Statsmakten oppfordrer til politisk motiverte drap på SIAN

En rettsstat er den beste garanti mot dype konflikter. Men den kan også misbrukes av maktmennesker med udemokratiske tilbøyeligheter. Når rettsvesen, politi og politikere svikter, dør rettsstaten.

Under slike forhold vil muslimer betrakte statsmaktens svik som en bekreftelse på deres rett til å håndheve Allahs lov, og angripe politiske motstandere slik de har en religiøs plikt til.

Det er dette Oslo Marxistkammer og Oslo Tingrett har lagt til rette for og oppmuntret til ved sin lawfare mot SIAN.

Slik er dessverre realiteten i dagens Norge. De globalistiske eliter som tror at de bare bruker islam som et verktøy for å rive i filler Vesten, ignorerer at islam har sin egen målsetning, og at de Muhammed kaller gode muslimer har en voldsvilje og -kapasitet som langt overgår pengemafiaen og sosialistene.

Fordi en påkrevet irettesettelse av de uintegrerbare inntrengerne utvilsomt vil føre til regulære krigshandlinger, velger statsmakten i stedet å angripe de frihetselskende demokrativennlige kreftene som aktivt arbeider for å beskytte Norge fra effektene av den førte politikk.

Når statsmakten forfølger patrioter som dyrker demokrati, øker islams politiske makt og statsmakten bekrefter våre ubudne gjester sin oppfatning av at de har rett til å praktisere sharia - herunder utøve vold - når de eksponeres for politiske ytringer som er forbudt i henhold til sharia.   

I alle regimer historisk og i vår samtid eksisterer det dissidenter. Disse eksisterer fordi de har en mer utviklet samvittighet enn de som setter dagsorden på vegne av regimet. Dissidentene har en etisk standard som er høyere enn representantene for det sittende regimet. De drives ikke av et ønske om popularitet eller et langt liv.

Slike dissidenter er det vanskelig for et regime å bekjempe med lovlige midler. Heldigvis for det totalitære regimet til Stortingspartiet, har de mange lydige lakeier i Statsmakten, som villig medvirker til destruksjon av det Norge som dissidentene vil beskytte.

Statsmaktens midler for å bekjempe dissidenter inkluderer undertrykking, frihetsberøvelse, tilrettelegging for drap og drap. Den norske statsmakt har i flere år benyttet disse maktmidlene mot uønsket opposisjon. Den lawfare som gjennomføres i rettsvesenet mot SIAN personell en gang i 2019 og to ganger i 2022 er del av en årelang og lite ærerik tradisjon, der langt flere enn rene islamkritikere er blitt rammet.

Statsmaktens lakeier utsteder vedtak som innebærer straffrihet for voldelige angrep mot SIAN, og streng straff for selvforsvar mot muslimske wannabe morderzombier.

Regimets behov for å stoppe SIAN sin aktivitet med alle lovlige og ulovlige midler, skyldes de fatale feilgrep politikerne har begått ved å ikke stoppe og reversere islamimporten.

Islamimport splitter og polariserer. Det fører til et brutalisert samfunn der ubudne uintegrerbare gjester, sosialister og anarkister, begår vold og drapsforsøk mot patrioter i SIAN, fordi vi driver fredelig opposisjon mot ondskapen.

Statsmakten driver juridisk krigføring mot egen befolkning, der politi og domstol grovt misbruker lovverk, ignorerer juss og beviselig faktum. Det gjennomføres lawfare prosesser for å stoppe vår lovlige politiske virksomhet. De politisk motiverte statlige overgrepene ville medført skandaleoppslag i media dersom de var rettet mot en annen organisasjon enn SIAN. Flere rettsavgjørelser peker i retning av at Norge ikke lenger er en rettsstat. Statsmakten har ensidig sagt opp samfunnskontrakten. Sistnevnte har mange alvorlige implikasjoner som jeg ikke skal gå inn på nå.

De massive systematiske angrep og overgrep mot SIAN er begrunnelsen for koranskjending herunder brenning på en rekke steder i Oslo politidistrikt. Vi svarer på statsmaktens ensidig aggressive krigshandlinger med mer demokratiutøvelse, mer menneskerettsaktivisme.

I forbindelse med denne grunnlovbeskyttede politiske virksomheten utsettes vi for tallrike voldshandlinger fra ubudne gjester med en uakseptabel voldsvilje. I en fungerende rettstat ville statsmakten beskyttet demokratiutøvere mot voldelige angripende demokratihatere. Norge er ikke en fungerende rettsstat.

Det har alltid vært lovlig å utøve proporsjonal eller underproporsjonal vold for å avverge angrep fra voldsutøvere. Rettstilstanden er ikke endret i dag. Derimot er statsmaktens desperasjon etter å stoppe SIAN sin politiske virksomhet styrket i en slik grad at de er villige til å misbruke lovverket (lawfare) for å kneble og fjerne brysomme dissidenter. Dette er bakgrunnen for statsmaktens kriminelle overgrep mot Marius Rasmussen og Lars Thorsen i 2019 og 2022.

Oslo Tingrett har ved tre anledninger dokumentert at de er villige til å delta i statsmaktens kriminelle krigføring mot demokratiet.  Hvordan dommere i høyere instanser vil stille seg er et åpent spørsmål. Råten er ennå ikke total i statsmakten.

Helt siden våre rettstvister ble avgjort på tingvollen har det vært slik at det er den som angriper som er forbryteren. Dette ønsker statsmaktens lakeier å endre på. Når SIAN angripes, betraktes SIAN som lovbryteren, fordi SIAN forstyrrer den skrøpelige illusjonen av ikkekrig som ynkelige ettergivende politikere prøver å opprettholde under den pågående islamske invasjonen. 

