Biblioteksjefen har satt seg over menneskeskapte lover

I 2013 avslo biblioteket første gang SIANs søknad om å avholde informasjonsmøte om islam. Vedtaket har vært gjennom en lang og tung prosess som ikke taler Kristiansands politiske ledelse og politikerflertall til noen ære. Først nå i 2016 har Sivilombudsmannen i vedtak [her] fastslått at kommunens saksbehandling har vært ulovlig, og at biblioteket «må vurdere søknaden pånytt» som det heter på offentlig norsk.  Sagt med rene ord, så innebærer Sivilombudsmannens brev at Kristiansand kommune har brutt norsk lov, og må rette opp i dette.

Umiddelbart etter utsendelsen fra Sivilombudsmannen tok biblioteksjef Undlien konsekvensen av Sivilombudsmannens knusende dom. Men hun er ikke mer rystet av den juridiske kilevinken, enn at hun fortsetter å fremsette lovstridige krav til SIAN for å akseptere avholdelse av debattmøte.

Undlien fremsetter ti konkrete krav til SIAN, hvorav de fem første kravene er særkrav som hun normalt ikke stiller til organisasjoner som låner lokale hos biblioteket. Brevet med kravene kan sees [her].

Til NRK Sørlandet begrunner Undlien [her] sine særkrav med at hun anser dem nødvendige for at folk skal føle seg trygge til å ta ordet, slik at flere sider kan komme fram. Undlien legger med andre ord til grunn at SIAN består av barbarer som ikke evner å oppføre seg i det offentlige rom. Umiddelbart kan jeg klare å komme på en bestemt politisk/religiøs kult med medlemmer som er mye nærmere en slik karakteristikk, enn oss. Det finnes ingen empiri som kan begrunne Undliens frykt.

Arne Tumyr responderte i intervjuet på NRK med å konstatere at Bystyret har sagt at det skal være likebehandling, noe hun ikke tilgodeser oss med, idet hun krever å få sensurere hele opplegget. Tumyr fremholder at vi nå vil anmode biblioteket om frafall av punktene 1-5 av hensyn til likebehandling, på lik linje med andre borgere. Han betegner Undliens saksbehandling som helt forkastelig, der SIAN behandles som sekunda vare.

Grunnloven § 100 garanterer ytringsfrihet, men tilsynelatende ikke i Kristiansand bibliotek. De kaller seg Folkebibliotek, men det er en illusjon, idet de ikke anser seg å være for hele folket, til tross for at Folkebibliotekloven § 1 nettopp understreker dette.

I brevet til Tumyr forbeholder biblioteksjefen seg også retten til forhåndskontroll av ytringer idet «opplegget» til SIAN kreves forhåndsgodkjent ref brevet pkt 5.  Dette kravet strider mot sensurforbudet i Grunnloven §100 4. ledd.

Av NOU 1999:27 «Ytringsfrihet bør finde Sted» Forslag til ny Grunnlov § 100, side 16 om generelt forbud mot sensur, fremgår: «Kommisjonen går inn for at dagens forbud mot forhåndssensur av trykt skrift bringes videre og utvides til å omfatte enhver ytring, uavhengig av medium.

Vernet om ytringsfriheten er med andre ord generelt styrket med den nye Grl § 100. Dette gjelder særlig forbudet mot forhåndssensur, som nå omfatter alle ytringer, og ikke bare ytringer som fremgår av trykt skrift. Likevel opplever vi et kaldt gufs fra stalinismens linjer der bibliotekaren innbitt holder fast ved en utdødd rett til å involvere seg i forhold som er henne uvedkommende.

Brevets vilkår nr 1 krever at SIAN fremskaffer møteleder som ikke har noen grad av sympati for SIANs synspunkter. Dette vil være meget vanskelig i dagens Norge, og det er dessuten et klart brudd på likhetsprinsippet, idet bibliotekaren ikke fremsetter tilsvarende krav overfor andre organisasjoner, for eksempel muslimene som gjentatte ganger har fått drive regelrett dawavirksomhet fra bibliotekets lokaler. Likhetsprinsippet er en ulovfestet forvaltningsrettslig rettsregel som stiller krav om at forvaltningsorganer ikke skal utøve sin skjønnsmessige avgjørelsesmyndighet på en måte som innebærer usaklig forskjellsbehandling av borgerne. Ved å stille krav til SIAN som ikke også stilles til de øvrige organisasjoner som benytter bibliotekets lokaler til møtevirksomhet, så bryter bibliotekaren likhetsprinsippet.

Av NOU 1999:27 «Ytringsfrihet bør finde Sted» Forslag til ny Grunnlov § 100, side 37 om politiske ytringer, fremgår: «Det ligger i hele ytringsfrihetens idé at de - i bred forstand - politiske ytringer skal nyte et spesielt vern. Dette fremgår av Grunnlovens henvisning til «Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen». Prinsippet om et spesielt vern for politiske ytringer er også slått klart fast av Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Det spesielle vern for de politiske ytringer reflekterer grunnleggende prinsipper for vår samfunnsform».

Men ikke så i Undliens univers.

I NOU 1999:27 «Ytringsfrihet bør finde Sted» Forslag til ny Grunnlov § 100, side 112 understrekes at «Ytringsfriheten (er) i sin kjerne ikke en interesse som eventuelt må kunne vike for en annen interesse. Den er samfunnskonstituerende, hvilket innebærer at om man går den for nær, vil selve samfunnsordenen trues».

Det er et slikt overtramp mot samfunnsordenen som biblioteksjefen har begitt seg ut på.

Biblioteksjefen er en offentlig ansatt som skal rette seg etter sine overordnedes føringer, selvfølgelig gitt at disse er innenfor lovens bokstav. I Kristiansand har de styrende organer toet sine hender og unnlatt å gjøre sin plikt. Det er god grunn for rådmann, kulturdirektør, kulturstyre og bystyre til å ta inn over seg at de har brutt norsk lov ved å ikke påse at SIAN ble gitt de rettigheter som Folkebibliotekloven og Grunnloven gir oss.  Sivilombudsmannens brev, med hans klare slakt av unnlatelsessyndene til den politiske «elite» i Kristiansand markerer en skammens dag for folkefiendene på Rådhuset.

En interessant observasjon i sakens anledning, er at SIANhater og kommunist Lars Gule [her] går i mot Undlien, og tar til orde for å la SIAN få anledning til å avholde sitt omsøkte møte på biblioteket. Gule er blitt artsbestemt å tilhøre politisk til venstre for AKP-ml. Undlien hører med andre ord tilsynelatende til enda lenger til venstre enn Gule på aksen. Hun tilfører da en ny dimensjon til norsk politisk ekstremisme.