Riksadvokaten godkjenner statlig maktovergrep mot islamkritikere

Ved SIAN sin politiske markering på Strømsø torg i 2019 angrep den uniformerte aktivisten Geir Oustorp SIAN sitt arrangement, forstyrret taleren, og forsøkte å ta fra henne en koran. Hendelsen er dokumentert her. Oustorp skapte en situasjon som gjorde at han kunne forsvare å avbryte den politiske markeringen. Det hører med til historien at han er venstrebliven, noe som kan ha bidratt til å påvirke hans vurderinger og handlinger.

SIAN anmeldte politigjerningsmannen til spesialenheten for politisaker 3.1.20. Anmeldelsen kan leses her.

Spesialenheten unnlot å forholde seg til faktum og juss i sitt vedtak 7.2.20. Vedtaket kan lese her.

SIAN påklaget spesialenheten sin avgjørelse til riksadvokaten 17.2.20. Klagen kan leses her.

Riksadvokaten henla saken i vedtak 21.2.20. Vedtaket kan leses her.  Saksbehandlingstiden og vedtakets totale fravær av kvaliteter forteller oss alt om hvor seriøst riksadvokaten  tar sitt samfunnsansvar.  

Legalitetsprinsippet i grunnloven § 113 slår fast at en statstjenestemann ikke kan begrense innbyggernes friheter uten ved lov. En lang rekke lovstridige overgrep fra politifolk de siste årene gjorde at vi bestemte oss for å få en juridisk avklaring på om politiet har lov til å bryte loven. Det kan man si vi har fått, og konklusjonen fra riksadvokaten er ikke oppløftende for de som har satset på at det er mulig å redde Norge med demokratiske virkemidler.

Slik videoen dokumenterer, var Oustorp sin adferd klart lovstridig. Jeg anmeldte ham derfor til spesialenheten for politisaker. De henla saken, hvilket ikke kom som et sjokk for oss som har kjennskap til politi- og påtalemyndighet.

Anmeldelsens anførsler er ikke realitetsbehandlet hverken hos spesialenheten eller riksadvokaten. Da førstnevnte unnlot å drøfte faktum og juss, presiserte jeg med teskje til riksadvokaten hvor spesialenheten hadde sviktet.  Fasiten er at riksadvokaten begår samme lovbrudd, og det er åpenbart hvorfor; Dersom spesialenheten og riksadvokaten skulle tatt straffeprosessloven, straffeloven, grunnloven og politiloven på alvor, og drøftet det beviselige faktum, ville det vært uunngåelig å konkludere med at gjerningsmannen Oustorp er skyldig og skal straffes for sitt svik.

Grunnloven beskriver statens plikter overfor sine egne innbyggere. Som statsmaktens representant påligger det polititjenestemenn å ivareta innbyggernes lovgitte rettigheter. Stikk i strid med sin plikt, valgte i stedet Oustorp å angripe politiske motstandere, slik videoen viser.

Hele hendelsesforløpet er dokumentert på video. Det burde derfor ligge til rette for en ryddig og enkel evaluering av saken, der faktum og juss munner ut i en juridisk sett holdbar konklusjon – hva den nå måtte bli. Men slik fungerer ikke statsmakten i Det Nye Norge.

Riksadvokaten gir med sitt vedtak et tydelig signal om at angrep på islamkritikere ikke skal straffes i Det Nye Norge. Det er fritt fram for offentlige tjenestemenn å tilsidesette lovverket, når formålet er å trakassere og kneble islamkritikere. Riksadvokatens beslutning er rystende. Han prøver ikke en gang å tilpasse terrenget til kartet, slik som venstreblivne har for vane.  Han later som at terrenget ikke eksisterer.   

Riksadvokaten slår fast at det å angripe en politisk markering er helt akseptabelt, så lenge lovbryteren er en lydig lakei av den korrupte Norgesfiendtlige regjeringen. Riksadvokaten drøfter overhodet ikke de sentrale momenter og anførsler i anmeldelsen. Statsmakten har satt grunnloven ut av spill. At Norge ikke lenger er en rettsstat kommer ikke som et sjokk for oss som har vært i folkeopplysningsbransjen i noen år. Det er likevel oppsiktsvekkende at kanaljene så ubesværet pisser på grunnloven i en sak der jussen er ukomplisert og faktum er uomtvistelig dokumentert i videoopptak.

SIAN sin virksomhet er fundamentert på rettsstatens prinsipper. Det blir stadig vanskeligere å fastholde denne vedtektsfestede rettesnoren, når man gang på gang opplever at  statsmakten tramper på rettsstatens prinsipper. Det blir en ujevn kamp når den lille mann som følger spillereglene med magre økonomiske rammer, skal stå opp i mot statsmakten med ubegrensede ressurser og totalt fravær av respekt for rettstatens prinsipper.