Ytringsfrihetskommisjonen bragte i NOU 2022:9 10.2 inn begrepet «ytringssikkerhet». Dette er åpenbart ikke et gode statsmakten ønsker å tildele enhver. Statsmakten angriper ytringssikkerheten ved å gjentatte ganger tiltale og straffe fredelige politiske aktører for avvergingshandlinger og selvforsvar mot angripende voldsmenn.

Statsmakten er den største trussel SIAN opplever mot både ytringsfrihet og personlig sikkerhet. Dette sier mye, sett hen til det faktum at muslimer gjentatte ganger prøver å drepe SIAN medlemmer.

For å dokumentere at vi utsettes for notorisk vold av islamiseringstilhengere og unngå urettmessig straffeforfølgelse, gjør vi videoopptak. Til tross for de fakta videoene beviser, velger politiet og domstolen å snu faktum på hodet, og forfølge voldsofferet.

Kjeden av forfølgelse fra statsmakten vil ikke opphøre før den har lyktes i å få oss drept eller invalidisert. Siste kjennelse i rekken er Oslo Tingrett sin dom 19.10.22.

For spesielt interesserte går jeg nedenfor gjennom tiltalepunktene og tingrettens betraktninger omkring den politisk motiverte vold SIAN utsettes for.

At det er mange tiltalepunkter i tingrettssaken innebærer ikke at tiltalte er en voldelig ekstremist. Det er et resultat av ekstrem voldsvilje hos de som hater vestlige frihetsverdier, og det er et resultat av antidemokratiske holdninger og handlinger fra aktører i statsmakten som misbruker sine stillinger til å rive i filler tillitssamfunnet og rettsstaten.

Politiet har rasket sammen fillesaker som automatisk ville vært henlagt i en normal etterforskningsprosess. Politiet tar ut tiltale for ikkevoldelig rødfarging av voldsmenn, samtidig som de unnlater å straffeforfølge eller en sjelden gang utsteder forenklede forelegg til de som uprovosert utøver grov vold mot SIAN aktivister.

For spraysakene er det en fellesnevner at politiet henlegger voldsofferets anmeldelse av dokumentert politisk motivert vold, og i stedet tiltaler voldsofferet. Statsmakten forholder seg til det beviste faktum på særdeles kreative måter, for å omgå voldsofferets lovgitte rett til å beskytte seg mot angripende barbarer.

Oslopolitiets skriftlig uttalte holdning er at politisk motivert vold er akseptabelt og straffritt så lenge den rettes mot SIAN. Dette har Oslo tingrett sagt seg enig i.

I perioden 2018 til 2020 nøyde politiet seg med å kaste oss på glattcelle når vi ble utsatt for politisk motivert vold av kommunister og muslimer. Strategien er nå endret. Vi skal fengsles, og voldsbarbarer gis en rekke tydelige signaler om at det er straffritt å prøve å drepe oss.

Statsmakten bedriver selektiv juss. Den tilsidesetter grunnleggende rettsregler i sin forfølgelse av patrioter. Selektiv juss er synonymt med ingen juss. Det er tyranni basert på maktpersoners politiske preferanser.

Generelt om avvergingshandlinger med rød spray

Kjernen i disse sakene handler om hvem som angrep hvem. Dersom norsk lov også gjelder muslimer og SIAN medlemmer, er dette enkel juss.

Et nøkkelord i sakene er forutsigbarhet. Jeg må kunne legge til grunn at de signaler politiet gir i sine vedtak om terskelen for lovlig selvforsvarshandling er i samsvar med lovverket. Jeg må også kunne forutsette at når jeg lojalt tilpasser meg den grensen politiet selv skriftlig formidler i sine vedtak, da kan ikke politiet senere snu og konstruere sine egne snevrere grenser som de kun praktiserer mot politiske dissidenter i SIAN, basert på noe annet enn det som  lovverket og politiets egne tidligere vedtak tilsier.

For å dømme meg må det være avgjørende hva jeg selv oppfattet som faktum i de enkelte situasjoner, da enhver skal bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet, jf. straffeloven § 25(1).

Det finnes bare én måte å oppleve et ensidig aggressivt fysisk angrep: En fredelig debattant tilnærmer seg ikke dialogpartneren på den måten en voldsmuslim tilnærmer seg en blasfemiker.

Det er ingen i Norge som har vært utsatt for mer vold i politisk sammenheng, enn meg. Min oppfatning av den enkelte faktiske situasjonen baseres på to forhold: Erfaring fra tidligere voldshandlinger, samt det jeg opplever i de sekundene angrepet pågår.

Det er et teologisk faktum at samtlige muslimer har en individuell religiøs plikt til å drepe meg likegyldig av hvorvidt muslimen selv ønsker å gjøre det (2:216) fordi jeg begår blasfemi og står i politisk opposisjon til islam.

Offermentalitet og intoleranse for vestlige frihetsverdier påvirker angriperens toleranseterskel for det han betrakter som uønsket politisk aktivitet, og hans terskel for bruk av vold.

Både politi og domstol vet at muslimer er vesentlig mer voldelige enn etniske européere. (SSB, Danmarks Statistik, BRÅ etc). Dette er fakta som bekreftes av mine erfaringer fra 2016 til dags dato.

I det øyeblikk voldsmannen griper mine eiendeler eller kropp - oppstår min rett til å på proporsjonal måte avverge angrep og rødmerke gjerningsmannen.

