Uvitenhet og kulturrelativisme preger plankebyen

Man kan trygt si at SIANs stand i Fredrikstad ble ganske amputert. To av de annonserte taleholderne måtte dessverre av forskjellige årsaker melde forfall i siste liten. Ute i det smårufsete været tok derfor SIANs leder, Stig Andersen, ansvar og holdt praten gående i omtrent en times tid. Til å være en lørdag var gatene overraskende tomme for folk ute på lørdagstur i sentrum. Oppslutningen av sympatisører av SIANs sak bar også preg av dette.

Den lokale LO-avdelingen i Fredrikstad hadde satt opp sin egen «stand» denne dagen med det eneste formål å gi oss motstand ved å vise oss ryggen og synge (!). Kommer tilbake til dette senere.

Stig forsøkte iløpet av den timen han pratet å få til en diskusjon med disse «motdemonstrantene» som i all hovedsak så ut til å bestå av barnehagetanter og skoleungdom som knapt så ut til å ha stått til konfirmasjon. Med andre ord ikke særlig lovende for byens fremtid. Stig fortsatte med å stille dem et enkelt spørsmål om de tror tilstandene i Norge – med stadige tilpasninger for islam, hvor blant annet politiet advarer jenter mot å ferdes ute om kveldene – er blitt slik av seg selv og at islam ikke har noen ting med det å gjøre. Ikke et knyst var det mulig å høre fra den kanten, og som vanlig hadde de ikke ett eneste argument å komme med. For anledningen hadde disse motdemonstrantene også laget sin egen pamflett hvor gjennomgangstonen var «Respekt for menneskerettighetene» og «Snu ryggen til SIAN». Menneskerettighetene! Så ironisk! De viste altså med all tydelighet at de anser motstand mot en ytterst menneskefiendtlig ideologi som ikke har hatt sitt like i historien, som motstand mot FNs menneskerettighetserklæring av 1948. De hadde nemlig også sitert menneskerettighetserklæringens artikkel 1 og 2. I tillegg til det simple faktum at menneskerettigheter ikke gir ideer – religiøse, politiske eller filosofiske – noen lovfestet beskyttelse mot kritikk og motstand, var det også svært påfallende at de ikke hadde tatt med de neste artiklene i erklæringen. Da kunne de nemlig spurt seg selv om lovverkene og samfunnene i de landene muslimene i Norge har kommet fra minner mye om respekt for menneskerettigheter. Det kan bare spekuleres i om det var av uvitenhet eller selektiv forståelse at de glatt hoppet bukk over dette.

Etter hvert begynte også disse barnehagetantene å dra i gang allsang. Det startet med den alltid så «rørende», men fryktelig idealistiske Barn av regnbuen – som de repeterte flere ganger – og etter hvert også We Shall Overcome. De sammenlikner altså sin «gode» kamp for mer islam i Norge med afroamerikanernes kamp mot undertrykkelse på 50- og 60-tallet. Logikk: Kjemper man mot den ideologien som i dag står for kvinneundertrykking, jødehat, hat mot homofile, barnemisbruk satt i system, trakassering av ikke-muslimer (i skolene og andre steder) m.m., er man i samme bås som historiens rasistiske undertrykkere. Det finnes ikke ett fnugg av rasjonell argumentasjon hos kulturrelativistene.

Da Stig hadde sagt sitt kom han med én siste oppfordring: Saklig debatt når SIAN kommer tilbake til Fredrikstad i fremtiden. Tausheten fra de som løper islams ærend var øredøvende. På grunn av SIANs frafall av taleholdere denne dagen ble standen rundet av 45 minutter før annonsert sluttidspunkt.

Alt i alt kan det trygt sies at dette ikke var SIANs beste stand, men vi kommer sterkt tilbake. Allerede lørdag 7. mai – denne gangen på Hamar. Vel møtt!