SIAN er den eneste organiserte motstanden mot at Norge mister sin frihet. Slutt opp. (Foto: SIAN)
Den anti-islamistiske kampen videre
Mange av SIANs medlemmer og sympatisører er skuffet over valget. Ikke fordi de er for FrPs forslag til aktiv dødshjelp eller for salg av alkohol på bensinstasjoner. Dette forslaget ble også trukket. Skuffelsen går på at vi nå trolig har fire nye år med den samme katastrofale politikken for vårt land: Økt muslimsk asylinnvandring, manglende politisk vilje til å oppspore illegale innvandrere og ingen reelle begrensninger i muslimsk familiegjenforening. Det landet som vi ble overlevert fra forrige generasjon, er vi i ferd med å miste. Islamiseringen og destabiliseringen av Norge fortsetter. Hva gjør vi?
Svaret er at det ikke finnes noen enkle løsninger. I oppgangstider svelger velgerne kameler for å sikre fortsatt børsoppgang og kjøpekraft. Arbeidsfolk konkurrerer ikke om jobbene. De færreste tenker på islam som en totalitær trussel. Og skulle noen protestere, så vrir media folks oppmerksomhet i en annen retning – selvsagt. Det handler jo om å skape kulturelt hegemoni for den rådende ideologien. Dette er villet politikk, som Bjarne Håkon Hansen engang uttalte.
SIAN vet at denne politikken startet med de muslimske landenes oljeboikott av Vesten etter Israels seier i Yom Kippur krigen i 1973. Noen som husker bilfrie søndager? Så ble kranene åpnet igjen på følgende betingelser: At vi i Vesten skulle ta imot overskuddsarbeidskraften fra de muslimske landene (les: dem de ikke selv kunne brødfø). Videre skulle vi holde med Palestina-araberne i deres islamske krig mot jødenes Israel og snakke pent om islam i alminnelighet. Europa fikk ikke bare litt islam, vi fikk gigantmoskeer, masseinnvandring og terror. I Norge fikk vi en regjering som var blant de første til å ta nazibevegelsen Hamas i hånda.
Vesten skylder de muslimske oljeproduserende landene noe. Nå er det ”payback time”. Hva gjør vi? Slik jeg ser det har vi bare ett valg – og det er å fortsette motstanden på alle de nivåer vi kan. På det juridisk-politiske planet må vi påpeke at enhver islamisering er i strid med Norges Grunnlov. Vi må kjempe for et lovverk som spesifikt stopper særkrav basert på islamsk ideologi og fortsette med folkeopplysning. Vi må også fremfor alt bygge organisasjonen SIAN videre med representanter i alle Norges 19 fylker.
Ingen vet hva fremtiden bringer, men jeg tror at vi må innstille oss på en krevende øvelse: Et stafettløp uten en definert distanse – en stafett der fakkelen for frihet overbringes fra en generasjon til den neste – for Norge.