Det tilligger ikke domstolen noen adgang til å spekulere på om gjerningsmennene ville avstått fra ytterligere oppfølging/opptrapping av sine igangsatte voldelige angrep dersom jeg hadde unnlatt å avverge deres angrep med fargespray.

En lovstridig handling kan heller ikke bagatelliseres med henvisning til gjerningsmannens følelsesliv.

Jeg må i angrepsøyeblikket bestemme om jeg skal la den ensidig aggressive angriperen drepe meg, eller om jeg skal avverge angrepet og merke angriperen med rød maling slik at det blir lett for politiet å arrestere ham.

Basert på kunnskap og erfaring foretar jeg den vurderingen i løpet av ett sekund, og handler deretter notorisk defensivt avvergende på mest humane måte.

Jeg er alltid passiv. Når situasjonen gjør det praktisk mulig, forsøker jeg også å deeskalere situasjonen verbalt. Det er alltid angriperen som er aggressiv og fysisk pågående. Dette er dokumenterbart i alle situasjoner der jeg har vært angrepet av enten voldsmuslimer eller voldskommunister.

Statsmaktens takk for min defensive humane atferd er tiltale mot voldsofferet, mens voldsmennene går fri til tross for at jeg politianmelder dem.

Om rød merkespray

Produktet som benyttes til å merke voldelige angripere er godkjent av Kripos. Produktet er ansett som ufarlig av Politidirektoratet. Produktet kan ha en kortvarig irriterende effekt, avhengig av treffpunkt.

Hovedformålet med merkesprayen er å merke gjerningsmenn av bevismessige hensyn for å lette politiets identifiseringsarbeid, basert på lovgiverens uttalte forutsetning om at politiets egentlige arbeidsoppgave er å ivareta demokratiet, beskytte lovlig virksomhet av enhver art, og ta hånd om lovbrytere.

Dessverre er det i Oslopolitiet en uberettiget oppfatning av sprayens karakter, som går på tvers av Politidirektoratet sin uttalte konklusjon.

I følge Politidirektoratet i brev 8.3.2005, har Kripos 17.2.2005 konkludert med at den anvendte sprayen ikke faller inn under våpenlovens bestemmelser (jf §8). Med andre ord, sprayen har ikke potensiale til å skade noen.

Følgelig er merkesprayen ikke et uforholdsmessig avvergings/forsvarstiltak, mot ensidig aggressive voldsmenn.

Til tross for dette behandler statsmakten SIAN sine avvergende moderate ufarlige rødmerkinger av voldsmenn som om spray var like skadelig som  - eller mer skadelig enn - fysisk motvold fra voldsofferet mot angriperne.

Rød merkespray er den mest moderate form for passiv situasjonsavverging som er mulig. SIAN personell har ikke plikt til å la seg avlive av politiske motstandere.

Jeg må hindre eskalering. Det innebærer å forsøke å nøytralisere umiddelbart etter angrepets start, for å hindre at angriperen rekker å påføre offeret alvorlig personskade. Å slå eller dytte vekk angriperen vil kunne føre til fall, alvorlig skade og død. Det vil utarte til rene gateslag mellom angripende hyeneflokker og lovlydige demokratiutøvere.

Oslopolitiet har gjentatte ganger signalisert i sine vedtak at politiet faktisk ønsker fysiske konfrontasjoner med personskade, gatekamper og potensielle dødsfall – fremfor human ikkevoldelig rødmerking av voldsmenn.

Denne holdningen deles ikke av lovgiver, politidirektoratet eller andre politidistrikter. At Oslo Tingrett slutter seg til denne blodtørstige tilnærmingen er betenkelig.

Da jeg ble slått ned av en afghaner i Bergen 20.8.2020 ble politiet spurt av journalist om sprayen i gjerningsmannens ansikt. Han ble sprayet i angrepsøyeblikket, ca 5 sekunder før han lyktes med å treffe med første slag. Dokumentert av NRK, TV2 mfl. Politisjefen erklærte at sprayen var åpenbart selvforsvar.   

Når jeg angripes vet jeg ikke om angriperen har drapsforsett som afghaneren i Bergen hadde, som hyeneflokken på Stovner den 15.4.22 hadde, og som de to muslimske kjøretøyterroristene på Mortensrud den 2.7.22 hadde. Kanskje ønsker voldsmannen bare å sparke offeret bevisstløs og invalidisere ham.

Offeret vet heller ikke i angrepsøyeblikket om voldsmannens første utfall/kroppskrenkelse er det eneste, eller om ytterligere kroppskrenkelser vil følge dersom den fredelige demokratiutøveren lar voldsmannen holde på.

Norsk lov pålegger meg ikke å innta en vente og se holdning. Det må tas med i betraktningen at i disse situasjonene er det et stort antall muslimer. Man vet ikke hvor mange av dem som har forsett om å angripe, eller som vil la seg rive med av massepsykosen som lett oppstår blant de som fått hjernen sin påvirket av islams politiske doktriner.

Jeg har lovlig adgang til å på moderat måte hindre angripere i å oppnå sitt forsett enten forsettet er drap, mishandling eller bare tyveri av eiendeler. En fremmed som løper mot sitt offer i full fart har aldri fredelige hensikter.

Angrepshandlingen starter i det angriperen starter å storme mot meg. Når angriperen kommer så nær at helse og eiendeler er i fare, da er det lovlig å avverge angriperens forsett om å begå ulovligheter mot offeret. Det er ikke et krav at voldsofferet må vente til voldsmannen har slått ham ned, før han forsvarer seg og sin eiendom. Alle har rett til å forsvare seg og sin eiendom med proporsjonale midler. Rød spray er under alle omstendigheter et underproporsjonalt tiltak uansett om angriperens forsett er drap, mishandling eller bare tyveri. Dette er et overordnet faktum som gjelder i alle spraysakene SIAN er involvert i.

