Oppgjør med politikernes svik

Lørdag 16. november klokken 13 – 15 avholdes folkemøte på Øvre Torg i Kristiansand. Markeringen er en protest mot Stortinget og regjeringen, som skamløst og i strid med folkeviljen opphøyer koranen og islam i det norske samfunnet, blant annet ved å understøtte muhammedanismens fremme med millionbeløp i årlige offentlige tilskudd.

I tråd med denne destruktive tilnærming til islamproblemet har våre folkevalgte nylig revidert tros- og livssynsloven. Forarbeidene viser at de vil endre § 1 der det tidligere var krav om at religioner må operere innenfor lovens rammer. Bakgrunnen for denne lovendringen er at de folkevalgte erkjenner at islam var og er i strid med norsk lov. Nå ønsker de folkevalgte å tillate lovstridig adferd i Norge i det den forkles som religon.

Våre folkevalgte shariatilpasser lovverket. Det anser SIAN som et uakseptabelt svik.

Koranen befaler og forherliger blant annet religionsrasisme, herrefolkadferd, slaveri, vold, voldtekt, snikmord og folkemord på ikkemuslimer. Denne ondskapens lærebok er uforenlig med grunnleggende norske verdier.

Vår avmakt og fortvilelse – rettet mot våre politikere – markeres symbolsk ved at det brennes ett eksemplar av koranen.

Tidligere prest i Den norske kirke, teolog Ludvig Nessa, vil ved inngangen til adventstiden tale – og fra et kristent ståsted ta et oppgjør med islam.

Tidligere leder i Humanetisk Forbund Agder, Arne Tumyr – samt andre representanter for SIAN – medvirker også.    

Koranbrenning er blitt et tiltak som Statsmaktet tvinger menneskerettighetsforkjempere til å ta i bruk i økende grad. At Team Islam ikke har noen øvre grense for hvilke virkemidler de bruker for å tvinge skitne vantro til underkastelse, er en kjent sak. Like kjent er det at vi har en Statsmakt som under ledelse av Erna gjør sitt ytterste for at befolkningen skal sitte pent i båten på ferden mot undergangen.  

Når Statsmakten gjennom sin adferd innskrenker ytringsrommet blant annet ved å urettmessig hevde at lovlig islamkritikk er lik straffbar muslimkritikk, da tvinges SIAN til å utvide og legge om virksomheten slik at vi gjør kneblingsforsøkene så vanskelig som mulig å gjennomføre, for de som ikke vil Norge vel.

Statsmakten har brukt sterke virkemidler mot dissidenter i mange år. De fleste som har vært straffeforfulgt har forsvunnet fra det offentlige ordskiftet. Dette er da også Statsmaktens hensikt med å forfølge sine egne borgere; Å kneble ordskiftet, å drepe demokratiets fundament. Vi skal jo uansett underlegges det onde EU teknokratiet. Da er frimodige ytringer i praksis ikke ønsket eller verdsatt, til tross for at lovgivningen sier noe annet.

Som en respons på Statsmaktens inngrep i vår virksomhet tilpasser vi oss virkeligheten i Det Nye Norge. Vi ønsker å bruke ressursene våre til å redde Norge, fremfor å være opptatt med å skrive prosedyreskrifter. Derfor velger vi nå i større grad virkemidler som Statsmakten umulig kan fordreie til å handle om muslimer slik at vi avskjærer Statsmakten fra å intervenere i vår lovlige politiske virksomhet. 

Koranbrenning er ett av disse helt legale tiltakene som vi hittil ikke har benyttet, men som er aktualisert etter Statsmaktens aktive innsats for å innsnevre ytringsrommet.

Det er i denne konteksten SIAN besluttet at det nå er tid for mer enn kun verbal agitasjon mot islamproblemet. Norge ville ikke hatt dette problemet dersom våre folkevalgte hadde hatt en faktabasert tilnærming med landets beste i tankene. Politikernes beslutninger fra oljejihaden i 1973 og frem til i dag viser imidlertid en ansvarsløshet uten sidestykke. De tillater et tankesett å spre seg her, uten å ta seg bryderiet med å undersøke innholdet i tankesettet, eller hvordan dette har preget alle de landene som har vært eksponert for det opp gjennom historien. Alternativt vet de sannheten, og gjennomfører befolkningsutskiftingen forsettlig.

