Assidiq vil prate vekk islams ondskap

PST har nok en gang levert en trusselvurdering som konkluderer med at gode muslimer er Norges farligste mennesker. Likevel ser vi et samlet pressekorps som i stedet for å engasjere seg i denne virkelige og høyst herværende trusselen, fokuserer på det helt naturlige og meget forståelige forholdet at når den islamistiske krigføringen mot Norge intensiveres, så vil også gode nordmenns holdninger og potensielt også handlinger kunne reflektere dette økte trusselnivået fra islam. Mediene kritiserer symptomet, ikke sykdommen. Medias medisin er tåkelegging, fornektelse og fordreiing. Assidiqs medisin er dialog. Ingen av dem løser problemet, men Assidiqs er hyggeligere.

Den ukristelige og fedrelandsfiendtlige avisen Vårt Land omtaler saken med headingen inviterer islamfiender til dialog. Overskriften i artikkelen er symptomatisk for de dårlige nordmenn som befolker landets avisredaksjoner. Det er nemlig «islamfiender» som inviteres av den godeste Assidiq. Ikke demokrativenner eller islamkritikere. Nei, islamfiender. Nå er det jo slik at enhver som verdsetter og ønsker å bevare den humanistiske frie demokratiske samfunnsordning som vi har i Norge, nødvendigvis temmelig raskt vil måtte tendere til å bli en fiende av islam. Dette primært fordi, - slik det klart og tydelig kommer til uttrykk i den islamske trilogi - islam selv definerer seg som en fiende av nordmenn med det uttalte formål å ødelegge alle de norske frihetsverdiene som mange av oss uten videre tar for gitt. Våre verdier eksisterer fordi noen har kjempet dem frem. Nå angripes de samme verdiene  av islams nærvær. Dette må det være lov å kritisere og motarbeide innenfor lovens grenser uten å bli trakassert av dårer med pressekort.

I anledning sivilisasjonens smått begynnende kamp mot ekte islam har Yousef Assidiq gått ut via facebook og nå også Vårt Land, og invitert islamkritikere til dialog. Som islamkritiker har jeg forsøkt nettopp dialog. Det har dessverre ikke vært noen suksess så langt.

Jeg var med i det som Assidiq fremstiller som dialogmøte i hans moske i Enebakkveien i 2013. Ordet dialog innebærer en samtale, en løpende meningsutveksling. Da vi var i Assidiqs moske, ga sjefen i huset klar beskjed om at dialog ikke kom på tale. Opplegget var at vi skulle holde innlegg, hvorpå de skulle holde innlegg. Det var en helt ok seanse, men dialog var det ikke. Arne Tumyr var formodentlig den første «islamfiende» som talte fra prekestolen i en moske. Vi må anta at Assidiq i dag erkjenner at dialog i ordets rette forstand er nødvendig dersom en skal bevege folks posisjon i et så betent spørsmål som islam.

Assidiq benekter ikke at hans mål med dialogen nå er å «omvende» meningsmotstandere, men han ønsker også å forstå hvorfor motparten er bekymret. For oppklaring av sistnevnte gåte kunne det helt sikkert vært like informativt om Assidiq slo opp i en koran, eller leste de siste 1400 års verdenshistorie.  Dersom Assidiq holder seg til sannheten om islam slik Muhammed definerte ideologien, skal han nok slite med å omvende noen kritikere. At dialog mellom meningsmotstandere kan være siviliserende for debattnivået, taler likevel for at slike møter kan være en god ide.

En fyr som ikke ubetinget bejubler dialog med fælingene på ytre høyre, er en av Norges verste fælinger fra ytre venstre, Lars Gule. Han sier i en kommentar at «Man skal aldri slå hånden av noen. Hvis noen vil ut av ekstreme miljøer, så skal det finnes en vei ut» I Gules univers er altså det eneste legale grunnlaget for samtale med de grusomme islamkritikerne, at en av dem vil hoppe over til Gules mørke side. Gule er også skeptisk til at offentligheten skal få høre om dialogen. Sensur er et arbeidsredskap som åpenbart ligger høyt oppe i Gules verktøykasse. Det er symptomatisk for Gule at det ikke har slått ham at vi som befinner oss i islamkritiske grupper som Gule definerer som ekstreme, faktisk representerer en strøming i folket som er kneblet av elitene og som baserer seg på klart og udiskutabelt observerbare tilstander i samfunnet. Lars Gule har selv i boken «Ekstremismens kjennetegn» s 29 definert ekstremisme slik; «Deskriptivt ekstreme posisjoner avviker sterkt fra vår beste kunnskap om den empirisk observerbare og analyserbare virkeligheten».  Når jeg basert på vår beste – og dokumenterbare – kunnskap, konstaterer at islam er roten til ufred, lidelse, voldtektsepidemier etc, - så er jeg iht Gules egen definisjon ikke en ekstremist. Høyrevridd ja, men ingen høyreekstremist. 