Dersom passivt ikkevoldelig rødmerking skal belønnes med straff, hvilke tiltak mener statsmakten at et voldsoffer kan benytte for å avverge tyveri, vold og drap? Med hvilken hjemmel tilsidesettes den lovlige adgangen til selvforsvar?

Om tiltalepunkt 1 kroppskrenkelse

Hendelsene er nøytraliserende ikkevoldelige ufarlige avvergings- og selvforsvarshandlinger der formålet er å redusere voldsmannens motivasjon til å fortsette sin angrepshandling samt å merke ham med farge slik at politiet kan gjøre sin tjenesteplikt og arrestere angriperne.

Det statsmakten gjør ved sin tilnærming til alle sakene der SIAN utsettes for angrep av voldelige meningsmotstandere, er å signalisere til voldsmannen at selve angrepshandlingen anses som straffri og at han som blir angrepet er å klandre dersom han ikke står stille og lar angriperne utfolde seg fysisk slik de måtte ønske.

Det er ikke vanskelig å forstå at dette oppfattes som en blanko fullmakt til å begå politisk motiverte voldelige angrep i fremtiden. Graden av vold og personskade vil øke, og folk vil dø som følge av Statsmakten sin tilsidesetting av lov og rett i de saker der SIAN forsøker å avverge voldelige angrep mot vår politiske virksomhet.

For angrepene i Åkebergveien (1A)  og Lofsrudveien (1B) den 4.3.22 kan det bevises at politiet selv har henlagt tilsvarende selvforsvarshandling etter et angrep av identisk karakter, basert på foreliggende videobevis. Ut i fra dette faktum har jeg i utøvelse av fredelig politisk aktivitet, lagt til grunn at politiet ville respektere norsk lov med hensyn til min avvergings- og selvforsvarsadgang. Som legmann har jeg basert meg på politiets egen uttalte rettsforståelse, som inntil Oslopolitiets tiltale nå, har vært i samsvar med lovverket og med allmenhetens rettsfølelse. 

Det Oslopolitiet og Oslo Tingrett nå legger til grunn, er at like saker ikke skal behandles likt. Saken jeg viser til fant sted i Drammen 13.6.20, nærmere omtalt i tiltalepunkt 3 og i sekundæranførsel om straffrihet nedenfor. Dette momentet er alene frikjennelsesgrunn for tiltalepunkt 1A og 1B som jeg er dømt for.

Aktor anførte i retten at mine lovlige avvergingshandlinger mot muslimske angripere likevel er straffbare fordi jeg provoserte muslimene (påvirket angripernes følelsesliv før de angrep). Dette er et tydelig uttrykk for en statsmakt som har forkastet norske rettsprinsipper og prosederer basert på sharia.

Politiadvokat Johannes Hafsahl er blant annet av denne grunn innrapportert til Landssvikkommisjonen for oppfølging innenfor rettsstatens rammer når kommisjonen starter sitt arbeide. 

1 A) 4.3.22, Åkebergveien 40

Under demokratiutøvelse utenfor Tawfiiq moskéen i Åkebergveien oppstår det en opphetet situasjon idet en tyrker angriper oss, stjeler koranen vår og truer med fysisk vold. Da jeg henter ny koran i bagasjerommet på bilen kommer gjerningsmuslimen Abdifatah Dahir Haji Hassan løpende i full fart mot meg.

Et ensidig aggressivt angrep. 

I dette øyeblikket vet ikke jeg om gjerningsmannen har våpen. Jeg vet ikke nøyaktig hvilke onde hensikter angriperen har, men jeg vet at angriperen ikke har gode – lovlige – hensikter, basert på hans observerbare atferd.

For å unngå å bli drept av angriperen kastet jeg boken min.  Det er en distraksjon. Det er åpenbart ikke en oppgivelse av eiendomsrett.  

Angriperen stjeler boka og tar tilflukt inne i moskéen. Hvilken grad av vold angriperen ville brukt for å oppnå sitt kriminelle forsett er det umulig å slå fast i ettertid. Min erfaring fra tidligere drapsforsøk fra politiske motstandere, er at angripende muslimer alltid utgjør en trussel mot liv og helse.

Angriperen har bevegelsesenergi som kan benyttes til å få meg over ende, slik at muslimen kan sparke meg fordervet, slik de for eksempel gjorde i Bergen. Dette er min personlige erfaring fra tidligere muslimske angrep, som jeg handlet på grunnlag av. For å beskytte liv, helse og eiendeler - samt å lette politiets arbeid med å arrestere den aggressive gjerningsmuslimen - merket jeg ham med rød merkespray.  Dette er en lovlig respons på et ulovlig angrep.

Det var et tosifret antall muslimer på stedet. Hvor mange eller hvem av dem som har voldsvilje vet man ikke der og da. Kun én av dem viser tydelig at han ikke har voldsforsett, han prøver å roe ned de øvrige aggressive muslimene.

I det jeg angripes og angriperen løper i full fart mot meg, foreligger det ingen plikt til å bli stående passiv for å konstatere om angriperen har som formål å drepe, kun invalidisere, eller bare begå ordensforstyrrelse og tyveri.