Det har vært uttrykt motstand mot vår uttalte hensikt om å brenne koranen. Feige demokratifiendtlige politikere har allerede begynt å røre på seg. Vestlige frihetsverdier står ikke høyt i kurs blant våre folkevalgte. At Kristiansands ordfører er like inkompetent som Oslos ordfører mht lovverket får så være. Kommuneadvokaten i Oslo ga ifm Tøyensaken en grei gjenomgang av de relevante hjemlene som SIAN har lent seg på helt siden Statsmakten erklærte krig mot sannheten. Ordføreren kommer ingen vei med lovlige midler. Men han får lufte sin egen «godhet» i avisspaltene. Godhetens tanketomme ondskap.

Blant de som ikke har kompetanse eller politisk vilje til å ta inn over seg koranens ondskap kan koranbrenning kanskje fremstå som en kritikkverdig handling. Er man inkompetent, politisk feiljustert  eller uten evne til objektiv faktabasert refleksjon kan man forledes til å tenke på bokbrenning i en helt annen kontekst. Det er en tankefeil. I motsetning til 1930-tallets bokbål vil avbrenning av koranen symbolisere nødvendigheten av å beskytte vestlig sekulært demokrati og menneskerettigheter mot den destruktive kraft koranen representerer. En hver sammenligning med tyske bokbål er historieløs og vitner om teologisk analfabetisme. Å brenne sine egne eiendeler i en politisk markering er noe annet enn å forsøke å viske ut uønskede tankestrømninger fra fellesskapets hukommelse.  

Noen vil oppfatte SIAN sin virksomhet som krenkende. I så fall er det positivt. Men koranbrenning har ikke som formål å krenke noen. Det er forøvrig et faktum at vår blotte eksistens i seg selv er krenkende for De Uintegrerbare. Å krenke er et viktig virkemiddel for å sikre at alle får ytre seg. Dersom vi viker tilbake for å krenke, får vi et meningstyranni, et taushetens tyranni. Det er unorsk. Det er islamsk.

Demokratiet dør dersom en skal ta hensyn til folks følelsesliv når politiske meninger skal formidles. Koranen er en bok. Men den er først og fremst et symbol på den ondskapen som må bekjempes dersom land og folk skal overleve. 

Noen har dratt inn bibelbrenning i debatten. Forskjellen på bibelbrenning og koranbrenning visualiseres ved effektene den har på individene som føler seg krenket av handlingen. Slik sett kunne det være interessant å arrangere en bibelbrenning på nordre torg og koranbrenning på søndre torg og se hvilken av begivenhetene som stoppes av politiet eller av sinte demonstranter.

Koranbrenning kan ha en viktig funksjon som middel for å måle helsetilstanden til ytringsfriheten vår. SIAN har jobbet med å motarbeide den pågående innsnevring av ytringsrommet i flere år. I en slik kontekst kan koranbrenning være hensiktsmessig.

Koranbrenning kan også ha en oppvekkingseffekt for de godfjotter som tror at islam er som en hver annen religion, og at de som følger Muhammeds islam er som alle andre mennesker. En god muslim er et dårlig medmenneske fordi Muhammed var et dårlig medmenneske. En god muslim er intolerant, hatefull og voldelig, av samme grunn. Dette er det viktig at ikkemuslimer er klar over.

Ingen visualiserer hva som bor i en god muslim bedre enn ham selv når han utfordres på demokrati og menneskerettigheter. Derfor er det nyttig å brenne koranen.

Bør man krenke? Bør man brenne bøker? Bør man brenne hellige skrifter? Bør man hensynta individers krenkelsesterskel i denne vurderingen?  Spør deg selv; Hvorfor er det slik ståhei omkring De Uintegrerbare sin krenkelsesterskel? Hvorfor skal det gjelde andre spilleregler på den politiske arena (og overalt ellers) for De Uintegrerbare enn for andre?  Det at noen tidvis blir krenket er en absolutt nødvendighet for at våre vestlige frihetsverdier skal overleve. Fenomenet krenkelse er en total avsporing. Ingen har rett til en krenkefri tilværelse. Demokratiet kan ikke leve uten at folk krenkes.

I Det Nye Norge må demokratiets helsetilstand ivaretas ved at noen bryter opp igjen ytringsrommet etter de konstante tiltakene for å innskrenke det. SIAN tar den jobben.

Oppdatering: Kristiansand kommune trekker tillatelsen til politisk markering. Dette vedtaket er åpenbart lovstridig og har således ikke rettskraft. Vedtaket vil følgelig ikke påvirke vårt forsett om å gjennomføre en lovlig politisk markering som annonsert.