For helhetens skyld minner jeg om at Gule ikke er opptatt av om Norge i fremtiden er bosatt av nordmenn. Gule benekter den gjennomdokumenterte eksistensen av no-go soner. Det er ikke noen overraskelse at Gule, som selv har plassert seg til venstre for AKP-ml (!), mener at alle som ikke er enige med hans egen forkvaklede og ødeleggende verdensanskuelse – er høyreekstremister. Gules kommunistiske tilbøyeligheter er trolig også medvirkende til at han ikke ønsker at debatten skal vies offentlig oppmerksomhet. La for Guds skyld ikke befolkningen få kjennskap til argumentene fra de grusomme høyrefolka! Gule argumenterer med at samtalepartene ikke har noe «å gi» i samtalen dersom de identifiseres for sterkt med sin respektive organisasjon. Det er tøv og tant. For eksempel er det slik at innenfor SIAN eksisterer det ikke en unison altomfattende enighet. Folk har forskjellig mening om enkelte saker, men er stort sett enige i hovedssak. Vi har ingen sharialovlignende vedtekter som binder medlemmene på hender og føtter. Gule presterer å runde av sin «ekspertkommentar» med følgende glimmerkorn; «De [høyreekstreme] har en virkelighetsoppfatning som ikke stemmer. Deres syn på muslimer og islam er ikke bygget på fakta». Legg merke til at Gule skamløst skjærer alle islamkritikere over en kam. Vi er på bærtur alle som en. Utsagnet vitner om hvor totalt useriøs Gule er og hvor latterlig det er at denne klovnen av en politisk agitator benyttes som ekspertkommentator. Gule leverer trofast den gørra de røde journalistene etterspør. Da er det av underordnet betydning at påstandene hans er åpenbart usanne. Gules faktaresistens er typisk for hans stand. Men ikke desto mindre tragikomisk. Til oppklaring av Gules misforståelse vil jeg henlede oppmerksomheten på det faktum at jeg baserer min virkelighetsforståelse på den islamske trilogi, herunder islamske kommentarutgaver. Videre hensyntas muslimenes historiske etterlevelse av ekte islam gjennom de siste 1400 år inkludert det overveldende antall daglige nyhetsrapporter fra inn- og utland i samband med den pågående invasjonen av Europa. Islams rolle i det meste som er og har vært ondt og vondt her i verden er så til de grader gjennomdokumentert, at jeg således kan konstatere at Lars Gule farer med løgn når han påstår at jeg ikke baserer min virksomhet på fakta. Men han skal ikke være lei seg. Større menn enn ham lyver like godt, jf Obama, Kerry, Cameron mfl. Nok om Gule.

Både Assidiq, hans makker Faten så vel som ymse mer eller mindre profilerte ahmadiyyaer forsøker stadig å overbevise oss om at islam ikke er skummelt. Problemet er jo bare at disse tilsynelatende fredsenglene selger et annet islam enn det islam som Muhammed designet. Ikke synes de ovennevnte å ha særlig innsikt i de islamske doktriner heller. Alternativt ignorerer de den del av islam de ikke finner forenlig med sin egen moralkodeks. Hvilket gjør dem til kjettere eller frafalne. Da blir jo spørsmålet; Hvem skal jeg tro på, profeten eller den herværende muslimen. Hvilke teologiske hjemler byr de på, henholdsvis profeten og nordboermuslimen?  

Ett eksempel er når Assidiq i Dagsavisen hevdet at homofili er helt ok. Dette standpunktet er i utakt med 1,5 milliard muslimer, samt med profet og skrifter forøvrig. Han sier: «Jeg mener at folk må få forelske seg i hvem de måtte ønske, uansett kjønn. Hvem man ønsker å dele livet sitt med er ikke noe andre har noe med. Så lenge jeg får lov til å leve livet mitt slik jeg føler er rett, så skal andre få lov til å gjøre det samme. Det er ikke min plass å definere hva som er rett og galt for andre, like lite som det er andres plass å definere hva som er rett og galt for meg». Dette sitatet inneholder direkte uislamske, humanistiske tanker som fordømmes blant imamene i Norge. Utsagnet indikerer at Assidiq snarere er en «sekulær muslim», et selvmotsigende begrep forøvrig. På hvilke andre områder har Assidiq holdninger som ikke representerer islam? Hvor godt egnet gjør slike personlige avvik fra islam ham til talsmann for islam?

En interessant observasjon jeg har gjort meg er at alle de selverklærte muslimer jeg har støtt på, og som forsvarer islam som sådan, viser seg å predike et islam som avviker fra ekte muhammedansk islam. Forstå meg rett – intet er mer gledelig enn at det blant muslimer oppstår en erkjennelse av at islam i Muhammeds utgave er reinspikka ondskap. Men dersom muslimer ønsker å redesigne ideologien sin bør de rette innsatsen og markedsføringen sin innover i egen fold, og ikke utad mot islamkritikere. Etter det jeg kan observere er det fortsatt dugelig med motstand mot reell reform blant muslimske menigheter og lærde. Det burde være nok å ta tak i på hjemmebane, dersom norskboende muslimer skulle ønske å bidra til skapelsen av et modernisert europeisk islam slik Erna Solberg har tatt til orde for idet hun erkjente at ekte islam ikke har noe i vår sivilisasjon å gjøre. (En annen ting er at tanken om euroislam er dødfødt i dagens globaliserte verden. Ideen er også et ballespark til de mer enn en milliard muslimer som derved henvises til å fortsette å leve under Muhammeds steinalderislam).

Kjør dialog Assidiq, men rett innsatsen dit det er påkrevet; moskeene.