Realiteten er at rødmerking av boktyven satte politiet i stand til å lokalisere og arrestere tyven, dersom politiet hadde tatt sin lovpålagte tjenesteplikt alvorlig. Dessverre misbrukte politiet i stedet gjerningsmuslimens lovbrudd til å angripe politiets og islams felles fiende; det norske demokratiet, representert ved SIAN. Tingretten har sluttet seg til Oslo Marxistkammer sin krig mot demokratiet, og deres implisitte voldsoppfordringer til uintegrerbare voldsaper.

Tingrettens dom tilsier at det å angripe ukjente på gaten nå er blitt legalisert. Jeg er dømt for å rødmerke angriperen, fordi tingretten har overnaturlige evner. Tingretten vet nemlig hva som var gjerningsmuslimens forsett idet han angrep, samt hvordan jeg bedømte hans forsett basert på min utstrakte erfaring med voldsmuslimer. Tingretten ignorerer straffeloven § 25(1). Tingretten anfører (s5) at jeg burde forsøkt dialog med gjerningsmuslim Hassan idet han angrep meg, i stedet for å forsvare liv og eiendom.

Dette er en fullstendig åndsforlatt anførsel fra tingretten, ikke minst sett hen til videoen som rettens medlemmer har sett fra tiltalepunkt 1 B, der jeg drev intens verbal kommunikasjon i hensikt å unngå muslimvold – uten at denne dialogen førte frem.

Tingretten baserer seg på at jeg ikke hadde objektive grunner til å frykte at angriperen Hassan ville oppføre seg slik alle andre angripere beviselig oppfører seg, og slik min omfattende erfaringsdatabase beviser at de oppfører seg.

Når man befinner seg i sin høyryggede stol beskyttet av sikkerhetsvakter i Tinghuset og aldri ved lovlig fredelig agitasjon har utfordret voldsvillige politiske motstandere på gateplan, er det kanskje lett å begå den slags tankefeil som dommerne i denne saken er skyldige i. At en av dommerne er tyrkisk muslim og styremedlem i Radikal Portal har neppe vært til min fordel når de drøftet saken på bakrommet.

Det er et objektivt faktum at islam er en intolerant voldskult. Dette er trolig årsaken til at muslimer er sterkt overrepresentert som voldsutøvere sammenlignet med etniske nordmenn. Dette er fakta som jeg må bedømme en angripende muslim ut i fra. Når retten bedømmer angriperen som om han var Ola Hvermannsen, må nødvendigvis retten konkludere feil mht angriperens intensjoner og voldsvilje.

Både juss og faktum tilsier at dommen er feil på dette punkt.

1 B) 4.3.22 Lofsrudveien 1

Under demokratiutøvelse utenfor moskéen i Lofsrudveien ble to SIAN aktivister angrepet av tre muslimer.

Gjerningsmuslim 1 begikk ordensforstyrrelse men avsto fra voldsbruk.

Gjerningsmuslim 2 Zakaria Bougroug angrep begge SIAN aktivister fysisk.

Gjerningsmuslim 3 begikk kjøretøyterror mot meg jamfør videobevis.

Mine verbale utsagn på videoen beviser at jeg gjør alt som er mulig for å hindre at det oppstår voldelig konfrontasjon mellom fredelige demokratiutøvere og voldsvillige demokratihatere.

Som det fremgår av videobevisene har jeg gjort mye mer enn det som normalt kan kreves, for å oppfordre angriperne til å ikke angripe.

Dette er transkribert i min skriftlige forklaring til politiet 16.3.22:

Idet UI begår ordensforstyrrelse sier vi; La den [boken] være, la den være, gå vekk, fjern deg, fjern deg, fjern deg, det [bokbrenning] er fullt lovlig i Norge, hvis du angriper, så stopper jeg deg, hvis du… gå vekk, gå vekk, gå vekk, nå har du blitt advart, jeg vil ikke snakke med deg. Hvis du nærmer deg betrakter jeg det som et angrep. [Bougroug ankommer idet dette uttales]. Jeg sier deretter til Bougroug : Gå vekk, gå vekk, gå vekk [hvorpå han begår første kroppskrenkelse mot Marius Rasmussen], gå vekk, gå vekk, gå vekk [etter dette begår Bougroug sin andre kroppskrenkelse og blir da sprayet].  

Begge gjerningsmenn er gjort uttrykkelig oppmerksomme på at SIAN ikke ønsker konfrontasjon. De behersker norsk språk, SIAN sin retorikk og fysiske atferd er passiv og deeskalerende, men Bougroug sin tilnærming fortsetter å være aggressiv og offensiv, i den grad at ordensforstyrrelsene går over i fullbyrdede kroppskrenkelser utført av Bougroug.

At jeg straffes for avvergende rødmerking av Bougroug bryter med flere grunnleggende rettsprinsipper, nødvergerett, rett til kroppskrenkelse som respons på kroppskrenkelse, og ignorering av evt rettsvillfarelse skapt av politiet. Videoene viser at Bougroug begår en mer alvorlig kriminell handling enn det nevnte angrepet i Drammen 13.6.20, som politiet har konkludert med at jeg hadde lovlig adgang til å forsvare meg mot.

Det er vesentlig å merke seg at Bougroug får et høyt antall muntlige oppfordringer om å avstå fra vold, men likevel velger å angripe.

For å understreke grovheten i politiets politiserte saksbehandling av hendelsen i Lofsrudveien den 4.3.22, er ikke kjøretøyterroristen (den anmeldte gjerningsmuslim nr 3) - som prøvde å drepe meg med bil - blitt straffet. Oslopolitiet mener at drapsforsøk med terrorforsett skal være straffritt når det er rettet mot SIAN.

