Islam er ikke velkommen på Furuset

Furuset er i motsetning til hva man kan få inntrykk av ved å besøke stedet, fremdeles en del av Norge. Der gjelder det samme lovverk, rettigheter og plikter som i resten av landet. Til tross for dette er det noen som ikke ønsker nordmenn velkommen dit.  

I et meningsinnlegg 28.8.21 hevder Laial Ayoub og Karima Nordengen at «SIAN er en farlig ideologi».

Dersom man hensyntar fakta i stedet for føleri og politiske bias, faller konstruksjonen deres raskt fra hverandre.

En ideologi er et tankesett. Islam er et godt eksempel på ideologi. SIAN derimot, er ikke en ideologi. Vi er en interesseorganisasjon basert på gode norske verdier og vi vil beskytte disse mot negativ påvirkning fra islam.

SIAN driver informasjonsvirksomhet om hatet i islams teologi og praksis. All vår faktaformidling bygger på islams egen teologi, historiske empiriske fakta samt offentlig tilgjengelig statistikk.   

Når representantene for kvinnenettverket i Arbeiderpartiet karakteriserer SIAN sin menneskerettsaktivisme som «hatbudskap» er det å snu sannheten på hodet. Slik uærlig retorisk akrobatikk er nødvendig for å opprettholde både deres offernarrativ, og demoniseringen av SIAN.  

Sannheten er at hat har en så sentral plass i islam at det har fått sitt eget navn, al walaa wal baraa. Dette reflekterer alle muslimers religiøse plikt til å hate det Allah hater. Allah sier (hvis man skal tro koranen), at han hater nordmenn, fordi vi ikke er muslimer.  

Det er min politiske overbevisning at slike fakta må formidles til allmenheten, og at forsøk på å hindre informasjonsflyten er et direkte angrep mot demokratiet. Det er meget betenkelig at Arbeiderpartiet er blitt infiltrert av udemokratiske elementer.

Det er et paradoks at et sosialistisk kvinnenettverk ønsker å fremme islams posisjon i samfunnet vårt.

Det hevdes at vår frihet stopper der den trår over andres frihet. Det er en grov forenkling og en dels uriktig fremstilling av rettstilstanden. I det sekulære demokrati med mindretallsbeskyttelse som Norge fremdeles er, har alle lov å fremsette kritiske påstander om statsstyrelsen eller et hvert annet tema.

Ingen er beskyttet av loven fra å høre ubehagelige fakta om seg og sitt tankesett. Tvert imot. Dersom den krenkedes følelser skal hensyntas, da dør både demokratiet og samfunnet som sådan.  Arbeiderpartiet fremstår her som en samfunnsoppløsende destruktiv kraft.

De tar opp vår foreslåtte problemløsningsmetodikk, deportering. Realiteten er at både EMK og UHRD åpner for å sende hjem folk som er her i den hensikt å erstatte vår grunnlov med et konkurrerende system for samfunnsstyring. Det er faktisk ikke en menneskerett å få ødelegge andres land.

Dersom Norge skal løse sitt islamproblem på en annen måte enn deportering, hva foreslår Arbeiderpartiet – bortsett fra mer av det som ikke har fungert de siste 50 år?

SIAN har andre meninger enn de islamofile, om hvor vidt norske verdier skal være førende i det norske samfunnet.

Det hevdes at SIAN sin folkeopplysning skaper bekymring og redsel. Påstanden er typisk for denne type aktivister. Det miljøet de er del av skaper islamske tilstander, de utøver vold, de knuser politisperringer, og de viser på alle måter at de ønsker å ta livet av sine politiske motstandere.

Likevel har disse to aktivistene frekkhetens nådegave, de hevder at det er SIAN som skaper bekymring og redsel.

Det er ikke SIAN som skaper frykt, det klarer islam og de som praktiserer Muhammeds islamversjon fint på egen hånd.

Dessverre har de to islamiseringstilhengerne glemt å nevne hva det er SIAN sier, som er i strid med fakta. Kan fakta være rasistisk? Bør fakta knebles fordi samfunnsnedbrytende krefter ser seg tjent med det?

De islamofile strides internt om hva som er beste måte å møte SIAN på. Ingen av dem har hittil foreslått å bevise at det SIAN forteller ikke er sant. Av åpenbare årsaker.

At noen vil holde seg borte fra vår folkeopplysningsstand er selvfølgelig helt greit. Det er faktisk å foretrekke, dersom noen mistenker at de selv ikke innehar de egenskaper som skal til for å opptre sivilisert i offentligheten, når de hører teologiske og empiriske fakta de ikke liker.