Sakens alvor gjør det påkrevet med noen betraktninger fra et mer overordnet perspektiv;

Ved å ikke straffeforfølge gjerningsmannen for den dokumenterte forbrytelsen bidrar riksadvokaten til å undergrave tilliten til den utøvende statsmakt. Han oppmuntrer ved sitt vedtak til ytringsfrihetsbegrensende ulovlige handlinger fra kulturmarxistiske tjenestemenn som gjerningsmann Oustorp. Riksadvokaten angriper demokratiet ved å anerkjenne Oustorp sitt angrep på politiske meningsmotstandere i embeds medfør. Riksadvokaten oppmuntrer til fremtidig demokratifiendtlig politisk kommisæradferd fra subversive representanter for statsmaken.

Saken har betydelig samfunnsmessig sprengkraft. Først kan allmennheten observere at statsmakten begår et overgrep mot politiske dissidenter. Når statsmakten deretter frikjenner seg selv trass de foreliggende udiskutable bevis, gir saken næring til konspirasjonsteorien som sirkulerer, om at kakemonsteret har solgt sjelen sin til Satan og landet vårt til det gjennomkorrupte FN. 

Det er et allerede konstatert faktum at venstreblivne og muslimer straffefritt kan true og mishandle Norgesvenner uten at våre politianmeldelser fører frem (tross kjente gjerningsmenn). Jeg har et tosifret antall henlagte anmeldelser i mitt arkiv. Statsmakten har med all tydelighet de tre siste år signalisert til allmennheten at det er akseptabelt med vold, trusler, ordensforstyrrelser og rettighetskrenkelser mot menneskerettighetsaktivister tilknyttet SIAN.

Nå opplever vi i tillegg at venstreblivne politifolk får frikort til å drive demokratifiendtlig aktivisme i tjeneste.  Hvilke incitament har allmennheten til å følge loven og respektere den politiserte politietaten sitt voldsmonopol nå - når riksadvokaten så tydelig signaliserer statsmakten sin intoleranse og forakt for politiske dissidenter sine lovgitte rettigheter?  

Venstreblivne selvoppnevnte politiske kommisærer infiserer store deler av statsapparatet. Vi som jobber med å redde Norge fra islams ondskap utsettes for de av dem som har infiltrert politi, påtalemyndighet og domstol. Det ligger an til mange interessante brytninger mellom gode og dårlige nordmenn i tiden fremover.

Den observerbare virkelighet er at hatet og voldsviljen er sterkt økende i takt med den polarisering og splittelse samfunnet utsettes for – tillitssamfunnets sammenbrudd. Dette er en prosess statsmakten selv bærer ansvaret for ved sin import av en tilbakestående volds- og erobrerkultur. Når Riksadvokaten erklærer at loven ikke lenger gjelder, styrker han de kreftene i samfunnet vårt som mener at demokrati ikke er et egnet verktøy for samfunnsstyring, og at demokratiet derfor må forkastes. Og da sikter jeg ikke til islam og dens tlhengere, som har hatt en fast og vedvarende avvisende holdning til demokrati siden 610.

Når vi ser hvordan muslimer oppfører seg i Drammen når en koran kastes, når vi ser hvordan muslimer oppfører seg i Kristiansand når en koran brennes, da er det åpenbart at vi har folk i dette landet som utgjør en alvorlig trussel mot både innbyggere og mot styresett. En relativt ubetydelig tildragelse oppleves krenkende og krenkelsen betraktes som gyldig grunn til å oppføre seg islamsk. For oss som kjenner teologien og empirien er ikke dette overraskende, men fenomenet fordrer en helt annen respons fra statsmakten enn det gjerningsmann Oustorp, spesialenheten og riksadvokaten legger opp til. Deres underkastende og unnlatende dhimmiadferd vil ikke bli premiert av Det Nye Herrefolket. De mister jobben uansett, når sharia blir førende. Og dét kan den bli, uansett om vi skulle stenge grensene i dag. Den pågående demografiske krigføringen i Norge vil ikke hemmes nevneverdig av stengte grenser.

Norges håp for å bevare demokrati og menneskerettigheter ligger i å blant annet tiltale og straffe dem som motarbeider demokratiet, uansett om vedkommende er muslim eller dhimmi. Det kan synes off topic å trekke inn disse overordnede betraktninger, men formålet er at ingen nordmann skal kunne hevde i ettertid at han ikke forsto hva han gjorde seg skyldig i.

Gjerningsmannen Oustorp sine handlinger samt spesialenheten og riksadvokaten sine vedtak er egnet til å fremkalle radikalisering i den Norgesvennlige del av befolkningen. Statsmakten har skriftlig forkastet likebehandlingsprinsippet og legalitetsprinsippet i grunnloven. Statsmakten har selv brutt samfunnskontrakten. Det er duket for selvtekt, borgervern med mer. Saksbehandlingen i Oustorpsaken dokumenterer at vi ikke bare må deportere de shariatilbøyelige. Vi må også internere femtekolonnen.   

Frostatingloven slo fast at «Ved lov skal landet bygges, ikke ved ulov ødes. Den som ikke unner andre dette, skal heller ikke nyte godt av loven». I gamle dager ville med andre ord både riksadvokat Jørn Maurud, hans lakei statsadvokat Svein Wiiger Olsen, Liv Øyen og Mona Skaaden-Bjerke hos spesialenheten samt politikommisær Geir Oustorp – alle ha blitt lyst fredløse og i beste fall jaget til skogs. Hvem sa at ikke ting var bedre i gamle dager?