Det er verdt å merke seg at Oslo tingrett i drøftingen av tiltalepunkt 1 B overhodet ikke omtaler min intense debatt med gjerningsmuslimene som forstyrret den politiske markeringen. Dette er påfallende sett hen til at tingretten under punkt 1 A anfører mangel på verbal kommunikasjon som klanderverdig. Når jeg faktisk (dog forgjeves) prøver å motivere Bougroug til å avstå fra å angripe, anser ikke retten dette relevant i 1B mens de i 1A klandret meg for å ikke snakke til barbaren som stormet mot meg.

Dobbeltmoral er ikke dobbelt så godt, Oslo tingrett. Både juss og faktum tilsier at dommen er feil.

1 C) vold mot offentlig tjenestemann Stovner 15.4.22

På Stovner ble SIAN utsatt for muslimterror med drapsforsett, vold og skadeverk. Tingretten har sett bevis på at krigssituasjonen delvis ble skapt av politiet selv. Tingretten frifant meg for tiltalepunkt 1 C.

Om tiltalepunkt 2

‘2 A) Banner Oslo Jihadsenter

Det er positivt at politiet valgte å ta ut tiltale for banneret på Oslo Jihadsenter.  At saken er fremmet av hatkrim enheten beviser at dette er politisk motivert forfølgelse fra politiet. Skadeverk er ikke hatkrimavdelingens bord.

Dette beviser desperasjonen og viljen til lawfare – misbruk av lovverk og konstruerte lovbrudd. Politiet koker giftig suppe på syv skruer, og tingretten serverer giftbegeret til den plagsomme dissident.  

Skytetunellen der banneret hang består av massive fraktecontainere av stål, kledd med lektet firkantstål låvetakplater festet med nøyaktig samme farmerskruer som ble benyttet av SIAN under den politiske markeringen.

Dersom SIAN sine farmerskruer utgjør skadeverk, ville jo bygget for lengst ha vært kondemnert, gitt det tusentalls identiske skruer som ble benyttet ved oppsetting av veggplatene.

Det påligger påtalemyndigheten å bevise skadeverk. Skadeverk er ikke subjektivt. Enten er noe påviselig objektivt skadet – eller ikke.

Fordi ingen skade er mulig å påvise ville det eneste logiske og juridisk sett påregnelige utfall være at Tingretten frikjente. Derfor vedtok den politiserte Tingretten å dømme meg for skadeverk.

Dersom grunnleggende rettsregler respekteres i høyere instanser er det åpenbart at retten må frifinne for imaginært skadeverk.

2 B) 15.4.22 ZY Stovner politistasjon

Tiltale gjaldt skadeverk på klær. Aktor frafalt tiltale under rettsforhandlingene.

Tiltalepunkt 3 publisert videobevis av voldsmuslim Bougroug

SIAN har siden 2016 publisert videoopptak av angripende voldsmenn.

Politiet har aldri tidligere signalisert at dette er ulovlig til tross for at vi ved mange anledninger har sendt videolinker til politietterforskere i den naive tro at politiet er til for å etterforske forbrytelser.

Det politiserte politiet har nesten aldri vist interesse for å straffe voldsmenn som begår vold mot SIAN, men de har hittil heller ikke forsøkt å straffe voldsofferet for at voldsmannens ugjerning er blitt offentliggjort.

Inntil nå.

Den aktuelle videoen viser voldsmuslimen Zakaria Bougroug og to andre kriminelle muslimer idet de angriper SIAN sin politiske markering. Se tiltalepunkt 1 B.

Det er absurd å hevde at en person som begår en ensidig aggressiv kriminell handling mot fredelige mennesker skulle ha krav på unntak fra den generelle hjemmel til å gjengi bilde og film tatt opp på offentlig sted og av offentlig interesse (jf åndsverkloven § 104).    

Det er dessuten et avgjørende faktum i denne rettssaken, at Oslo politikammer selv anser slik publisering som lovlig: Oslo politikammer har 23.5.22 henlagt anmeldelse fra en muslimetter at jeg publiserte video av hans voldshandlinger. Hendelsesforløp i den saken, er beviselig helt identisk med faktum i tiltalepunkt 3, utferdiget av Oslo Politikammer. Videoer i begge saker dokumenterer identiske voldelig angrep på fredelig demokratiutøvelse.

Dessverre har ikke Tingretten drøftet straffbarheten etter straffeloven § 267 A. Det burde de ha gjort, sett hen til at straffebudet har som formål å ramme hevnporno og lignende, ikke videobevis av voldsmuslimers voldshandlinger.

Tingretten har frifunnet meg for tiltalepunkt 3 pga tvil om hvem som hadde lastet opp videoen.

I en fungerende rettsstat ville grunnlovens legalitetsprinsipp og likebehandlingsprinsipp samt øvrig relevant lovgivning medføre frifinnelse også dersom det hadde vært utvilsomt at det var voldsofferet som hadde publisert videobevis av et voldelig angrep.

Subsidiært om straffrihet, forutsigbarhet / rettsuvitenhet. 

Legalitetsprinsippet inneholder et krav om klarhet og forutsigbarhet. Strafferettslig forutberegnelighet og forutsigbarhet er påkrevet av hensyn til rettssikkerhet og menneskerettigheter.

Det er ikke slik at politi og domstol har anledning til å ta lovgivers rolle, og endre rettstilstanden ved å endre sin egen holdning til hva som er og ikke er lovlig adferd.

