Har ”en god muslim” alltid en rev bak øret?

Innen islam finnes en sekt som heter ”Islams ahmadiyya menighet” – som fjerner, glatter over eller omtolker grusomhetene som det vrimler av i Koranen. Av den grunn blir ikke menigheten godtatt som et islamsk trossamfunn. Koranen som Ahmadiyya-menigheten har oversatt både til dansk og norsk, anerkjennes derfor ikke av de ”islamske lærde”.

Et annet eksempel på dette kryptiske forholdet står å lese i Aftenposten i dag, mandag 5. oktober. Den norsk-pakistanske psykologen, Nadia Ansar, er gift med – og støttespiller til advokat og vararepresentant til Stortinget, Abid Q. Raja. Hun forteller om problemer ”ikke-vestlig” ungdom sliter med, men mer dekkende hadde det vært om hun hadde sagt at det dreier seg om norsk-pakistansk ungdom som har tilhørighet til islam. Denne gruppen sliter angivelig med store psykiske problemer på grunn av at foreldre krever av dem at de unge skal stå i takknemlighetsgjeld til de gamle. De unge skal ta seg av sine foreldre. De unge har imidlertid nok med seg og sitt – de vil leve sitt eget liv og dermed tar de seg ikke av sine foreldre som de etter islamsk skikk burde. Dermed slites de i stykker – familiekonflikter oppstår og skyldfølelsen med påfølgende psykiske problemer melder seg, heter det. Godt innpakket kritiserer Nadia Ansar den pakistanske storfamilies krav som blir for dominerende, men uten at hun tar et oppgjør med denne ukulturen.

Aftenpostens journalist er opptatt av hvordan dette problemet kan løses – det er her den norsk-pakistanske psykologen nærmer seg en taqiyya (muslimløgnen) – for hun svarer: ”Det er utrolig viktig at samfunnet legger til rette for individuelt tilpassede eldrehjem, både sosialt og kulturelt. Vi trenger eldrehjem som frister mennesker med ikke-vestlig bakgrunn.”

Fra tid til annen fremkommer krav fra muslimsk hold om at det må bygges egne aldersboliger, alders- og sykehjem for muslimer. De kan ikke bo sammen med kristne og ”vantro” som de ”rettroende” – ifølge Koranen – ikke må ha noe vennskapelig forhold til. Dessuten skal de kunne be fem ganger om dagen, de må ha eget bønnerom, islamsk mat og menn kan ikke pleie muslimske kvinner.

Det er dette kravet Nadia Ansar fremmer i en tildekket form. Hun vil ha ”individuelt tilpassede eldrehjem” – les: Hun vil ha aldersboliger som drives i henhold til muslimenes krav. Disse hjemmene må, ifølge psykologen, tilpasses ”både sosialt og kulturelt” – les: De må tilpasses muslimenes religion – islam!

Rosinen i pølsen kommer til slutt: ”Vi trenger eldrehjem som frister mennesker med ikke-vestlig bakgrunn.” Les: De norske aldersinstitusjoner er ikke akseptable for oss muslimer – vi må ha våre egne aldershjem der vi kan dyrke Allah og Profeten.

Resultatet er altså at de gamle muslimer vil ikke flytte inn på norske aldershjem – de ”frister ikke”. Dermed må de unge slite med de gamle. Dette problemet kan altså løses ved at det norske samfunnet gjør som Ansar foreslår. Hun også krever at det norske samfunnet og nordmennene må tilpasse seg islam og muslimenes krav.