere og søtere! Hver eneste innvandrer som kom til Gardermoen skulle blitt mottatt med velkomstsjekk, hornmusikk og arbeidsplass!

Kort sagt, hadde bare litt av løftene og visjonene som politikerne har foret oss med de siste tredve årene om innvandringens velsignelser og samfunnets berikelse derav, slått inn, så hadde jo denne diskusjonen vært glatt tap for FrP. Det hadde vært vinnersaken for alle som frontet innvandirngspolitikken som et gode for samfunnet: Hva var det vi sa?

Så hvorfor faller Jonas' appeller om det "norske VI" på steingrunn hos mange? Hvorfor feier ikke de rødgrønne FrP av banen som bakstreverske bygdetullinger; hvorfor brisker ikke de politiske motstanderene seg med de velsignelser og forbedringer den muslimske innvandringen har tilført vårt land? Kan det være fordi deres eget innvandreregnskap innlåst i det politiske giftskapet er så grusom lesning, at man knapt finner et plusspunkt der?

Når de partiene som har stått for den praktiske innvandringspolitikken ikke ønsker den nevnt, så sier det jo svært mye om deres vurdering av innvandingsproblematikken som vinnersak. De erkjenner selv hvilken fiasko dette har vært.

Det er ikke noe å være stolt av, Multikultigrenda er oppdelt i parallellparseller med høye gjerder mellom, samholdet er null og fellesskapet borte.

Respekten for lov og orden forvitrer, krigsforbrytere og terroristledere lever godt på trygd, fyrverkerikasterne som prøvde å sette fyr på Frimurerlosjens barnejuletrefest går fri; -- mens skattevesenet sørger for at svart oppussing av badet straffes med ubetinget fengsel. ( Hvis en imidlertid har etniske røtter øst for Miklagard, og kjører drosje, så svinner Skattevesenets interesse merkbart.)

Man skjemmes over politikken, man ser at den var feil, men man er fanget av bordet. Det er ingen vei tilbake, man er gissel av egen naivitet og humanisme; to the bitter end!

Sovjetunionen fikk sin Gorbatsjov, som snudde en forfeilet historisk utvikling. Det skjedde ved å kaste ideologisk ballast overbord, og å orientere samfunnsutviklingen basert på realisme foran ideologi. Nå ser jeg ikke i Støre Arbeiderpartiets store reformator, som evner å komme med perestroika og glasnost rundt en forfeilet politikk?

Når Støre fordrer oss alle til å bli med i hans "norske VI" så forteller han samtidig at vi har et valg. Enn så lenge har vi et valg. Om vi vil ha mer eller mindre av denne utviklingen får hver enkelt gjøre seg opp en mening om.

Men etter 30 år med masseinnvandring av store grupper mennesker som hverken er forfulgte eller har naturlig tilknytning til Norge, eller som bidrar på annen måte til samfunnsbyggingen enn gjennom arbeidsplassene på trygdekontorene, så kan man sikkert dra noen konklusjoner.

Og man bør i det minste tenke gjennom hva denne store innvandringen betyr for vårt demokrati, for vårt samfunn, for våre barns fremtid, for vår egen virkelighet.

Og det er lov å spørre seg selv hvorfor de partiene som stolt skulle festet multikulumuli-gullmedaljen på brystet heller gjemmer den innerst i skapet, og helst ikke vil høre et knyst om de påståtte velsignelsene deres gjennomførte politkk har hatt sålangt for vårt samfunn?

Er vi tjent med en utenriksminister, som vil sette munnkurv på politiets representanter, fordi de påpeker problemer assosiert med ghettodannelser og muslimsk innvandrerungdom?

Vil vi være tjent med politifolk som knapt kan norsk, men skal fortolke lovverket?

Er vi tjent med at en ledende politiker som Kristin Halvorsen har så dårlig politisk gangsyn at hun må helt til Punjab for å finne stolte landsbyggende norske borgere?

Det er lov å spørre om vi er tjent med en servil presse, som ikke stiller kritiske spørsmål der det er på sin plass?

Vi har alle rett til å velge om vi vil være med i Jonas' ensrettingsprogram; kamuflert som spleiselaget det alltid er de samme få som må ta regninga for.

For min egen del er valget greit: Da mine verdibegrep av "norsk" og "VI" avviker sterkt fra Jonas´ fata morgana-visjoner, kunne det ikke falle meg inn å delta i et "VI" jeg på ingen måter føler meg hjemmehørende i, eller representert av.

I mitt "norske VI" er det plass til dem som bygger samfunnet med oss, og til dem som reelt trenger beskyttelse for liv og helse. I "mitt Norge" er det plass til dem som deler prinsipper som lojalitet, toleranse og likeverd, meningsfrihet og demokratisk ånd.