Dersom tingretten mener at den lovgitte adgangen til selvforsvar og avverging av vold ikke gjelder for SIAN medlemmer, så skulle jeg likevel vært frifunnet fordi politiet gjentatte ganger tidligere har konkludert med at moderate ikkevoldelige avvergingshandlinger tilsvarende de som fremkommer på videobevisene i tiltalen, ikke er straffbare. Realiteten er at politiet har gitt meg all mulig grunn til å konkludere med at ufarlig rødmerking av voldsmenn er lovlig. Slik har politiet selv skapt en berettiget forventning om at passiv human rødmerking av voldsmenn betraktes som lovlig av statsmakten.

Så lenge lovgiver ikke har endret lovverket må man kunne forvente at like saker behandles likt, at de behandles i samsvar med lovverket, og at statsmakten avstår fra å begå lawfare, dvs å misbruke lovverket for å ramme politiske dissidenter.

Når tingretten nå har kunngjort at den mener det motsatte av hva lovgiver mener, og det motsatte av hva norsk politi tidligere har lagt til grunn ved tilsvarende voldelige politiske angrep mot meg, så forelå likevel ikke hjemmel til å dømme meg, pga rettsuvitenhet.

Som dokumentasjon ble fremlagt for retten video og vedtak i henlagt sak nr 15145954. Voldshandlingen der er helt identisk med de voldshandlinger / tyveri som er begått av gjerningsmuslimene i tiltalepunkt 1 a) og 1 b).

Norske rettsprinsipper er klare på at jeg må kunne basere meg på at den grad av avvergingshandling jeg da benyttet også skal anses lovlig ved senere saker med beviselig identisk hendelsesforløp. Som legmann skal jeg kunne legge til grunn at grensen for straffbarhet går der statsmakten har definert at den går. Jeg har innrettet meg etter politiets grensedragning. Det skal ikke legges meg til last at aktører i statsmakten nå mener noe annet enn det lovgiver og andre politidistrikter mener. 

Ifm utarbeidelse av ny straffelov ble det i Riksadvokatens rundskriv RA-2015-2 pkt 5.6 anført at : «Straffeloven 2005 § 26 viderefører i hovedsak regelen om rettsvillfarelse i straffeloven 1902 § 57. Lovgiverne har imidlertid forutsatt at dagens strenge aktsomhetskrav skal dempes noe i situasjoner der myndighetene ikke har gjort nok for å avverge rettsuvitenheten. [Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s. 237 og s. 429.]

Da jeg forsvarte meg mot gjerningsmuslimene i tiltalepunkt 1, var dette ut i fra den rettsoppfatning jeg hadde etablert basert på konkret kunnskap om hvor politiet skriftlig slår fast at terskelen for lovlig avvergingshandling/selvforsvar ligger. Dersom det var feil av meg å stole på politiets skriftlig meddelte vedtak, har ikke bare myndighetene «ikke gjort nok for å avverge rettsuvitenheten». Myndighetene er faktisk eneansvarlig for at rettsuvitenheten overhodet oppsto. Ergo tilsier jussen at jeg skulle vært frifunnet for min lovlige avverging av gjerningsmuslimenes angrep.

For å kunne finne meg skyldig har tingretten unnlatt å drøfte temaet rettsuvitenhet i dommen. Dette er en åpenbar grov saksbehandlingsfeil.

En rett som tilsidesetter juss og faktum er ikke lenger en rett. Den er feil, og den må korrigeres av høyere rettsinstans, dersom Norge fremdeles påberoper seg å være en rettsstat.

Om straffenivå.

Jeg har Norgesrekord i politisk motivert vold – som voldsoffer.  Samtlige voldshandlinger har vært regulære fysiske angrep. Det ville være en stor forbedring om voldsmennene kunne gå over til å misbruke Bodyguard rødspray i angrepsøyemed, fremfor den fysiske vold SIAN stadig utsettes for.

Tatt i betraktning at politiet med meget få unntak lar være å straffe disse angriperne er det liten grunn til å tro at deres voldsnivå vil avta. Tvert imot er politiets respons på (eller mer nøyaktig, fravær av respons), og Oslo tingrett sin aksept for politisk vold mot SIAN en klart uttalt aksept for politisk motivert vold mot de statsmakten betrakter som brysomme politiske dissidenter.

Under voldshandlingene/drapsforsøket på Stovner 15.4.22 ble den første voldshandlingen begått av Issa Rashdan. Som det fremgår av videobevis er hans voldshandling alvorlig, i motsetning til mine avvergingshandlinger som er omfattet av tiltalen. Likevel har politiet kun ilagt Rashdan et forenklet forelegg for utført muslimvold mot meg. Enda verre er det at tingretten som er kjent med statsmaktens milde reaksjon mot Rashdan, dømmer meg vesentlig strengere enn statsmaktens reaksjon mot denne aggressive voldsmuslimen.

I tilsvarende saker har en voldskommunistangrepet meg ved tre forskjellige anledninger med knyttneveslag. Han er kampsportutøver. I to av sakene er han identifisert og kun ilagt forenklede forelegg for gjentagende voldsutøvelse, som i motsetning til ikkevoldelig rødmerking faktisk er egnet til å forårsake alvorlig personskade. Afghaneren som prøvde å drepe meg i Bergen 22.8.20 fikk 14.000 i forenklet forelegg. De som sparket blåmerker på meg fikk forenklet forelegg på 12.000. Det har aldri skjedd at Norgesfiendtlige voldsmenn har blitt tiltalt for angrep og vold mot meg.

Hvorfor opererer statsmakten med helt andre standarder når Norgesfiender begår politiske attentater, enn når patrioter begår ikkevoldelige avvergingshandlinger mot politiske attentatmenn? Det er et bevist faktum at statsmakten praktiserer et grunnlovsstridig ulikhetsprinsipp basert på gjerningsmann og offer sine politiske preferanser.

