Det ble et historisk møte

–Men  hør Tumyr – var det ikke respektløst av sianistene å marsjere  inn i moskeen med møkkete sko – og var det ikke nesten overskridelse av anstendighetsgrensen da du i et hellig gudshus dundret i vei med et voldsomt angrep på islam?

–At troende muslimer tar skoene av i respekt for  sin Allah og alt som hører til  har jeg registrert, men vi i SIAN er jo ikke muslimer. Derimot har vi forståelse for at vi ikke skal skitne til teppebelagte gulver,  og av den grunn hadde vi plastovertrekkshetter på skoene. Denne holdningen ble da også akseptert av vertskapet.

–Du sier «dundret i vei» – utgangspunktet for denne dialogen var at vi skulle møtes i moskeens møterom der det skulle være 15 muslimer og 15 sianister på hver side av bordet, men interessen blant moskeens medlemmer var så stor at det ble besluttet å ha selve moskeen som møtelokale. Premissene var imidlertid de samme - moskeen skulle fungere som et vanlig møtelokale der man uten omsvøp sa hva man mente.

–Og du klemte i vei med dine antiislamske angrep så det nesten luktet svidd – det virket som om tilhørerne satt nesten lammet av forskrekkelse?

–Ja, det var en særdeles lydhør forsamling – noe lignende hadde disse muslimene neppe hørt før  i moskeen. De fikk en lekse de sent vil glemme.

–Hvilken lekse var det?

–Her satt jo for seg selv et stort antall unge damer i sine islamske tildekkede hijab-uniformer - og de muslimske menn satt for seg. Jeg sa: Kvitt dere med hijaben, gå over til mannfolka og sett dere sammen med dem. Dere lever i et fengsel - dere kan ikke gifte dere med ikke-muslimer – som er i strid med menneskerettighetene. Islam er terror og krig. Ikke et eneste islamsk land kan vise til samfunnsforhold der det er gode vilkår for alle. Vi har ikke noe imot muslimer som mennesker - det er ideologien i teori og praksis vi bekjemper.

–Men var det ikke dårlig gjort av dere ikke å takke ja til mat og drikke som ble satt fram?

–Det var en indirekte protest mot islamiseringen som Ramadan er en del av. Du kommer aldri til et selskap i norsk tradisjon der vertskapet sier «værsågod spis - vi kan ikke spise på grunn av vår religion». Hadde muslimene spist sammen med oss hadde vi selvsagt takket ja.

–Det står i Aftenposten no. at du gikk rett i strupen på muslimene?

–Jeg fikk fram litt av det SIAN står for. I hovedsak ble mine anklagepunkter ikke imøtegått. Her var  det mest religiøse postulater og islamsk tiraderi – som fremsto som vitnesbyrd som et resultat av indoktrineringen.

–Har du ikke, Arne Tumyr, noe positivt å si om folkene i og møtet med Minhaj-ul-Quran-moskeen?

–Jo, de overgikk kristne forsamlinger som aldri inviterer ateister som på seriøst grunnlag går mot kristendommen. Min respekt også for leder av Minhaj-ul-Quran i Oslo, Ejaz Ahmed Wariaich – som styrte debatten tilnærmet forbilledlig og som på en beundringverdig måte holdt roen –  til tross for de kaskader av anklager og kritikk som ble rettet mot islam. Jeg tenker også på Yousef Assidiq som med sine ytringer i realiteten taler islam midt imot. Vil han bli en reformator, eller blir han utstøtt av menigheten fordi han har uislamske holdninger?

Det gleder meg at Wariaich konkluderte med at møtet ble så vellykket at «vi kanskje gjør dette igjen». Problemet for imamene og ledelsen i moskeen er imidlertid at jo flere slike møter jo større sjanser er det for tvil og frafall blant medlemmene. Derved er det fare for at lederne mister makten i systemet.

–Hva bygger du da på?

–Det kom en tilsynelatende «god muslim» til meg etter møtet og takket for innleggene fra SIAN-siden. Jeg svarte promte: «Er du enig med oss!?» Til min overraskelse lød svaret: «Ja, men ikke i alt.» Jeg tror noen av de som var til stede innerst inne kjøpte vår argumentasjon at islam trenger en revolusjon og reformasjon før vestlige samfunn kan akseptere islam som religion.

–Summa sumarum så er du fornøyd?

–Veldig fornøyd, sier Tumyr.

Bodil redaksjonen – SIAN's nettavis