Tingretten betrakter min deeskalerende humane ikkevoldelige passivisering av to muslimske angripere som «uprovosert vold». Her åpenbares i beste fall en intellektuell kollaps hos rettens medlemmer. Det dokumenterte faktum er at i alle situasjoner er det islamiseringstilhengere som begår integritetskrenkelse og kroppskrenkelse, aggressiv tilnærming. Jeg har aldri sprayet noen tilfeldig person uprovosert på gaten.  

Anførsler om straffenivå er jo subsidiært siden handlingene i realiteten ikke er straffbare, men når tingretten beviselig baserer seg på noe annet enn faktum, blir også straffenivået feil.

Avslutning

Muslimers fysiske angrep på politiske dissidenter under praktisering av lovlig politisk virksomhet er en trussel mot demokratiet. Når jeg dømmes for moderat avverging og selvforsvar, da gis antidemokratiske voldsutøvere frikort til å angripe politiske motstandere. Da har statsmakten tilrettelagt for sharia. Det medfører et voldshelvete vi aldri før har sett i Norge. 

Etter krigstilstandene på Stovner 15.4.22 har politiet:

1) latt være å tiltale voldsmuslimen Issa Rashdan som angrep, sparket og slo meg før muslimenes drapsforsøk med terrorforsett og skadeverk på bil startet. Politiet mener at hans grove voldsutøvelse kun kvalifiserer til forenklet forelegg. Derimot mener statsmakten at mine moderate ikkevoldelige avvergingstiltak mot angripende gjerningsmuslimer skal straffes med ubetinget fengsel.

2) Politiet har ikke tiltalt de identifiserte voldsmenn som begikk skadeverk.

3) Politiet har ikke tiltalt de identifiserte muslimterroristene som prøvde å dra SIAN personell ut av bilen og drepe oss.

4) Politiet har henlagt min anmeldelse 15734510 av moskélederen som filmes idet han befaler muslimene å dra meg ut av bilen og drepe meg. Henleggelsen begrunnes med ukjent gjerningsmann til tross for at gjerningsmannen er filmet på noen centimeters avstand mens han uttaler befalingen til adidasridderne. Politiet har disse filmene, og de vet hvem gjerningsmuslimen er. Politiet har både før og etter hendelsen snakket med oppvigleren når de med sine krumme rygger fører samtaler med moskéledelsen for å trygle dem om å nekte ungdommene å oppføre seg islamsk. Det er umulig å tolke dette som noe annet enn statsmaktens støtte til politisk drap med terrorforsett.

Denne holdningen er også tydelig uttrykt fra politi/påtalemyndighet i forbindelse med kjøretøyterroristene på E6 ved Mortensrud 2.7.22.

I stedet for å straffeforfølge identifiserte gjerningsmenn som begår vold og oppfordrer til drap, har politiet brukt sine ressurser etter krigshandlingene på Stovner 15.4.22 til å tiltale volds- og terrorofferet. Det er ikke mulig å gi et tydeligere signal om at denne straffesaken er en politisk prosess mot en brysom dissident. 

Politiets håndtering av min anmeldelse av de tre gjerningsmuslimer i Lofsrudveien jamfør anførslene under punkt 1 B ovenfor, sammenfaller med denne skandaløse saksbehandling, og dokumenterer et fast forbrytersk forsett hos ledelse og jurister ved Oslo politikammer.

Tingretten har langt på vei velsignet politiet sine klare oppfordringer til politisk motiverte drap på SIAN personell.

Oslopolitiets tiltale baserte seg på en motsatt virkelighetsforståelse enn den politidirektøren fremmet i Politiforum 5.9.21. Politidirektøren omtalte trusler mot politiske aktører som et problem. Da burde det kunne legges til grunn at etaten anser utført fysisk vold mot politiske aktører som en enda større trussel mot demokratiet. Men nei. Oslo politikammer og Oslo Tingrett har dokumentert at statsmakten sin vilje til å beskytte voldsofre og straffe voldsutøvere defineres av de involverte sine politiske ståsted.

Når Oslo tingrett to ganger i 2022 har sluttet seg til politiets kriminelle lawfare i den hensikt å hindre SIAN sin politiske aktivitet er dette et tydelig signal til barbarene som stadig angriper SIAN. Det statsmakten gjør når den fengsler voldsofre fra SIAN er å bekrefte overfor muslimene at lovlig fredelig politisk aktivisme straffritt kan hindres med muslimvold uten at voldsmuslimer behøver å frykte vertslandets rettsvesen.

Oslo politikammer ga i 2021 skriftlig blanko fellingstillatelse på SIAN personell. Straffesakene i 2022 strør sand på det signalet politiet tidligere har gitt til det samme politiske miljøet som politiledelsen selv tilhører. Statsmakten tilrettelegger for og oppfordrer til gateslag og dødelig vold, fordi den erkjenner at vår menneskerettsaktivisme ikke kan bekjempes på lovlig vis.

Konsekvensen av den linjen Oslo politikammer følger - og som Oslo tingrett har sluttet seg til - er at det med sikkerhet vil dø mennesker i den politisk motiverte volden som Statsmakten oppfordrer til ved sine vedtak og dommer. Blant disse døde vil jeg befinne meg. Jeg misliker en statsmakt som går til slike skritt for å fremme samfunnsødeleggende politisk ideologi.

Blant de som har blod på sine hender, er de tjenestemenn og embedsmenn som ved sin lawfare medvirker til å fatte politiserte beslutninger i strid med faktum og gjeldende rett.